Når det uoppnåelige blir normdannende og nåden blir utydelig. Et av de mest typiske trekk ved usunne, kristne miljøer er farværet av nåde.
Han har mye erfaringsmateriale å øse av, lederen som Institutt for Sjelesorg, Arne Tord Sveinall. For fire år siden skrev han boken «Troende til litt av hvert - om religiøs sekterisme og sjelesorg», og forrige torsdag ledet han en fagdag der temaet var «Etter Knutby - refleksjoner omkring sunt og usunt».
Hvor er gråten?
Sveinall har bitt seg merke i noe som skjedde i forbindelse med et av de første Dagsrevy-innslagene etter at skuddene falt i Knutby.
– Menigheten laget en nokså humørfylt seanse der en av lederne ønsket velkommen «alle dere som ennå er på frifot». Selv tenkte jeg: hvorfor gråter man ikke i Knutby? Kan hende har de gjort det siden, men dette avdekker et typisk trekk ved usunne, lukkede menighetsmiljør. Vi kaller det gjerne «akvarie-effekten». Livet leves innenfor trange rammer med et eget språk og en egen virkelighetsforklaring. Bare enkelte typer følelser blir akseptert. For eks. bør man være begeistret. Tvil og naturlig agressjon hører ikke med. Livet er hele tiden innenfor gullfiskbollen og det som skjer utenfor angår en ikke eller det oppleves truende.
De uoppnåelige krav
Sveinall opererer med flere forskjellige hovedkjennetegn som alle i større eller mindre grad er typiske for religiøse miljøer som utvikler seg i en usunn retning. For det første handler det om når den meningsfylte oppgaven blir til et uoppnåelig krav.
– Det uoppnåelige blir faktisk normdannende for dem som tilhører miljøet. Det settes særskilte krav til hvordan livet skal leves, og et kjennetegn er at disse kravene ofte er umulige å oppfylle. Avstanden blir dermed stor mellom idealisme og virkelighet og med skyldfølelse som resultat. Dermed inntrer et klassisk psykologisk fenomen som fører til at de forventningen andre har til meg omdannes til forventninger som jeg retter inn mot meg selv. Dette setter en person i et mentalt gjeldsforhold til en annen, noe vi vanskelig kan ha unngått å se i forbindelse med rettsaken som nå pågår i Uppsala. Denne gjelden blir etter hvert så stor at en person er villig til å gjøre nesten hva som helst som lederen forlanger for å få «tilgivelse» og for å utligne gjeldsforholdet. Det som er usunt blir gjerne presentert som offerets problem; ikke ulikt Freud når han sier at «skyldfølelse er kongeveien til all manipulasjon».
Love-bombing
– Kan dette til forveksling ligne på omsorg?
– Tilsynelatende, ja. Men det er en viktig forskjell. Ekte omsorg setter ingen i gjeld. Uteliggeren på Ankertorget i Oslo som får sin daglige matrasjon av Frelsesarmeen blir gjenstand for en gjeldsfri omsorg. Mens omsorgen i usunne miljøer ligner det vi gjerne kaller for «love-bombing». Det er et kjærlighetsbombardement som i første omgang er fascinerende fordi man overøses med oppmerksomhet. Men man blir snart gjeldsavhengig i forhold til lederskapet, og det utvikler seg til det motsatte av omsorg: nemlig et prestasjonsfellesskap som avler den kontinuerlige følelsen av å komme til kort. Det mest alvorlige med dette er at nåden blir utydelig, ofte helt usynlig og fraværende. Mens klassisk teologi taler om at nåden overstrømmer loven, kjennetegnes usunne miljøer av det motsatte. Å komme til kort blir så å si en del av programmet. Dermed forsterkes usunne bindinger til autoritære ledere. De har taket på deg! Og nesten uten at man merker det selv, blir nåden noe man kanskje kan oppnå gjennom særskilt lydighet og innstats i stedet for at den er noe som gis gratis og uten vederlag.
Maktbegrensning
Sveinalls analyse nummer to er at den sunne lederen viste seg å ha noen usunne trekk.
– Vi skille gjerne mellom flere typer autoriteter. Det er den sunne lederen, den usunne og den paranoide lederen som ikke skjelner mellom fantasi og virkelighet.
– En sunn leder er forutberegnelig, stabil i humør og adferd, han kjenner sin makt, men er seg bevisst de filtere som skal til for å begrense makten. Han/hun er en psykisk og etisk integrert person. Stilt overfor vedkommende føler du deg forstått; ikke bare forklart. Vedkommende lytter og begrunner en eventuell uenighet. Men du kjenner deg ikke avkledd, umoden eller uåndelig i møte med den sunne lederen. Tvert imot blir du oppmuntret og anerkjent.
– Er det glidende overganger mellom den sunne og den usunne lederen?
– Det kan gjerne begynne bra. Men etter hvert blir filtrene uklare og bremsemekanismene i maktutøvelsen svikter. Dette skjer gjerne når miljøet rundt lederen ikke gir vedkommende sterk nok motstand. Man beruses av sin egen suksess og av alle som heier fra sidelinjen.
Sex, penger og profetier
Sveinall sier at de usunne trekkene gjerne kommer til syne på fundamentalt plan som i forholdet til sex, penger og profetier.
– Pastoren i Knutby har jo åpent i retten innrømmet at de seksuelle normer for lengst har vært overskredet, påpeker Sveinall. – En usunn leder hever seg over de grenser som gjelder for å kunne kalles en etisk integrert person. Nærhetsgrensene blir utydelige. Særlig annerledes er det ikke når det gjelder forholdet til penger.
– Blir et fellesskap tilstrekkelig lukket, har vanlige medlemmer normalt ingen innsynsrett i økonomiske forhold. Og det er ikke ukjent at det opereres med «muntlige regnskap med Gud som revisor». Det slår altså ut på banal-planet, og forholdet til profetier er ikke noe unntak. – Den som uttaler «så sier Herren» må være ytterst oppmerksom på den autoritet vedkommende dermed kan få over andre mennesker, sier Sveinall. – Det kan være greit å ha i minne at det oldkirkelige skriftet Didache advarer mot enhver profet som kan noen som helst «personlig interesse av at profetien blir oppfylt». I Den syriske apokalypsen heter det at «dersom en profet blir hos dere én dag, lytt til ham. Blir han to dager, så vær skeptisk. Blir han tre dager, så lemp ham ut!»
Ingen dekning
Sveinall opererer med et tredje kjenntegn: han ga løfter som viste seg ikke å ha dekning. Det er et klart usunt trekk når en leder lokker med både helse og helbredelse dersom du bare ber nok, faster nok eller gir nok penger.
– Til oss kommer de som har hørt at «dersom du sår i Guds åker, får du ikke nervesammenbrudd». Det ble gitt løfter som ikke holdt. Etter å ha gitt og fastet og bedt i 10 år, sliter de fremdeles med migrenen sin og de kjenner seg forlatt av Gud. I tillegg har de ofret seg blakke, og de spør: hva gjorde jeg feil?
For det fjerde ble det ikke plass til å være menneske. Det hele ble for lettvint.
– Når skapelsesteologien ikke fungerer, blir realismen borte og menneskets fornuft – det gode, gamle bondevettet – blir underordnet ønsket om å gi det meste en åndelig forklaring. Man velger å legge seg nær opp til et magisk virkelighetsbilde med bekjennelsesformler som ikke lenger taler sant om livet.
Publisert i Vårt Land 7. juni 2004