Hva er det åndelige innholdet i nattverden - Herrens måltid?
Når dere kommer sammen som menighet – hva hender da? spør Paulus ved innledningen til sin nattverdsundervisning i 1 Kor 11. Forresten: egentlig er det ikke en undervisning om nattverden han gir, men om gudstjenesten som sådan – for overskriften på hele dette kapitlet er: Når menigheten samles… - og temaet strekker seg over hele fire kapitler. Hjertet i denne gudstjenesten er ikke prekenen og det er ikke musikken. Hjertet er nattverden – og dernest nådegavene – og alt rammes inn av kjærligheten - slik den utlegges på en unik måte i det 13. kapitlet.
Den viktigste betegnelsen på nattverden er egentlig det greske ordet for takksigelse: eucharistia. Allerede på 200-tallet e. Kr. skrev kirkefaderen Ireneus at «vår undervisning er i samklang med eukaristien – og eukaristien befester vår undervisning». Nattverden rommer altså frelseshistorien. Troens hemmelige dører åpnes når vi feirer Herrens måltid. Nattverden er festen foran Guds ansikt, og når vi deltar, blir våre liv til en takksigelse i verden – en aukaristi for verdens skyld. Omtrent så viktig er nattverden!
Smak av en guddommelig virkelighet
I Apgj 2, 46-47 heter det – svært vakkert: «i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket.» De gjorde det hjemme – der de bodde. Jeg tror derfor at nattverden var det mest grunnleggende og mest særpregede kjennetegnet på kirken, slik den faktisk så ut som husfellesskap i flere århundre. Gudstjenesten flyttet hjem til folket, de enkle hjemmene ble omdannet til Guds katedraler - og Guds rike frigjorde seg fra alle forutsetninger som var knyttet til jødiske tempelseremonier og prestlige rettigheter og loviske særkrav. Troen og livet ble folkets gave.
Det som skjer i nattverden, ordene, symbolene, elementene, bønnene, handlingene alt reflekterer en guddommelig virkelighet. Guddommelig ikke i oversanselig forstand, men slik Kristus formulerte seg da han trådte inn i verden i følge Hebr. 10,5: «en kropp laget du for meg». Slik kan det guddommelige også i dag uttrykkes i det skapte – i brødet og vinen. Det er som en ny inkarnasjon – når Gud blir menneske – og vi ser hans herlighet…
Symbol betyr å sammenføye - og elementene forener faktisk det synlige og usynlige. Nå beskrives frelsen som noe som «intet øye så og intet øre hørte». Men det er likevel det som skjer i nattverden: vi hører og vi ser. Nådemidler som dåp og nattverd er «synlige ord» - et språk som taler og som i grunnen ikke trenger noen tolk. Sammen med de tekstene vi alltid knytter til handlingene og som vi innvier måltidet med, er nattverden framstilt evangelium - gjort tilgjengelig for ører, øyne, nese og munn. Bibelen sier: alt i meg skal love hans navn: alle sanser skal ta imot!
Pinsebevegelsen er barn av moderniteten, noe som har gjort oss sårbar for en ren rasjonalistisk forståelse av virkeligheten. Det har rammet forståelsen av nattverden som hellig handling. Nattverden er et ytre synlig tegn som peker på en indre usynlig nåde. Både dåp og nattverd er spesielle handlinger som har sitt utspring i Jesu befalinger og er omsluttet og innrammet av ord og løfter fra Jesus. Disse ordene og løftene er sterkere enn at de skulle bare være begrenset til å være bekjennelseshandlinger eller refleksjonsorienterte minnestunder.
I den første menigheten framstår nattverden som en av de fire søylene som de troende skulle holde seg til. I Apgj 2:42 står det at «de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene». Alle disse elementene fanges opp i nattverden. Vi forkynner hva hans død og oppstandelse betyr for oss. Samlingen rundt Herrens bord er uttrykk for det dype fellesskapet vi har til hverandre, og vi utfører handlinger som en bønn og lovprisning til Gud!
Mer enn pedagogikk
Det vi ikke alltid tenker på er at når Jesus sier at «der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt», Matt 18, 20, så kan det gjerne underforstått knyttes til nattverden siden den var det samlende midtpunktet og tydelige høydepunktet når de troende var samlet i Jesu navn. Jeg tenker derfor at det går ikke an å tale om nattverden uten å tale om nærvær. Nådemidlene er tegnhandlinger som er mer enn bilder og symboler og et stykke pedagogikk. De formidler også den virkelighet de beskriver. Dette er min kropp – dette er mitt blod, sier Jesus. Og Paulus skriver: «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp?» 1 Kor 10, 16.
Begrepet «del i» er ensbetydende med den delaktighet som uttrykkes gjennom «koinonia»: altså det dype fellesskapet som vi ved troens liv har fått med Gud og hverandre. «Del i» betyr «delaktig i» og lodder dypere enn «til minne om», selv om også minneaspektet er bibelsk.
Forkynnelse i eksklusiv forstand
For meg blir derfor dette forkynnelse i eksklusiv forstand. Ordet som innstifter og innrammer handlingen – både nattverden og dåpen konstituerer handlingene fra å være et alminnelig måltid til å bli en hellig handling. De ytre fysiske tegnene - brød og vin - omsluttes av nådeordet og forenes med det. Dette innebærer – ja, kall det gjerne et sakramentalt nærvær dersom vi med sakrament betegner det mysterium som dette nærværet er uttrykk for - der Jesus selv er virkelig nærværende. Jesus er altså ikke bare symbolsk nærværende i våre tanker, men på en særlig måte nærværende i og gjennom det levende Ordet som konstituerer handlingen. Ulf Ekman sier i boken «Grunden för vår tro»: På grunn av overdrivelser og magiske forestillinger har mange kristne overreagert og havnet i en rasjonalistisk oppfatning der man mer eller mindre benektet betydningen av nådemidlene eller Kristi nærvær i dem. Denne rasjonalistiske oppfatning som fornekter Jesu nærvær i nådemidlene har medført en utarming av det kristne livet og en manglende verdsetting av hvordan Guds nåde på et mangfoldig vis formidles til oss. Dette har medført at nattverdsgudstjenester har blitt tørre og kjedelige og sjelden feires ettersom man helt har mistet det overnaturlige momentet og dermed har hele festen, lovprisningen og takksigelsen gått tapt», sitat slutt.
Tanken er denne: fordi Jesus ble menneske og vi først da «så hans herlighet» - og fordi hele den fysiske skapelsen er en del av Guds virkelighet og materielle substanser som brød og vin dermed er en del av denne Guds virkelighet – vil fysiske elementer også kunne uttrykke noe som i sitt utgangspunkt er åndelig. Dersom vi skiller for sterkt mellom det fysiske og det åndelige kan vi havne i en gnostisk dualisme: den som skilte ånd og materie så skarpt fra hverandre at det ikke ble plass tanken om at inkarnasjonens mysterium: at Gud som er ånd i Jesus også ble menneske.
Nådemidlene er altså «synlige» ord som formidler Guds nåde til oss. For dersom Ordet i ren vare kan formidle nåde slik vi tenker det gjør når vi taler, så må det Ordet som både forkynnes verbalt og demonstreres rent fysisk gjennom en hellig handling, kunne gjøre det vel så sterkt!
Del i Kristus
Men denne nåde må så tas imot i tro (Ef 2:8,9). Nåden finnes der gjennom Jesu nærvær enten vi tror det eller ikke, men den blir oss ikke til noen nytte om vi ikke tar den imot i tro. Når vi spiser brødet tror vi at vi tar imot Jesus. Det blir som på en åndelig måte å spise Jesu legeme der brødet og vinen representerer alt hva Jesus er og har gjort for oss. Troen ser ikke bare et fysisk brød, men ser Jesus som kommer til oss i og gjennom brød og vin. Hjertet «spiser» av Jesus på samme måte som munnen spiser av det fysiske brødet. Jesus forenes med den troende på samme måte som det fysiske brødet forenes med kroppen.
Du vet: det er ikke nok å sitte rundt et bord og drøfte ernæringspolitikk når kroppen ber om mat. På samme måte som vi må spise vanlig mat jevnlig, så oppmuntres vi til å ta del av Jesus i nattverden ofte. Vi behøver dette «daglige brødet» for å vokse åndelig. Vi tar imot Guds løfter i tro og anvender oss av de gaver Herren har stilt til vår disposisjon. Jesus sa til oss: «Ta imot og spis! Dette er min kropp». «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt» Matt 26:26,27. Ordet og handlingen henviser på denne måten gjensidig til hverandre.
Det er jo noe vakkert ved dette: at den kristne kirke i verden ikke kjennetegnes av sine meninger, men av sine sansbare og hørbare nådige midler som bygger bro mellom det fysiske og det åndelige. Og det er jo noe vakkert med at det er nådemidlene – ikke predikantene eller sangerne og musikerne – som er det bankende hjerte i gudstjenesten og som blir virkekraftige talehandlinger som knytter tilliten vår til Gud og hans verk på korset - ikke til gode prestasjoner fra ei plattform eller en talerstol. Dermed blir de hellige handlingene ei hånd å holde i, reisekost på veien mot Gud og gaver gitt i våre tomme hender.
Pentekostal sakramentologi?
En refleksjon til slutt som pinseteologer reiser: er det mulig å utvikle en form for «pentekostal sakramentologi»? Med andre ord: Har vår spiritualitet særlige ressurser i seg som går i den retning? Omtrent på linje med hvordan for eks. lovsangen i karismatiske gudstjenester som en form for liturgisk ledd har fått sakramental karakter i den forstand at vi forventer Guds særlige nærvær når vi lovsynger og tilber. Er vår teologiske tradisjon egentlig så langt unna de kirker som vi gjerne har kritisert for å være sakramentalistiske? På hvilken måte kan pentekostale kristne i årene framover føre en dialog om nådemidler og sakramenter som er mer konstruktiv enn den vi til nå har greid å føre?
Det katolske kirkekonsilet i Trent midt på 1500-tallet definerte et sakrament som å være «et symbol på noe hellige, et synlig uttrykk for den usynlige nåde». Sammen med andre reformerte, har vi imidlertid hatt tradisjon for å tenke at nådemidlene er ytre tegn på en indre nåde som allerede er mottatt. Altså en nåde som sakramentene derfor ikke bevirker som sådan, men alltid peker tilbake på. Men hvor stor er egentlig forskjellen mellom kirkekonsilet i Trent som snakker om sakramentenes betydning som et synlig uttrykk for den usynlige nåde og pinsevennenes forståelse av for eks. tungetalen som et ytre tegn på en indre åndsfylde? I begge tilfeller er tanken at Gud gjør noe som mennesket selv ikke er i stand til å utføre. Og hvor stor er egentlig forskjellen mellom en pinsevenn som søker åndelige opplevelser og manifestasjoner under håndspåleggelse og til en katolikk som går til nattverdsbordet og som tror på Jesu reelle nærvær i elementene når begge erfarer at Kristus lever i dem ved Ånden og velsigner dem i deres hverdag?
Pinsevenner uttrykker egentlig med sin spiritualitet to sentrale trekk ved klassisk sakramentsteologi: for det første at menneskets møte med Gud finner sted som tegn-handlinger, og at disse tegnene er uttrykk for at Gud velsigner oss med sin nåde i bred forstand; det være seg så vel tilgivelse som ulike former for erfaringer og manifestasjoner.
Elementer i en pentekostal sakramentologi vil derfor være: At vi for det første tenker på nådemidler som begivenheter der levende gudsmøter kan finne sted gjennom symbolske handlinger. Og for det andre at vi tenker på sakrament i tråd med hva det latinske begrepet «sacramentum» konkret henviste til: at hver romersk soldat måtte avgi en lojalitets-ed overfor sin kommandør. Soldaten ble deretter identifisert ved å bli brennemerket. Dette var et synlig tegn på hans nye identitet, noe som innbar både ansvar og rettigheter.
An act of commitment
Den «menneskelige dimensjonen» ved så vel dåp som nattverd er at det er en «handling som forplikter» - en «act of commitment». Et slags åndelig avholdsløfte: det er bare du, Herre, som skal eie meg helt.
Det er til deg jeg har gitt mitt liv – for tid og evighet. Å dele et fellesskapsmåltid med noen hadde som kjent stor betydning i den antikke verden. I den hedenske kulturen var det vanlig å tenke at offermåltider innebar et nærvær av - og en kontakt med - de guder man tilba. Derfor forbød Paulus korinterne å delta i hedenske offerritualer (1 Kor 10,18-21). «Dere kan ikke delta både ved Guds bord og de onde ånders bord», sa Paulus. Offerkulter og nattverden har det til felles, i følge Paulus, at det gir oss «delaktighet» med den Gud eller den ånd vi vender oss til i tilbedelse og bønn.
Altså: ikke bare tilbedelsen – men også måltidshandlingen - er til sammen et uttrykk for en åndelig, usynlig realitet.
Det er også på denne bakgrunnen at Paulus kommer med en meget alvorlig påstand: fordi dere ikke vet hva nattverden egentlig handler om, og fordi dere spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, så er det mange syke og skrøpelige blant dere og det er noen som dør.
Vi snakker altså om noen virkeligheter og noen åndelige dyp som går langt utover det vi normalt tenker om nattverden som et minnemåltid.
Ritualisert erindring
Nattverden er en form for «ritualisert erindring» i den forstand at «det gjør nærværende virkningen av noe som ble utført tidligere». Det bygger altså en bro mellom fortid og nåtid, slik at det jeg opplever i dag ikke står tilbake for det som de opplevde da… I nattverden finner det sted en nyfortelling av frelseshistorien, en gjenopplevelse (eller anamnese som ortodoks teologi gjerne uttrykker det) i kraft av det faktum at Jesus Kristus i dag er den samme som i går.
Nattverden komprimerer historien og gjør i går til i dag!
Forstår dere? Du og jeg er i dag en del av frelseshistorien slik den historisk fant sted for 2000 år siden og slik den nå utfoldes for oss gjennom nattverden. Vi er ikke 2000 år for sent ute. Gud er alle steds nærværende – samtidig som han er historiens fullkomne Herre. Nattverden er mer enn til minne om noe som var. Det er en forkynnelse av noe som er i dag! Virkningen av den frelseshandlingen som ble fullbrakt den gang, erfarer vi nå! Derfor er nattverden i unik forstand forkynnelse! Frelsen er ingen fortidshendelse: i dag er frelsens dag – i dag er Gud å finne.
Det er det nattverden forkynner!
Det som borger for dette, er Kristi oppstandelse. Hver nattverd et levende møte med den oppståtte Kristus! Ikke fordi elementene gjennomgår en transsubstansiasjon, men fordi Kristus lever og fordi han ved sin Ånd og ved sitt Ord aldri er langt bort fra en eneste en av oss. «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til!» Derfor er nattverden mer enn bare til minne om… Minnestunder har vi etter begravelser – ikke etter oppstandelser… Altså: det Kristus gjorde i historien, gjør Ånden på nytt levende for oss hver gang vi feirer nattverd! Kristi offer er fullkomment og kan aldri gjøres om igjen. Men det gjentas i åndelig forstand i våre liv under nattverden!
Åndens nådige nærvær
Som pinsekristne skulle denne realitet ikke framstå som noe problem for oss, snarere tvert imot. Nattverden er for meg ensbetydende med Herrens nådige nærvær. Dette virkeliggjøres gjennom Åndens nærvær.
Derfor skal vi alltid be om Åndens mektige nærvær over elementene og over handlingen.
Å nedbe Ånden over elementene kalles i ortodoks og katolsk teologi for epiklesen. Man tenkte seg at brødet og vinen på denne måten ble forvandlet til Jesu faktiske kropp og blod. Vi bør på vår side be en tydelig bønn om at Ånden skal opplyse våre tanker og åpne våre hjerter for den virkelighet som nattverden uttrykker og leder oss inn i.
John Wesley, pinsebevegelsens «bestefar», snakket tydelig om dette. Av alle de måter nåden blir formidlet på, som for eks. gjennom bønn, skriftlesning og forkynnelse, er nattverden selve «hovedkanalen» for Guds nåde. Han tenkte at Gud var nærværende i nattverden i kraft av sin guddommelige natur – ikke i kraft av en forvandling av elementene.
Og at dette nærværet fant sted i kraft av Ånden. Man tenkte seg derfor at man fikk en åndelig energi når vi tok imot nattverdsgavene i tro.
Jeg tror at vi som pinsekristne kan tenke følgende: den såkalte realpresensen – at Kristus virkelig er nærværende i og med brød og vin – er i stedet et uttrykk for en annen realpresens: at det er Ånden som er nærværende og realpresent til stede under nattverdsmåltidet. Ellers blir vi sittende fast i en krevende filosofisk-teologisk debatt som har røtter helt tilbake i middelalderen. Kan noe fysisk forvandles? Hvis Gud er i elementene, er han da ikke lenger i himmelen?
Kan vi med våre ord og bønner så å si mane ham fram gjennom fysiske elementer? osv. Dette blir en for krevende øvelse både for tanken og troen. Men hør: Om vi ikke tror på noen substansiell forvandling av elementene, så bør vi tro på elementenes funksjon og mening og hvordan disse på en konkret måte peker mot Kristi verk i kors og oppstandelse. Jeg tror på realpresensen som et genuint uttrykk for Guds virkelige og reelle nærvær i nattverden. Jeg forstår det imidlertid som Åndens reelle nærvær under nattverden – og i meg og deg som fellesskap. Åndens liv i oss er den virkelige realpresensen! Det er du og jeg som er brødet som skal sendes til verden for at verden skal få liv. Slik som vi selv har fått næring til troen gjennom brødet og vinen som gis oss i nattverden.
Enhetstegnet
Det er ellers en rekke andre sider ved nattverdsteologien som er viktig å snakke om. Jeg tenker ikke minst på at nattverden – på samme måte som dåpen – er et dypt enhetssymbol og en forpliktelse til å gi seg til hverandre. Vi kan ikke splitte den enhet som skapes ved nattverdsbordet. Vi er forskjellige, men vi har alle del i det ene brød. Nattverden er kanskje det fremste enhetstegnet som finnes i den kristne kirke. Derfor er det med sorg jeg konstaterer at ikke alle kirker kan knele ved samme nattverdsbord. Det er ikke mindre enn en skandale.
Undervisning for lederskapet i Filadelfia, Oslo 21. oktober 2008
Den viktigste betegnelsen på nattverden er egentlig det greske ordet for takksigelse: eucharistia. Allerede på 200-tallet e. Kr. skrev kirkefaderen Ireneus at «vår undervisning er i samklang med eukaristien – og eukaristien befester vår undervisning». Nattverden rommer altså frelseshistorien. Troens hemmelige dører åpnes når vi feirer Herrens måltid. Nattverden er festen foran Guds ansikt, og når vi deltar, blir våre liv til en takksigelse i verden – en aukaristi for verdens skyld. Omtrent så viktig er nattverden!
Smak av en guddommelig virkelighet
I Apgj 2, 46-47 heter det – svært vakkert: «i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket.» De gjorde det hjemme – der de bodde. Jeg tror derfor at nattverden var det mest grunnleggende og mest særpregede kjennetegnet på kirken, slik den faktisk så ut som husfellesskap i flere århundre. Gudstjenesten flyttet hjem til folket, de enkle hjemmene ble omdannet til Guds katedraler - og Guds rike frigjorde seg fra alle forutsetninger som var knyttet til jødiske tempelseremonier og prestlige rettigheter og loviske særkrav. Troen og livet ble folkets gave.
Det som skjer i nattverden, ordene, symbolene, elementene, bønnene, handlingene alt reflekterer en guddommelig virkelighet. Guddommelig ikke i oversanselig forstand, men slik Kristus formulerte seg da han trådte inn i verden i følge Hebr. 10,5: «en kropp laget du for meg». Slik kan det guddommelige også i dag uttrykkes i det skapte – i brødet og vinen. Det er som en ny inkarnasjon – når Gud blir menneske – og vi ser hans herlighet…
Symbol betyr å sammenføye - og elementene forener faktisk det synlige og usynlige. Nå beskrives frelsen som noe som «intet øye så og intet øre hørte». Men det er likevel det som skjer i nattverden: vi hører og vi ser. Nådemidler som dåp og nattverd er «synlige ord» - et språk som taler og som i grunnen ikke trenger noen tolk. Sammen med de tekstene vi alltid knytter til handlingene og som vi innvier måltidet med, er nattverden framstilt evangelium - gjort tilgjengelig for ører, øyne, nese og munn. Bibelen sier: alt i meg skal love hans navn: alle sanser skal ta imot!
Pinsebevegelsen er barn av moderniteten, noe som har gjort oss sårbar for en ren rasjonalistisk forståelse av virkeligheten. Det har rammet forståelsen av nattverden som hellig handling. Nattverden er et ytre synlig tegn som peker på en indre usynlig nåde. Både dåp og nattverd er spesielle handlinger som har sitt utspring i Jesu befalinger og er omsluttet og innrammet av ord og løfter fra Jesus. Disse ordene og løftene er sterkere enn at de skulle bare være begrenset til å være bekjennelseshandlinger eller refleksjonsorienterte minnestunder.
I den første menigheten framstår nattverden som en av de fire søylene som de troende skulle holde seg til. I Apgj 2:42 står det at «de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene». Alle disse elementene fanges opp i nattverden. Vi forkynner hva hans død og oppstandelse betyr for oss. Samlingen rundt Herrens bord er uttrykk for det dype fellesskapet vi har til hverandre, og vi utfører handlinger som en bønn og lovprisning til Gud!
Mer enn pedagogikk
Det vi ikke alltid tenker på er at når Jesus sier at «der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt», Matt 18, 20, så kan det gjerne underforstått knyttes til nattverden siden den var det samlende midtpunktet og tydelige høydepunktet når de troende var samlet i Jesu navn. Jeg tenker derfor at det går ikke an å tale om nattverden uten å tale om nærvær. Nådemidlene er tegnhandlinger som er mer enn bilder og symboler og et stykke pedagogikk. De formidler også den virkelighet de beskriver. Dette er min kropp – dette er mitt blod, sier Jesus. Og Paulus skriver: «Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp?» 1 Kor 10, 16.
Begrepet «del i» er ensbetydende med den delaktighet som uttrykkes gjennom «koinonia»: altså det dype fellesskapet som vi ved troens liv har fått med Gud og hverandre. «Del i» betyr «delaktig i» og lodder dypere enn «til minne om», selv om også minneaspektet er bibelsk.
Forkynnelse i eksklusiv forstand
For meg blir derfor dette forkynnelse i eksklusiv forstand. Ordet som innstifter og innrammer handlingen – både nattverden og dåpen konstituerer handlingene fra å være et alminnelig måltid til å bli en hellig handling. De ytre fysiske tegnene - brød og vin - omsluttes av nådeordet og forenes med det. Dette innebærer – ja, kall det gjerne et sakramentalt nærvær dersom vi med sakrament betegner det mysterium som dette nærværet er uttrykk for - der Jesus selv er virkelig nærværende. Jesus er altså ikke bare symbolsk nærværende i våre tanker, men på en særlig måte nærværende i og gjennom det levende Ordet som konstituerer handlingen. Ulf Ekman sier i boken «Grunden för vår tro»: På grunn av overdrivelser og magiske forestillinger har mange kristne overreagert og havnet i en rasjonalistisk oppfatning der man mer eller mindre benektet betydningen av nådemidlene eller Kristi nærvær i dem. Denne rasjonalistiske oppfatning som fornekter Jesu nærvær i nådemidlene har medført en utarming av det kristne livet og en manglende verdsetting av hvordan Guds nåde på et mangfoldig vis formidles til oss. Dette har medført at nattverdsgudstjenester har blitt tørre og kjedelige og sjelden feires ettersom man helt har mistet det overnaturlige momentet og dermed har hele festen, lovprisningen og takksigelsen gått tapt», sitat slutt.
Tanken er denne: fordi Jesus ble menneske og vi først da «så hans herlighet» - og fordi hele den fysiske skapelsen er en del av Guds virkelighet og materielle substanser som brød og vin dermed er en del av denne Guds virkelighet – vil fysiske elementer også kunne uttrykke noe som i sitt utgangspunkt er åndelig. Dersom vi skiller for sterkt mellom det fysiske og det åndelige kan vi havne i en gnostisk dualisme: den som skilte ånd og materie så skarpt fra hverandre at det ikke ble plass tanken om at inkarnasjonens mysterium: at Gud som er ånd i Jesus også ble menneske.
Nådemidlene er altså «synlige» ord som formidler Guds nåde til oss. For dersom Ordet i ren vare kan formidle nåde slik vi tenker det gjør når vi taler, så må det Ordet som både forkynnes verbalt og demonstreres rent fysisk gjennom en hellig handling, kunne gjøre det vel så sterkt!
Del i Kristus
Men denne nåde må så tas imot i tro (Ef 2:8,9). Nåden finnes der gjennom Jesu nærvær enten vi tror det eller ikke, men den blir oss ikke til noen nytte om vi ikke tar den imot i tro. Når vi spiser brødet tror vi at vi tar imot Jesus. Det blir som på en åndelig måte å spise Jesu legeme der brødet og vinen representerer alt hva Jesus er og har gjort for oss. Troen ser ikke bare et fysisk brød, men ser Jesus som kommer til oss i og gjennom brød og vin. Hjertet «spiser» av Jesus på samme måte som munnen spiser av det fysiske brødet. Jesus forenes med den troende på samme måte som det fysiske brødet forenes med kroppen.
Du vet: det er ikke nok å sitte rundt et bord og drøfte ernæringspolitikk når kroppen ber om mat. På samme måte som vi må spise vanlig mat jevnlig, så oppmuntres vi til å ta del av Jesus i nattverden ofte. Vi behøver dette «daglige brødet» for å vokse åndelig. Vi tar imot Guds løfter i tro og anvender oss av de gaver Herren har stilt til vår disposisjon. Jesus sa til oss: «Ta imot og spis! Dette er min kropp». «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt» Matt 26:26,27. Ordet og handlingen henviser på denne måten gjensidig til hverandre.
Det er jo noe vakkert ved dette: at den kristne kirke i verden ikke kjennetegnes av sine meninger, men av sine sansbare og hørbare nådige midler som bygger bro mellom det fysiske og det åndelige. Og det er jo noe vakkert med at det er nådemidlene – ikke predikantene eller sangerne og musikerne – som er det bankende hjerte i gudstjenesten og som blir virkekraftige talehandlinger som knytter tilliten vår til Gud og hans verk på korset - ikke til gode prestasjoner fra ei plattform eller en talerstol. Dermed blir de hellige handlingene ei hånd å holde i, reisekost på veien mot Gud og gaver gitt i våre tomme hender.
Pentekostal sakramentologi?
En refleksjon til slutt som pinseteologer reiser: er det mulig å utvikle en form for «pentekostal sakramentologi»? Med andre ord: Har vår spiritualitet særlige ressurser i seg som går i den retning? Omtrent på linje med hvordan for eks. lovsangen i karismatiske gudstjenester som en form for liturgisk ledd har fått sakramental karakter i den forstand at vi forventer Guds særlige nærvær når vi lovsynger og tilber. Er vår teologiske tradisjon egentlig så langt unna de kirker som vi gjerne har kritisert for å være sakramentalistiske? På hvilken måte kan pentekostale kristne i årene framover føre en dialog om nådemidler og sakramenter som er mer konstruktiv enn den vi til nå har greid å føre?
Det katolske kirkekonsilet i Trent midt på 1500-tallet definerte et sakrament som å være «et symbol på noe hellige, et synlig uttrykk for den usynlige nåde». Sammen med andre reformerte, har vi imidlertid hatt tradisjon for å tenke at nådemidlene er ytre tegn på en indre nåde som allerede er mottatt. Altså en nåde som sakramentene derfor ikke bevirker som sådan, men alltid peker tilbake på. Men hvor stor er egentlig forskjellen mellom kirkekonsilet i Trent som snakker om sakramentenes betydning som et synlig uttrykk for den usynlige nåde og pinsevennenes forståelse av for eks. tungetalen som et ytre tegn på en indre åndsfylde? I begge tilfeller er tanken at Gud gjør noe som mennesket selv ikke er i stand til å utføre. Og hvor stor er egentlig forskjellen mellom en pinsevenn som søker åndelige opplevelser og manifestasjoner under håndspåleggelse og til en katolikk som går til nattverdsbordet og som tror på Jesu reelle nærvær i elementene når begge erfarer at Kristus lever i dem ved Ånden og velsigner dem i deres hverdag?
Pinsevenner uttrykker egentlig med sin spiritualitet to sentrale trekk ved klassisk sakramentsteologi: for det første at menneskets møte med Gud finner sted som tegn-handlinger, og at disse tegnene er uttrykk for at Gud velsigner oss med sin nåde i bred forstand; det være seg så vel tilgivelse som ulike former for erfaringer og manifestasjoner.
Elementer i en pentekostal sakramentologi vil derfor være: At vi for det første tenker på nådemidler som begivenheter der levende gudsmøter kan finne sted gjennom symbolske handlinger. Og for det andre at vi tenker på sakrament i tråd med hva det latinske begrepet «sacramentum» konkret henviste til: at hver romersk soldat måtte avgi en lojalitets-ed overfor sin kommandør. Soldaten ble deretter identifisert ved å bli brennemerket. Dette var et synlig tegn på hans nye identitet, noe som innbar både ansvar og rettigheter.
An act of commitment
Den «menneskelige dimensjonen» ved så vel dåp som nattverd er at det er en «handling som forplikter» - en «act of commitment». Et slags åndelig avholdsløfte: det er bare du, Herre, som skal eie meg helt.
Det er til deg jeg har gitt mitt liv – for tid og evighet. Å dele et fellesskapsmåltid med noen hadde som kjent stor betydning i den antikke verden. I den hedenske kulturen var det vanlig å tenke at offermåltider innebar et nærvær av - og en kontakt med - de guder man tilba. Derfor forbød Paulus korinterne å delta i hedenske offerritualer (1 Kor 10,18-21). «Dere kan ikke delta både ved Guds bord og de onde ånders bord», sa Paulus. Offerkulter og nattverden har det til felles, i følge Paulus, at det gir oss «delaktighet» med den Gud eller den ånd vi vender oss til i tilbedelse og bønn.
Altså: ikke bare tilbedelsen – men også måltidshandlingen - er til sammen et uttrykk for en åndelig, usynlig realitet.
Det er også på denne bakgrunnen at Paulus kommer med en meget alvorlig påstand: fordi dere ikke vet hva nattverden egentlig handler om, og fordi dere spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, så er det mange syke og skrøpelige blant dere og det er noen som dør.
Vi snakker altså om noen virkeligheter og noen åndelige dyp som går langt utover det vi normalt tenker om nattverden som et minnemåltid.
Ritualisert erindring
Nattverden er en form for «ritualisert erindring» i den forstand at «det gjør nærværende virkningen av noe som ble utført tidligere». Det bygger altså en bro mellom fortid og nåtid, slik at det jeg opplever i dag ikke står tilbake for det som de opplevde da… I nattverden finner det sted en nyfortelling av frelseshistorien, en gjenopplevelse (eller anamnese som ortodoks teologi gjerne uttrykker det) i kraft av det faktum at Jesus Kristus i dag er den samme som i går.
Nattverden komprimerer historien og gjør i går til i dag!
Forstår dere? Du og jeg er i dag en del av frelseshistorien slik den historisk fant sted for 2000 år siden og slik den nå utfoldes for oss gjennom nattverden. Vi er ikke 2000 år for sent ute. Gud er alle steds nærværende – samtidig som han er historiens fullkomne Herre. Nattverden er mer enn til minne om noe som var. Det er en forkynnelse av noe som er i dag! Virkningen av den frelseshandlingen som ble fullbrakt den gang, erfarer vi nå! Derfor er nattverden i unik forstand forkynnelse! Frelsen er ingen fortidshendelse: i dag er frelsens dag – i dag er Gud å finne.
Det er det nattverden forkynner!
Det som borger for dette, er Kristi oppstandelse. Hver nattverd et levende møte med den oppståtte Kristus! Ikke fordi elementene gjennomgår en transsubstansiasjon, men fordi Kristus lever og fordi han ved sin Ånd og ved sitt Ord aldri er langt bort fra en eneste en av oss. «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til!» Derfor er nattverden mer enn bare til minne om… Minnestunder har vi etter begravelser – ikke etter oppstandelser… Altså: det Kristus gjorde i historien, gjør Ånden på nytt levende for oss hver gang vi feirer nattverd! Kristi offer er fullkomment og kan aldri gjøres om igjen. Men det gjentas i åndelig forstand i våre liv under nattverden!
Åndens nådige nærvær
Som pinsekristne skulle denne realitet ikke framstå som noe problem for oss, snarere tvert imot. Nattverden er for meg ensbetydende med Herrens nådige nærvær. Dette virkeliggjøres gjennom Åndens nærvær.
Derfor skal vi alltid be om Åndens mektige nærvær over elementene og over handlingen.
Å nedbe Ånden over elementene kalles i ortodoks og katolsk teologi for epiklesen. Man tenkte seg at brødet og vinen på denne måten ble forvandlet til Jesu faktiske kropp og blod. Vi bør på vår side be en tydelig bønn om at Ånden skal opplyse våre tanker og åpne våre hjerter for den virkelighet som nattverden uttrykker og leder oss inn i.
John Wesley, pinsebevegelsens «bestefar», snakket tydelig om dette. Av alle de måter nåden blir formidlet på, som for eks. gjennom bønn, skriftlesning og forkynnelse, er nattverden selve «hovedkanalen» for Guds nåde. Han tenkte at Gud var nærværende i nattverden i kraft av sin guddommelige natur – ikke i kraft av en forvandling av elementene.
Og at dette nærværet fant sted i kraft av Ånden. Man tenkte seg derfor at man fikk en åndelig energi når vi tok imot nattverdsgavene i tro.
Jeg tror at vi som pinsekristne kan tenke følgende: den såkalte realpresensen – at Kristus virkelig er nærværende i og med brød og vin – er i stedet et uttrykk for en annen realpresens: at det er Ånden som er nærværende og realpresent til stede under nattverdsmåltidet. Ellers blir vi sittende fast i en krevende filosofisk-teologisk debatt som har røtter helt tilbake i middelalderen. Kan noe fysisk forvandles? Hvis Gud er i elementene, er han da ikke lenger i himmelen?
Kan vi med våre ord og bønner så å si mane ham fram gjennom fysiske elementer? osv. Dette blir en for krevende øvelse både for tanken og troen. Men hør: Om vi ikke tror på noen substansiell forvandling av elementene, så bør vi tro på elementenes funksjon og mening og hvordan disse på en konkret måte peker mot Kristi verk i kors og oppstandelse. Jeg tror på realpresensen som et genuint uttrykk for Guds virkelige og reelle nærvær i nattverden. Jeg forstår det imidlertid som Åndens reelle nærvær under nattverden – og i meg og deg som fellesskap. Åndens liv i oss er den virkelige realpresensen! Det er du og jeg som er brødet som skal sendes til verden for at verden skal få liv. Slik som vi selv har fått næring til troen gjennom brødet og vinen som gis oss i nattverden.
Enhetstegnet
Det er ellers en rekke andre sider ved nattverdsteologien som er viktig å snakke om. Jeg tenker ikke minst på at nattverden – på samme måte som dåpen – er et dypt enhetssymbol og en forpliktelse til å gi seg til hverandre. Vi kan ikke splitte den enhet som skapes ved nattverdsbordet. Vi er forskjellige, men vi har alle del i det ene brød. Nattverden er kanskje det fremste enhetstegnet som finnes i den kristne kirke. Derfor er det med sorg jeg konstaterer at ikke alle kirker kan knele ved samme nattverdsbord. Det er ikke mindre enn en skandale.
Undervisning for lederskapet i Filadelfia, Oslo 21. oktober 2008