Takk for at jeg ble invitert hit. Det kjennes utvilsomt bra å være sammen med så mange flotte kvinner! Jeg tenker at det normalt må være slik at det er kvinner som taler i en kvinnelunch som dette. Men jeg er glad for å være her, bl.a. fordi jeg i flere år har følt et behov for å si «sorry» til noen av dere. Jjeg skal forklare hvorfor.
Jeg vokste opp i et hjem der det var et betydelig flertall av kvinner. Jeg var alene gutt i en søskenflokk på fem, og trodde at jeg var en populær kamerat blant guttene; inntil jeg skjønte hvorfor… I menigheten hjemme i Lofoten var det mange profilerte kvinner, deriblant evangelistene Aud Hansen og Gudrun Stenbakk og som var så musikalsk at hun kunne gå å skru på strengen under en sang dersom gitaren var litt ustemt. Jeg kom til Værøy som ung evangelist, og der traff jeg Rigmor som skulle bli den viktigste personen i livet mitt. Og der traff jeg noen andre: pinsekvinnene Bernharda, Ingeborg, Nanna, Hedvig og Bergliot. De fascinerte meg veldig med sin friske spiritualitet og sin hverdagshumor. De ledet en ung evangelist nærmere troens kilder. Og jeg har møtt så mange andre strålende kvinner innenfor vårt fellesskap.Men dette var også et fellesskap med mange profilerte menn. Og noen av dem var opptatt av hva som måtte forbli den rette lære med hensyn til hvilke tjenester en kvinne kunne ha i menigheten. Her var det ikke så mye rom for velbegrunnet uenighet.
For akkurat 14 år siden holdt jeg et foredrag i nettopp predikantkonferansen. En del kvinner og menn hadde vært sammen for å snakke om kvinner i lederoppgaver, og jeg oppsummerte og konkluderte at det ikke var rom for forandringer. Jeg var oppriktig ut fra det syn jeg den gang hadde. Intensjonen var de beste. Men virkningen av det jeg sa, var ikke nødvendigvis god. Jeg fikk anerkjennelse fra dem som var enig med meg, de fleste av dem menn. Men jeg møtte også noen triste blikk fra kvinner som så det annerledes. De respekterte meg for mitt syn; ikke minst gjaldt det den kvinnen som hadde fortjent en annen form for støtte enn det hun den gang fikk, Marit Landrø.
Så om du skulle være her som den gang ble såret eller som kjente at dette ikke var noen støtte til det kall og den utrustning du hadde fått, så ber jeg om tilgivelse for det. Jeg har kanskje vært medskyldig i at noen gravde ned sitt pund, i at den viktige debatten stilnet, og jeg er medansvarlig for at rekrutteringen av unge, kvinnelige forkynnergaver ikke har vært tilfredsstillende. Det har ikke vært noen god følelse. Jeg tror at jeg sviktet dem som hadde trengt noe annet enn det jeg den gang var i stand til å bidra med. Jeg hadde kanskje vært tro mot noen enkelte tekster, men jeg var ikke tro mot hele Bibelen. Jeg var i tråd med tradisjonen, men jeg var ikke tro mot livet og mot Ånden slik den talte til meg.
Bortenfor fordømmelsen
Mitt spørsmål er: har vår forståelse av Ånden og den såkalte pentekostale spiritualitet noe å si for synet på kvinner og på kall og tjeneste på tvers av kjønnsforskjeller? Hva ligger egentlig i uttrykket «Her er ikke mann eller kvinne»? Finnes det en form for pentekostal feminisme som gjør at kvinnen løfter hodet og retter ryggen og fylles av frimodig begeistring? De tanker jeg deler med dere, er ikke bare mine. Jeg står i gjeld til flere pentekostale kvinnelige forskere som har vært opptatt av de samme spørsmålene; bl.a. Cheryl Bridges Johns, USA.
Selv om ikke alle vestlige kvinner syns det er så hyggelig å snakke om det, så foregår det like fullt en systematisk undertrykkelse av kvinner mange steder i verden, både i Guds og Allahs og i andre religioners og i politiske regimers navn. For kvinner er det sjelden et rett forhold mellom ansvar og rettigheter, mellom arbeidsbyrder og privilegier.
Å være menneske i hele sin fylde innebærer både friheten til å treffe egne valg og til å leve ansvarlig i forhold til gjensidige relasjoner. Kvinner har ofte måttet velge en av delene, og det har gjort dem til enten feminister eller til tradisjonalister som motsetter seg forandringer. Men i Guds rike er kjønnskampen byttet med Guds frihet og hans shalom i Jesus Kristus: «Her er ikke mann eller kvinne» – m.a.o. her handler det ikke om kjønn, men om vår felles enhet i forløsningen. Den har gjenopprettet kvinnen og mannen til den forvaltningsrolle de en gang fikk sammen – som venner og likeverdige parter. Sammen skulle de dele oppgavene og dele menneskehetens verdighet og autoritet i den hensikt å reflektere Guds fulle bilde, og til å nå Guds store mål i verden. I Kristus lever vi på den andre siden av forbannelsen – bortenfor fordømmelsen – og vi er nyskapte og gjenopprettet, halleluja! Ved troen er dette en nærværende realitet – ikke bare noe som en gang skal komme!
Guds rike har brutt inn
Like fullt får vi erkjenne at vi lever et sted mellom korset og den endelige forløsningen. I mellomtiden forkynner vi det store håpet om at Guds rike en dag skal gjenopprettes i hele sin fylde. Vår nåværende virkelighet er at mange kvinner er gjenstand for så vel åpne som skjulte undertrykkelsesmekanismer. Hva gjør vi da? Jo, vi fastholder at i Guds rike har framtiden «brutt seg inn» i vår nåværende virkelighet ved at vi allerede her og nå forkynner frigjøring og forsoning. I Guds menighet skal vi – i dag – gi verden en smak av Guds egen framtid – slik den til fulle skal bli i morgen! Dette er jo fantastisk: framtiden – slik den ble forkynt i går – skal komme til syne i dag. Evangeliet er det store ER – den store virkelighet – nå. Derfor skal vi i dag se vår egen virkelighet i synsvinkelen av den framtid som Gud selv har forkynt skal komme.
Bortenfor fordømmelsen
Mitt spørsmål er: har vår forståelse av Ånden og den såkalte pentekostale spiritualitet noe å si for synet på kvinner og på kall og tjeneste på tvers av kjønnsforskjeller? Hva ligger egentlig i uttrykket «Her er ikke mann eller kvinne»? Finnes det en form for pentekostal feminisme som gjør at kvinnen løfter hodet og retter ryggen og fylles av frimodig begeistring? De tanker jeg deler med dere, er ikke bare mine. Jeg står i gjeld til flere pentekostale kvinnelige forskere som har vært opptatt av de samme spørsmålene; bl.a. Cheryl Bridges Johns, USA.
Selv om ikke alle vestlige kvinner syns det er så hyggelig å snakke om det, så foregår det like fullt en systematisk undertrykkelse av kvinner mange steder i verden, både i Guds og Allahs og i andre religioners og i politiske regimers navn. For kvinner er det sjelden et rett forhold mellom ansvar og rettigheter, mellom arbeidsbyrder og privilegier.
Å være menneske i hele sin fylde innebærer både friheten til å treffe egne valg og til å leve ansvarlig i forhold til gjensidige relasjoner. Kvinner har ofte måttet velge en av delene, og det har gjort dem til enten feminister eller til tradisjonalister som motsetter seg forandringer. Men i Guds rike er kjønnskampen byttet med Guds frihet og hans shalom i Jesus Kristus: «Her er ikke mann eller kvinne» – m.a.o. her handler det ikke om kjønn, men om vår felles enhet i forløsningen. Den har gjenopprettet kvinnen og mannen til den forvaltningsrolle de en gang fikk sammen – som venner og likeverdige parter. Sammen skulle de dele oppgavene og dele menneskehetens verdighet og autoritet i den hensikt å reflektere Guds fulle bilde, og til å nå Guds store mål i verden. I Kristus lever vi på den andre siden av forbannelsen – bortenfor fordømmelsen – og vi er nyskapte og gjenopprettet, halleluja! Ved troen er dette en nærværende realitet – ikke bare noe som en gang skal komme!
Guds rike har brutt inn
Like fullt får vi erkjenne at vi lever et sted mellom korset og den endelige forløsningen. I mellomtiden forkynner vi det store håpet om at Guds rike en dag skal gjenopprettes i hele sin fylde. Vår nåværende virkelighet er at mange kvinner er gjenstand for så vel åpne som skjulte undertrykkelsesmekanismer. Hva gjør vi da? Jo, vi fastholder at i Guds rike har framtiden «brutt seg inn» i vår nåværende virkelighet ved at vi allerede her og nå forkynner frigjøring og forsoning. I Guds menighet skal vi – i dag – gi verden en smak av Guds egen framtid – slik den til fulle skal bli i morgen! Dette er jo fantastisk: framtiden – slik den ble forkynt i går – skal komme til syne i dag. Evangeliet er det store ER – den store virkelighet – nå. Derfor skal vi i dag se vår egen virkelighet i synsvinkelen av den framtid som Gud selv har forkynt skal komme.
Det er dette som Ånden og pinsen gjør mulig for oss! Midt i en undertrykkende verden skal lyset fra Guds gjenopprettende sol skinne. Mot volden og bitterheten skal forsoningen vise sin kraft. Krig skal byttes med fred. Dette er et Åndens verk. Og den frigjøring av kvinnen som Kristus en gang for alle betalte for på korset, skal få bli en realitet i nettopp det karismatiske fellesskapet. Der Ånden er, der er frihet, sier Bibelen i 2 Kor 2, 17. Til frihet har Kristus frigjort oss, heter det i Gal 5, 1. Vi snakker her om en kritisk bevissthet som Ånden fremmer og som gjør både menn og kvinner sensitive for hva som kan binde vår frihet og undertrykke våre gaver. Dette er tydelig gjennom hele Bibelen – også i den gamle pakt. Guds ruah – Guds pust skapte liv og brakte orden midt i kaos. Guds kraft lar seg ikke ramme inn av våre rammer. Den er vinden som dekker jorden. Og den løfter alle mennesker fra alle former for undertrykkelse og skaper en frihet som ingen politiske regimer er i stand til å klare. «Yes, we can», sier Obama. Hva kan ikke vi si, da?!
Risiko
Profeten Jesaja skriver i kap 11: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. Han dømmer småkårsfolk med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom».
Risiko
Profeten Jesaja skriver i kap 11: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. Han dømmer småkårsfolk med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom».
Det er denne Åndens Gud som en dag skulle komme over alle mennesker, sønnene og døtrene skal profetere, de eldre skal ha drømmer og de unge menn skal ha visjoner. Over alle tjenestejenter og tjenestegutter vil jeg i de dager utgyte min Ånd - min ruha, sier Joel. Denne profetiske ånd var i den gamle pakt på mange måter «protestens ånd» – som reiste seg mot undertrykkelse og som ikke med nødvendighet delte majoritetens meninger. Det var en åndskraft som tok betydelig risiko. Som ikke var kirkepolitisk korrekt. Som tråkket opp nye spor og skapte en ny historie. Det var nettopp det som gjorde profetene til Guds profeter – at de brøt med gamle oppfatninger - i motsetning til alle deres etterapere og lykkeforkynnere som ville behage makten.
En ny pakt
Og hva sier Jesus i den nye pakt? «Ånden fra Gud er over meg. Han har salvet meg til å forkynne gode nyheter for fattigfolk. Han har sendt meg for å proklamere frihet for de som er fanget, la de blinde se og la de undertrykte bli satt fri», Luk 4.Jesus snudde opp ned på kulturelle og religiøse verdier og skapte det motsatte kontrastsamfunn som korresponderte med det frigjørings-program som Gud hadde demonstrert siden utvandringen fra Egypt. Dette var det nye Israel. Dette var den nye orden som demonterte de gamle, sosiale barrierer som preget det israelske samfunnet den gang og kulturene rundt Israel. De som før ble nektet fellesskap, ble innlemmet i det nye fellesskapet: de fattige, kvinnene, hedningene, barna, samaritanerne. Dette var ikke noe mindre enn en radikal nytegning av kulturelle grenselinjer.
En ny pakt
Og hva sier Jesus i den nye pakt? «Ånden fra Gud er over meg. Han har salvet meg til å forkynne gode nyheter for fattigfolk. Han har sendt meg for å proklamere frihet for de som er fanget, la de blinde se og la de undertrykte bli satt fri», Luk 4.Jesus snudde opp ned på kulturelle og religiøse verdier og skapte det motsatte kontrastsamfunn som korresponderte med det frigjørings-program som Gud hadde demonstrert siden utvandringen fra Egypt. Dette var det nye Israel. Dette var den nye orden som demonterte de gamle, sosiale barrierer som preget det israelske samfunnet den gang og kulturene rundt Israel. De som før ble nektet fellesskap, ble innlemmet i det nye fellesskapet: de fattige, kvinnene, hedningene, barna, samaritanerne. Dette var ikke noe mindre enn en radikal nytegning av kulturelle grenselinjer.
Solidaritet fra Jesus var kjennetegnet av medfølelse. Og denne medfølelsen – som jeg tror er et språk kvinner framfor noen andre forstår – konstituerte en form for radikal kritikk som handlet om at krenkelser må bli stoppet, lidelse og sorg skal ikke bare ramme noen bestemte grupper mens andre går fri. Den medfølelse som Jesus for eks. kjente overfor Maria Magdalena, var mer enn personlig føleri. Det var en offentlig kritikk der han vågde å sette en ny standard for hvordan man skulle vurdere – for ikke å si taksere - et annet menneske. Og disse kvinnene – urene, underlegne og sosialt utkastet – fikk smake det levende vannet og lettbent løpe og fortelle de gode nyhetene om Mesteren.
Urkirkens demokratisering
Hva som med kirken som oppstod etter pinsedag? Jo, kvinnene ble innlemmet i det nye Gudsriket på nøyaktig samme grunnlag som mannen. Dette slår Galaterbrevet fast, helt entydig. Dette var et rike fri fra loven og løst fra de begrensninger som rase, kjønn, alder og sosial status hadde satt. En brukket relasjon fant sin nye enhet i Gud på tvers av kjønnsforskjeller. Urkirkens mange små fellesskap forsto i alle fall én ting: at deres nye status som sønner og døtre var et verk av Ånden. Den forsonet menneskeheten og den bar vitnesbyrdet om at vi alle er barn av Gud. At vi forkynner den fullstendige gjenopprettelse, er derfor et aspekt ved misjonsbefalingen – at «her er ikke mann eller kvinne…» Guds folk hadde fått kraft til å leve ut – midt i deres samtid - det som i tidligere tider hadde vært formidlet som Guds framtidsløfter. Det inkluderte kvinnen. Ånden hadde satt henne fri til å leve nær Gud og til å tjene i tråd med den utrustning som Ånden hadde gitt. Oppreist takket være Golgata – og utrustet takket være Ånden! Slik bidrar urkirken til en grunnleggende demokratisering av kjønnsforskjellene: "Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen" 1 Kor 11,11.
Pinsevekkelsens barndom
Men dette gjaldt ikke bare Det gamle testamente eller Jesu gjerning eller urkirken. Også vår egen pentekostale historie er fortellingen om kvinner som handlet i kraft av den utrustning og de gaver de hadde mottatt av Ånden. Det går en rød linje fra Jesaja til Joel til Jesus til Jerusalem til Azusa Street nr 312 i Los Angeles i 1906. Gjennom åndsfylden vant pinsekvinnene sin nye frihet! De prekte, de talte i tunger, de tydet, de profeterte, de hadde drømmer og visjoner, de la hendene på syke, og de reiste til misjonsfeltene. De trengte ikke offisielle anbefalinger fra noen kirke, for de visste seg kalt og utrustet av Ånden. Dette var uttrykk for Guds suverenitet – han som kaller hvem han vil – hvor han vil. Kvinnen lot seg av Ånden sette fri til å tjene i det offentlige rom, og sorte og hvite sto sammen i samme tjeneste i det samme rom i Azusa Street. 85 prosent av norske pinsemisjonærer var kvinner de første tiårene av pinsevekkelsen. De reiste ut fordi Guds ærende hadde hast! Og her ser vi det igjen: de var alle overbevist om Jesu snare gjenkomst. Guds lyse framtid var i ferd med å bryte inn i deres virkelighet – og dette måtte forkynnes - uten kjønnsmessige hindringer!
Kvinners bildespråk
Dette var den profetiske fasen av pinsebevegelsens fødselstime. Den var preget av kvinnenes bildespråk. Menigheten var bruden som gjorde seg rede for sin brudgom. Som følge av at kvinnene fikk Ånden og at lot seg lede av Ånden, ble det foretatt en nytolkning av idealet om at kvinnene skulle være «stille». Bibeltolkningen som nå fant sted og som allerede hadde utviklet seg de foregående 50 årene innenfor hellighetsbevegelsene i USA, så på Skriften med nye, friske og kritiske øyne. For hadde ikke Gud også kalt kvinnene til tjeneste og til ansvar? Hvem hadde sagt at den kirkelige hierarkistrukturen var den eneste bibelske? I og med åndsutgytelsen for 100 år tilbake var det klart at Gud fortsatte å tale og handle på nye måter som kastet nytt lys over gamle tekster. Nå var Gud i ferd med å utvide forståelsen av Åndens rike! For den tause kvinnen var av Ånden satt fri til igjen å begynne å tale!
Urkirkens demokratisering
Hva som med kirken som oppstod etter pinsedag? Jo, kvinnene ble innlemmet i det nye Gudsriket på nøyaktig samme grunnlag som mannen. Dette slår Galaterbrevet fast, helt entydig. Dette var et rike fri fra loven og løst fra de begrensninger som rase, kjønn, alder og sosial status hadde satt. En brukket relasjon fant sin nye enhet i Gud på tvers av kjønnsforskjeller. Urkirkens mange små fellesskap forsto i alle fall én ting: at deres nye status som sønner og døtre var et verk av Ånden. Den forsonet menneskeheten og den bar vitnesbyrdet om at vi alle er barn av Gud. At vi forkynner den fullstendige gjenopprettelse, er derfor et aspekt ved misjonsbefalingen – at «her er ikke mann eller kvinne…» Guds folk hadde fått kraft til å leve ut – midt i deres samtid - det som i tidligere tider hadde vært formidlet som Guds framtidsløfter. Det inkluderte kvinnen. Ånden hadde satt henne fri til å leve nær Gud og til å tjene i tråd med den utrustning som Ånden hadde gitt. Oppreist takket være Golgata – og utrustet takket være Ånden! Slik bidrar urkirken til en grunnleggende demokratisering av kjønnsforskjellene: "Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen" 1 Kor 11,11.
Pinsevekkelsens barndom
Men dette gjaldt ikke bare Det gamle testamente eller Jesu gjerning eller urkirken. Også vår egen pentekostale historie er fortellingen om kvinner som handlet i kraft av den utrustning og de gaver de hadde mottatt av Ånden. Det går en rød linje fra Jesaja til Joel til Jesus til Jerusalem til Azusa Street nr 312 i Los Angeles i 1906. Gjennom åndsfylden vant pinsekvinnene sin nye frihet! De prekte, de talte i tunger, de tydet, de profeterte, de hadde drømmer og visjoner, de la hendene på syke, og de reiste til misjonsfeltene. De trengte ikke offisielle anbefalinger fra noen kirke, for de visste seg kalt og utrustet av Ånden. Dette var uttrykk for Guds suverenitet – han som kaller hvem han vil – hvor han vil. Kvinnen lot seg av Ånden sette fri til å tjene i det offentlige rom, og sorte og hvite sto sammen i samme tjeneste i det samme rom i Azusa Street. 85 prosent av norske pinsemisjonærer var kvinner de første tiårene av pinsevekkelsen. De reiste ut fordi Guds ærende hadde hast! Og her ser vi det igjen: de var alle overbevist om Jesu snare gjenkomst. Guds lyse framtid var i ferd med å bryte inn i deres virkelighet – og dette måtte forkynnes - uten kjønnsmessige hindringer!
Kvinners bildespråk
Dette var den profetiske fasen av pinsebevegelsens fødselstime. Den var preget av kvinnenes bildespråk. Menigheten var bruden som gjorde seg rede for sin brudgom. Som følge av at kvinnene fikk Ånden og at lot seg lede av Ånden, ble det foretatt en nytolkning av idealet om at kvinnene skulle være «stille». Bibeltolkningen som nå fant sted og som allerede hadde utviklet seg de foregående 50 årene innenfor hellighetsbevegelsene i USA, så på Skriften med nye, friske og kritiske øyne. For hadde ikke Gud også kalt kvinnene til tjeneste og til ansvar? Hvem hadde sagt at den kirkelige hierarkistrukturen var den eneste bibelske? I og med åndsutgytelsen for 100 år tilbake var det klart at Gud fortsatte å tale og handle på nye måter som kastet nytt lys over gamle tekster. Nå var Gud i ferd med å utvide forståelsen av Åndens rike! For den tause kvinnen var av Ånden satt fri til igjen å begynne å tale!
Dette hadde en frigjørende virkning. Det ga en stemme til dem som var blitt holdt nede av fordommer og gale forestillinger. Det ga håp til de som ville reise seg fra undertrykkende forhold i hjem og samfunn. Ånden gjør hvert menneske klar over sin egen iboende verdighet og selvstendige betydning – enten det er mann og kvinne. Man begynner å se seg selv om historiske aktører som kan bety en forskjell og som kan forandre historien – yes – we can!
Åndens egne "feminister"
Ut fra dette vil jeg faktisk spørre – og jeg gjør det i samarbeid med den kvinnelige pinseforskeren, Andrea Hollingsworth, som har gjort seg noen spennende refleksjoner om hvorvidt Gud – gjennom den myndiggjøringen av kvinnen som Ånden gir – skaper sine egne «feminister». Det finnes nemlig strømninger innenfor pentekostale, fundamentalistiske og nykarismatiske miljøer som ikke er så interessert i å framelske kvinnens likeverd og som derfor sørger for at hun passer inn bestemte sosiale mønstre – et par skritt bak mannen. Og det er et faktum at man har tenkt at pinsekvinnene og feminister tradisjonelt har befunnet seg på hver sin klode. Noen har forsøkt å betegne Ånden som den feminine delen av gudsbildet, mens den virkelig operative delen – Faderen og Sønnen – har blitt tillagt mannlige egenskaper. Og så er det noen som forsøker å snu rundt på dette. Men det er og forblir dårlig teologi å ramme inn Gud innenfor bestemte personlige pronomen!
Bønn i Ånden
Jeg tenker at det finnes en vei mot en form for karismatisk feminisme som i første rekke uttrykkes gjennom den åndelige hengivenheten som kommer til uttrykk gjennom bønn i Ånden. Gjennom dette mottar kvinnen en form for kraft som både er sårbar og frigjørende. Det gir henne del i den samme dype medfølelse som Kristus hadde, og det reiser henne opp til en frimodig verdighet som gjør henne til en Jesus-kvinne. Dette meditative, indre livet gir henne samtidig en språklig dybde og en profetisk stemme som hun formidler Guds tanker gjennom. Dette har igjen en transformasjonskraft i forhold til eget liv og omgivelser som har samme virkning som den feminismen – på sin måte - har vært ute etter å framelske: kvinnens likeverd og selvforståelse.
Åndens egne "feminister"
Ut fra dette vil jeg faktisk spørre – og jeg gjør det i samarbeid med den kvinnelige pinseforskeren, Andrea Hollingsworth, som har gjort seg noen spennende refleksjoner om hvorvidt Gud – gjennom den myndiggjøringen av kvinnen som Ånden gir – skaper sine egne «feminister». Det finnes nemlig strømninger innenfor pentekostale, fundamentalistiske og nykarismatiske miljøer som ikke er så interessert i å framelske kvinnens likeverd og som derfor sørger for at hun passer inn bestemte sosiale mønstre – et par skritt bak mannen. Og det er et faktum at man har tenkt at pinsekvinnene og feminister tradisjonelt har befunnet seg på hver sin klode. Noen har forsøkt å betegne Ånden som den feminine delen av gudsbildet, mens den virkelig operative delen – Faderen og Sønnen – har blitt tillagt mannlige egenskaper. Og så er det noen som forsøker å snu rundt på dette. Men det er og forblir dårlig teologi å ramme inn Gud innenfor bestemte personlige pronomen!
Bønn i Ånden
Jeg tenker at det finnes en vei mot en form for karismatisk feminisme som i første rekke uttrykkes gjennom den åndelige hengivenheten som kommer til uttrykk gjennom bønn i Ånden. Gjennom dette mottar kvinnen en form for kraft som både er sårbar og frigjørende. Det gir henne del i den samme dype medfølelse som Kristus hadde, og det reiser henne opp til en frimodig verdighet som gjør henne til en Jesus-kvinne. Dette meditative, indre livet gir henne samtidig en språklig dybde og en profetisk stemme som hun formidler Guds tanker gjennom. Dette har igjen en transformasjonskraft i forhold til eget liv og omgivelser som har samme virkning som den feminismen – på sin måte - har vært ute etter å framelske: kvinnens likeverd og selvforståelse.
Men Guds feminisme er tuftet på tanken om at hun – i likhet med mannen – kan tro seg formet i Guds bilde og kan samarbeide på tvers av kjønnene i å bygge Guds rike. Akkurat slik millioner av pinsekvinner gjør til daglig i sine hjem, i sine kirker og midt i sine lokalsamfunn, spesielt i den tredje verden og i Asia. Og slik jeg møtte dem da jeg som ung evangelist kom til Værøy i Lofoten og traff pinsekvinnene med rull i nakken og glød i blikket og som på en måte som ingen av mennene gjorde, levde tett på Gud og tett på samfunnet og som bevarte den åndelige temperaturen i menighets-fellesskapet, opprettholdt den profetiske nerven og som var formidlere av åndelige gaver og mye visdom.
Budskapet som danser
Ikke minst er dette synlig i Latin-Amerika: pinsekvinnene får en stemme i både det private og offentlige rommet. Gjennom sin tro henter de moralsk styrke til ta bestemte valg, til å utfordre mange menns aggresjoner og maskulinitet og til å stimulere kvinnens offentlige talenter. Gjennom sitt åndsfylte bønneliv og gjennom deres aktive bruk av nådegaver henter de en styrke som de ellers aldri ville være i nærheten av. Budskapet som danser på pinsekvinnenes lepper – om omvendelse, tilgivelse og åndsfylde fremmet en sann frigjøring, midt oppe i de problemer de ellers slet med til daglig. Troen – og Ånden – gjorde dem til herre i eget hus og til Guds talskvinner midt i menigheten og til forandringsagenter i sine lokalmiljøer.
Budskapet som danser
Ikke minst er dette synlig i Latin-Amerika: pinsekvinnene får en stemme i både det private og offentlige rommet. Gjennom sin tro henter de moralsk styrke til ta bestemte valg, til å utfordre mange menns aggresjoner og maskulinitet og til å stimulere kvinnens offentlige talenter. Gjennom sitt åndsfylte bønneliv og gjennom deres aktive bruk av nådegaver henter de en styrke som de ellers aldri ville være i nærheten av. Budskapet som danser på pinsekvinnenes lepper – om omvendelse, tilgivelse og åndsfylde fremmet en sann frigjøring, midt oppe i de problemer de ellers slet med til daglig. Troen – og Ånden – gjorde dem til herre i eget hus og til Guds talskvinner midt i menigheten og til forandringsagenter i sine lokalmiljøer.
Vær derfor frimodig. Bruk de gaver Gud har gitt deg. Gå på de veier han har kalt deg. Ingen tjenester som Gud kaller deg til, skal du si nei til. Heller ikke om det skulle være lederoppgaver på høyeste nivå.
Jeg sier til deg som engelen sa til Maria: «Vær hilset, du som har funnet nåde. Herren er med deg!»
Tale på predikantkonferansens kvinnelunch, februar 2008
Jeg sier til deg som engelen sa til Maria: «Vær hilset, du som har funnet nåde. Herren er med deg!»
Tale på predikantkonferansens kvinnelunch, februar 2008