Det viktigste som skjedde i påsken, er det vi ikke ser på noen film.
Hvilke tanker gjør folk seg om hvem Gud er når de ser Jesu blodige ansikt slik det framstår i påskefilmen «The Passion of The Christ»? Var all denne lidelse nødvendig?
– Teologene ser Jesu død i lys av den gammeltestamentlige jødiske soningstanken, forteller Ola Tjørhom fra Stavanger, professor i systematisk teologi. – På Guds vegne bar prestene bar fram et offer for Gud til soning for folkets synder. Forholdet mellom Gud og mennesker ble dermed forsonet og forandret. I den nye pakt er det Jesus som framstilles som dette soningsofferet.
– Dette er en juridisk-teologisk tanke som ikke er så lett å forklare. Den kan tolkes som at Gud er hevngjerrig. I tillegg lar han sin uskyldige sønn lide for noe han ikke hadde gjort.
Krenket?
Det er særlig den såkalte «objektive forsoningslære» som forsøker å tilrettelegge denne tanke. Den ble utformet som en teologisk modell på 1100-tallet av Anselm av Canterbury.
– Utgangspunktet er at Guds hellighet er krenket på grunn av menneskenes synd. I sin majestet krever Gud mennesket til regnskap; et krav menneskene er ute av stand til å innfri. Men fordi Gud også elsker menneskene, frambyr han selv redningen ved at Jesus som den skyldfrie Guds sønn blir menneske, dør og gir livet som betaling for menneskenes synder. En handling som skjer helt utenfor mennesket selv; derav begrepet den «objektive» forsoningslære.
– Noen ser for seg Gud som forsmådd og mest opptatt av å gjenvinne sin egen ære?
– Det blir helt feil å betrakte Gud som hevnlysting. Det var ikke Gud, men mennesket som hadde et soningsbehov. Det var kjærligheten som var årsaken til at Gud sendte sin sønn til verden, ikke hans ønske om straff. Noe «den lille bibel» i Johannes 3, 16 så tydelig understreker. Samtidig må dette bildet gi rom for vreden, fordi Gud elsker synderen og hater synden. Gud handler både for oss og mot oss. Vi derimot, forsøker hele tiden å harmonisere denne type spenninger i gudsbildet. Men forsoningen er både et trosmysterium og et paradoks. Vi må derfor vokte oss for endimensjonale forklaringer. Derfor er det nødvendig at andre perspektiver fra flere forsoningsmodeller får spille med og utdype dette bildet, sier Tjørhom.
Han viser til hvordan den «klassiske forsoningslære» legger vekt på at Jesu død bekjempet «makter og myndigheter» og dermed utfordrer de troende til offensivt å kjempe mot dødskreftene i verden. Den «subjektive forsoningslæren» er på sin side opptatt av at Jesu forløsergjerning ikke er betaling for synd, men snarere er uttrykk for at Gud gjør hva som helst for å redde menneskene fordi han elsker dem. Denne kjærlighet har i sin tur en omskapende virkning på den troende. Den er med andre ord subjektiv orientert.
To parter
Tjørhom minner om at det alltid handler om to parter når det er tale om forsoning. Det er ikke nok at den ene parten er innstilt på å gjenopprette en relasjon som er brutt. - Slik tenker vi om alle mellommenneskelige forhold.
– I forsoningsteologien er det også to parter som forsones. Men fordi vi altså ikke snakker om en hevngjerrig, men en forsonet Gud, trenger ikke Gud forsoning for sin egen skyld. Alt han gjør, er for vår skyld fordi det lå utenfor vår rekkevidde å sone straffen for våre egne synder. Det nærmeste vi kunne tenke oss, var at vi hadde greid å slutte å synde. Men det hadde jo i seg selv ikke vært noen soning. Gud krevde ikke bot og bedring. Soning, derimot, finner sted for å gjøre opp for synd. Derfor blir Jesus et stedfortredende offer for at forholdet mellom Gud og mennesker skulle etableres på en ny grunn. Hele veien er det Gud som er den offensive part. Derfor minner forsoningen oss om Guds aktive og oppsøkende kjærlighet, og at det som skjedde da Jesus døde, var et avgjørende ledd i Guds frelsesplan.
– I så måte spiller det mindre rolle hvem som gjorde hva i dødsprosessen mot Jesus, mener Tjørhom og henviser til debatten i forbindelse med lanseringen av filmen om Jesu siste timer. Han utelukker ikke at voldsfikseringen kan virke avsporende.
– Her fant det nemlig sted et oppgjør – ikke mot jøder eller romere – men mot synd, død og djevel. Derfor må ikke den fysiske volden og lidelsen få størst oppmerksomhet. Og derfor trenger påskedramaet en teologisk fortolkning. Det viktigste som skjedde i påsken, er nemlig det vi ikke ser på noen film.
Fornedrelsen
Tjørhom påpeker derfor at påskedramaet ikke må «nusseliggjøres». – Det var et voldsepos av dimensjoner. Vandringen mot Golgata langfredag var så menn ingen søndagsskoleutflukt. Jesus ble gjenstand for en grenseløs fornedrelse som også innebar fysisk smerte. Alt dette samles opp i dødsskriket på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det var et skrik ut i den svarte natten.
Det som skjedde på Golgata, i gravhagen og i oppstandelsen, er selve trosfundamentet for alle kristne, men også et kall til alle mennesker om å løse konflikter og tilgi hverandre.
Horisontalt perspektiv
Men noe av svakheten i det tradisjonelle synet på forsoningen er at helhetsperspektivet blir redusert, mener Tjørhom.
– Vi tenker nemlig at forsoningen bare har et vertikalt anliggende som gjelder enkeltmenneskers forhold til Gud. Men påsken handler om en gjenopprettelse som også har et tydelig horisontalt perspektiv. Forsoningen må få betydning for mitt forhold både til andre mennesker og til skaperverket som helhet.
– På hvilken måte da?
– Vi at vi slutter å utbytte og misbruke naturressursene og ved at vi tar reelle oppgjør med konflikter og uforsonlige relasjoner. Hvis ikke, hindres vi fra å representere «forsoningens tjeneste», slik Paulus uttrykker seg i 2. korinterbrev kapittel 5. Kirken skal være et tegn i tiden på forsoning og forbrødring. Ellers tåkelegges hele det kristne budskapet.
Publisert i Vårt Land 5. april 2004