Konferansen i Storsalen i Oslo med Ellel Ministries utløste i høst en aldri så liten demondebatt i Vårt Lands spalter. Hva er sagt i tidligere debatter og hva har kirken normalt tenkt rundt disse spørsmålene?
Nesten 50 år siden
Det er nesten 50 år siden den første demondebatten raste i norske medier. Det som utløste det hele var en artikkel skrevet av Kåre Horgar, misjonsprest på Madagaskar. Han hadde deltatt på en gudstjeneste hvor det hadde funnet sted en demonutdrivelse. Vårt Land gjenga artikkelen senhøstes 1956. Professor i psykiatri, Gabriel Langfeldt, mente i følge VG å kunne slå fast at dette handlet om et ordinært epilepsianfall. Dermed var debatten i gang. Vårt Land fulgte opp ved å intervjue psykologiprofessor Harald Schjelderup. Han mente at man verken kan bekrefte eller benekte «psykologiske grensetilfeller». En psykiater må tolke hendelsene ut fra psykologiske lover og etter vitenskapelige metoder, ellers trår han over sitt kompetanseområde og bedriver «negativ dogmatisme».
Misjonsprest og dr. philos Otto Chr. Dahl, som selv hadde vært i tjeneste på Madagaskar i 27 år, kritiserte Langfeldts «lettvinte skråsikkerhet» fordi han øyensynlig hadde stilt en diagnose på 9000 km´s avstand fra pasienten og latt sine meninger få skinn av vitenskapelighet. Dahl hadde vært til stede på den omtalte gudstjenesten. Etter hans mening var dette et nokså ordinært uttrykk for religiøs trance og akutt personlighetsspalting, noe religionshistorien er velkjent med. Det er dessuten velkjent at en kristen påvirkning i mange tilfeller har gitt varig bedring og dermed vært av terapeutisk verdi. Dahl spør retorisk: «Når og av hvem er det blitt ført vitenskapelige bevis for at ånder ikke eksisterer? På den annen side er det heller ikke ført vitenskapelige bevis for deres eksistens. Det er derfor ett av de områder hvor vitenskapen bare kan svare: dette vet vi ikke.»
”Sjelelig amatørkirurgi”
22 år senere er en ny demondebatt i gang i norske medier. Dagbladet kunne i januar 1978 melde at en gruppe prester, influert av den karismatiske vekkelsen på 70-tallet, hadde vært involvert i en demonutdrivelse på en kvinne i Os utenfor Bergen. Dette utløste reaksjoner, bl.a. fra helsedirektør Torbjørn Mork som ba riksadvokaten vurdere saken. Den ble henlagt. Oslo biskop, Andreas Aarflot, beklaget hendelsen, men mente at man ut fra kristen tro må fastholde eksistensen av en personifisert ond makt som en del av den menneskelige virkelighet. En av de mange som tok til orde i debatten som rullet utover vinteren, var professor Johan B. Hygen. Han karakteriserte demonutdrivelsen som «sjelelig amatørkirurgi». Bibelen er ikke noen lærebok i verken medisin eller psykologi. Derfor blir det et spørsmål om hvorvidt spesielle sjelelige tilstander skal kunne diagnostiseres på samme måte i dag som på Jesu tid, mente Hygen. Dermed hadde han fått fram at debatten egentlig dreide seg om hvilket verdensbilde man har.
Andre forsvarte hendelsen i Os med å si at demonutdrivelse er en bibelsk forankret praksis som kirken ikke kan gi slipp på uten å fornekte Skriftens eget vitnesbyrd. Representantene for kirkens gamle exorsismepraksis påpekte videre at demoner først kommer til syne når de trues av Jesu åndskraft, noe som gjør at besettelsestilfellene faller utenfor psykiaterens kompetanseområde og sjelden avdekkes som det de i virkeligheten er. Misjonslege Erling Kayser på sin side mente at besettelser slik de omtales i Det nye testamente bør forstås som symbolske begreper for psykiske lidelser. – Jesus benyttet seg av tidens eget symbolspråk i omtalen av den onde virkelighet, sa han.
Ingen sammenheng
På våren samme år kommer saken på bispemøtets sakskart. I en uttalelse slår biskopene fast at «Satan står bak alle nedbrytende krefter i tilværelsen og utøver sin livsfordervende virksomhet på de forskjelligste måter.» Bibelen skjelner mellom sykdom og besettelse, og den ser ikke noen sammenheng mellom besettelse og synd. Derfor ble demonutdrivelse sett på som helbredelse. Med Jesus brøt Guds rike inn i verden, og hans gjerning var å ødelegge Satans makt. Demonutdrivelse må forstås som et ledd i kampen for Guds rikes frambrudd, Matt 12,28. Men for øvrig er Det nye testamente tilbakeholden i omtalen av demoner, noe som er i tråd med Jesu advarsel i Luk 10,20 mot å feste oppmerksomheten ved oppsiktsvekkende fenomener. Mye av det man på Jesu tid kalte besettelser, er utvilsomt sykdommer som man i dag har en annen type kunnskap om. Likevel kan man ikke avvise den realitet at onde åndsmakter kan beherske et menneske, mente biskopene. De la ellers vekt på at kirken har et sjelesørgerisk mandat og de anbefalte et samarbeid mellom de ulike behandlingsdisiplinene; ut fra en gjensidig respekt for hverandres kompetanse. De advarte mot å stille diagnosen «besettelse». Kirken skal derimot «forkynne evangeliet om Jesus Kristus og hans seier, og tjene mennesker i hans kjærlighet».
Ny debatt
En ny debatt kommer 13 år senere, i 1981. Nå er det miljøet rundt religionsforskerne Eva Lundgren og Daniel Apollon som hevder at demonutdrivelser fremdeles er vanlig i en rekke kirkelige miljøer; deriblant i enkelte tverrkirkelige, karismatiske miljøer. Bjørgvin-biskop Thor With pålegger i et brev sine prester å utvise den største edruelighet i en sak som denne, samtidig som han peker på at synd ikke er noe som plantes i et menneske utenfra og som deretter kan drives ut ved Åndens hjelp. Menneskets totale syndefordervelse driver det til Kristus, og det er i ham vi er rene og rettferdige, ikke i oss selv.
Debatten dreide seg mer og mer i retning av teologi og virkelighetsbilde. Gunnar Lislerud hevder at det er umulig å bortforklare demonutdrivelsene i Det nye testamente. Disse fenomenene er like virkelige nå som tidligere, og OASE-bevegelsen kom med en tilsvarende uttalelse som fastholdt det bibelske virkelighetsbildet.
Johannes Borgenvik mente at den norske demondebatten var pregt av en europeisk etno-sentrisme: «En gassisk vekkelseskvinne vet mer om demoner og demonutdrivelser enn alle professorer og biskoper til sammen», og legger til at det er arrogant å hevde at «fenomener som ikke finnes hos oss, ikke finnes i det hele tatt».
Verdensbilde
I boken «Deliver us form evil» som kom ut for et par år siden bl.a. på initiativ fra den internasjonale Lausannekomiteen, hevder malaysieren Hwa Yung at synet på demoner avhenger av hvilket verdensbilde man har. Det som går på tvers av et etablert virkelighetsbilde vil alltid bli møtt med en viss skepsis, fordi det truer de verdier og den realitetsforståelse som den enkelte har konstruert rundt sin egen, lokale verden. Det naturalistiske, rasjonelle og vitenskapelige verdensbilde som er utviklet i kjølvannet av opplysningstiden, har bidratt til å fortrenge en åndelig virkelighetsforståelse. Dermed blir også det demoniske element tilsvarende benektet og fortiet. Den religiøse dimensjon blir henvist til å leve sitt liv uavhengig av den fysiske virkelighet. Det er få kontaktpunkter mellom disse verdener, og dermed er det heller ikke plass for verken engler og demoner. Fornuftens seier over troen har splittet det profane fra det hellige og det fysiske fra det åndelige.
Men, hevder Yung, dette er likevel bare tilsynelatende. For også den vestlige, sekulariserte kulturen er påvirket av åndelige virkelighetsforklaringer, noe framveksten av nyreligiøse bevegelser og -postmodernisme er et uttrykk for.
Ikke-vestlige kulturer, derimot, har et mer holistisk verdensbilde der virkeligheten tolkes som et organisk hele. Det åndelige og det fysiske er likestilte realiteter som flyter sammen. De kan gjensidig gjennomtrenge hverandre, og de forstås bare i relasjon til hverandre. Et slikt verdensbilde ligger nærmere den bibelske fortellingsverden enn den moderne, vestlige, hevder Yung, og får i dag støtte både av katolske og pentekostale kirkehistorikere og teologer.
Bibelske røtter
Det er innsikten i realiteten av det åndelige univers som finner sitt uttrykk i den bibelske lære om engler og demoner, slår det kjente, danske dogmatikeren, Regin Prenter, fast i sitt store dogmatikkverk «Skabelse og genløsning». Men selv om Bibelen uanstrengt omtaler englenes funksjon som budbringere og beskyttere i de store, frelseshistoriske handlinger både i Det gamle og Det nye testamente, vies de likevel ingen selvstendig interesse. Demoner er ødeleggelsesmakter som blir trengt tilbake i møte med Guds skapende virkelighet. Når Det nye testamente omtaler onde ånder og demoner, knyttes de til det før-kristne livet, der avgudsdyrkelse gjerne ble forstått som å ha fellesskap med onde ånder, 1 Kor 10,20. Det er grunn til å bemerke at spørsmålet om hvorvidt kristne kan være demonbesatte, er fraværende i den paulinske brevlitteraturen, til tross for at Paulus en rekke steder omtaler demoniske makter som de kristne må ruste seg imot ved hjelp av bønn og i Åndens kraft, Ef 6. I evangeliene, med unntak av Johannes, framstilles ånder og demoner også som en del av den «mørkets makt» som står bak opprøret mot Jesus, men som er dømt til å tape mot Jesu herrevelde, Luk 10,18. I det hele tatt tegner NT er tydelig bilde av ånder og demoner som maktesløse fiender av Kristus og hans kirke. De forsøker å splitte de troende fra Kristus, men de er ikke i stand til det, Rom 8, 38 f. De vil imidlertid fortsatt ha et visst spillerom, inntil Kristus i sin gjenkomst skal tilintetgjøre dem, Åp 20,2.
Også Oskar Skarsaune og Tormod Engelsviken påpeker i sitt kapittel i boken «Deliver us form evil» at det kan se ut som at det er en sammenheng mellom besettelse og hedenskap. De fleste demonutdrivelsene i evangeliene finner sted i «hedningenes Galilea». Det er klarere forbindelser mellom besettelse og avgudsdyrkelse enn mellom besettelse og sykdom. Også dagens misjonsvirkelighet ser ut til å bekrefte at temaet er mest synlig i grenselandet mellom den kristne kirke og avgudsdyrkelsen.
Oppreist
Den kristnes troshistorie er fortellingen om det oppreiste menneske som ved Guds rettferdighet ikke lenger er slaver under de demoniske kaosmaktene. Mennesket trosidentitet som nye skapninger i Kristus, 2 Kor 5, 17, kommer så til uttrykk ved at det ikke lenger bare følger med strømmen eller er et passivt offer for kosmiske krefter eller slektsbindinger. De er blitt en del av den nye virkelighet – gudsrikefellesskapet – der frykten for de demoniske krefter er brutt. På tilsvarende måte må den kristne også i dag være varsom med å tolke personlige problemer eller sykdommer i besettelseskategorier.
Dåpen beskytter
Oldkirken hadde en dobbel apologetisk strategi i deres omtale av åndsmakter, demoner og besettelse. På den ene side polemiserte kirkefedre som Tertullian og Justin Martyr rasjonelt ved å si at det er tåpelig å tro på guder som ikke eksisterer. I mer dogmatisk retning advarte de samtidig mot alle former for avgudsdyrkelse ved å hevde at det kunne føre til demonbesettelse. I oldkirken ble altså besettelse forstått som et hedenskapsfenomen knyttet til ulike former for tilbedelse av guder og ånder.
Fordi oldkirken befant seg i en tydelig misjonssituasjon, var det ikke uvanlig at dåpskandidatene ble gjenstand for eksorsisme. Skarsaune/Engelsviken mener at dette ikke hadde sammenheng med at man tenkte at alle var besatte før de ble døpt; snarere var eksorsisme et diagnoseverktøy for å avdekke reelle besettelsestilfeller og for å sikre seg mot at dåpskandidatene ikke ble døpt «urene». Dåpen ble sett på som en beskyttelsesmur rundt den nydøpte; menigheten var den beskyttende borg og dåpsvannet var vanngraven som hindret fienden i å trenge seg inn på hellig grunn. Forsakelsen av «djevelen og all hans gjerning og alt hans vesen» i kirkens dåpsliturgi har sine historiske røtter tilbake til den oldkirkelige fraskrivelse av demonenes makt. Og etterpå følger trosbekjennelsen!
Ukomplisert
Slik hadde oldkirken en offensiv holdning til spørsmålet om demonbesettelse. Der Kristus regjerer, flyr demonene! Kristne er ikke besatt av onde åndsmakter, men er i stedet inntatt av Guds ånd. I den grad man tenkte seg at kristne kunne bli besatt, var at noen selv aktivt oppsøkte områder med demonisk innflytelse og falt tilbake til avgudsdyrkelse og magi. De kristnes holdning og praksis imponerte også kritikere av kirken. Det er liten tvil om at måten oldkirken gjorde seg bruk av makten i Jesu navn på, ukomplisert og uten hjelp av andre besvergelsesformer, gjorde inntrykk og førte mennesker til tro.
Publisert i Vårt Land 6. desember 2004