Gudstjeneste blir i Bibelen ikke forstått som noe mennesket betjener Gud med. Der jeg er subjektet og Gud objekt for min tilbedelse. Gudstjeneste er ikke en menneskelig tjeneste, men et møte mellom Gud og mennesket – for verdens skyld.
Gudstjenesteforberedelse dreier seg om å legge til rette for dette gudsmøtet – og dernest at det blir et godt sted å være for hverandre som Guds familie.
Gudstjeneste i GT
De aller første spor av gudstjeneste finner vi allerede blant patriarkene, representert ved Abraham, og tanken var enkel: Alle de steder der Gud hadde åpenbart seg, reiste man en stein, et alter, eks: 1 Mos 12,7. Betel, Hebron, Moria, Beerseba osv.
På Mosetiden ble tilbedelsen og gudstjenesten regulert av Herren ved mange lover og forordninger. Om tabernaklet, Israels flyttbare telthelligdom i ørkenen, heter det i 2 Mos 29, 43: ”Der vil jeg møte israelittene, og teltet skal helliges ved min herlighet”… Der vil jeg møte dere og tale til dere. Og i kap 40,34: ”Herrens herlighet fylte tabernaklet.” Jfr. det samme uttrykket når det gjelder templet: 1 Kong 8.10. Arken og nådestolen var Herrens eget tronsted, og soningsstedet hvor folkets synd ble sonet, og de fikk tilgivelse.
Tanken var enkel: de skulle sørge for å legge forholdene til rette for at Gud skulle komme med sin herlighet, sin velsignelse og sine budskap. Gudstjenesten hadde til hensikt å etablere en landingsplass for Guds nærhet, for oppgjør, tilgivelse og velsignelse.
Og her skulle alle sosiale skiller oppheves: ”Han reiser den ringe av støvet og løfter den fattige fra asken. Han lar dem sitte sammen med stormenn” Salme 113.
2 Mos 23,3 flg: ”I seks dager skal dere arbeide, men den sjuende dagen skal være full hviledag med hellig samling (sammenkomst). Jfr. begrepet ”sammenkomstens telt”, tabernaklet, og som senere videreføres i templets mange gudstjenester og offertjenester. Gud ga en hellig befaling: Dere skal samles – og denne sammenkomsten skal være hellig!
Alt var grunnlag på den pakt Herren hadde inngått med folket. Det var for å holde denne pakten levende og synlig i folket, at de skulle møtes som et hellig folk foran Guds trone, og hver uke bli minnet om de ord og løfter han i sin nåde hadde gitt sitt folk. Gudstjenesten tjente altså en hensikt. Den skulle styrke paktsforholdet og deres jødiske identitet som utvalgt folk.
I tillegg til tabernaklet og templet i Jerusalem ble det – spesielt etter eksilet - behov for en lekmannspreget og lokal gudstjenesteordning; den såkalte synagogegudstjenesten. Denne var bygd opp på 5 elementer:
1: lovsangen til Gud, spesielt salmene 145-150.
2: proklamasjon av det tre ganger hellige Gud, jfr. Jes 6, der man så for seg at man ”koblet seg på” den kontinuerlige gudstjeneste som finner sted i den himmelske verden.
3: trosbekjennelsen, eller det jødiske shema fra 5 Mos 6,4: ”Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én”. Så kom den såkalte Attenbønnen, selve hovedbønnen i gudstjenesten.
4: Syndsbekjennelsen og bønnen om Guds nåde.
5: Skriftlesninger fra flere steder i skriftene og profetene, samt prekenlignende betraktninger, og ulike formaninger. Til slutt fulgte den aronittiske velsignelsen.
Jødene hadde også en egen gudstjeneste i hjemmet. Denne var i første rekke knyttet til påskemåltidet, men kunne finne sted ellers også. Man hentet da gjerne fram enkelte ledd fra synagogegudstjenesten.
Gudstjeneste i NT
NT utvider gudstjenestebegrepet til også å gjelde livet i verden og diakonien.
Jak 1,26fg: For den som ikke passer munnen sin, er gudstjenesten uten verdi. En ren og feilfri gudstjeneste er å hjelpe farløse og foreldreløse… Se også Rom 12,1 som sier at en ”åndelig gudstjeneste” er å gjøre Guds vilje og vise Åndens frukter i hverdagen – se hele Rom 12!
Det finnes altså en hverdagsgudstjeneste mellom alle våre høytidsgudstjenester. Mens man i GT hadde ulike offer knyttet til gudstjenesten, tenker NT at våre liv nå er det offer som bæres fram for verdens skyld, og som binder hverdag og helg sammen til et helhetlig og troverdig vitnesbyrd for verden. Det greske ordet leitourgía (gudstjeneste/liturgi eg. ”folkes verk”) får mao en utvidet betydning og omfatter nå hele den kristnes liv.
Urkirken deltok til å begynne med i tempelgudstjenesten, se de første kap. i Acta. De deltok også i synagogegudstjenesten i ca. 100 år helt til de ble kastet ut, jfr. Joh 16,2. Men de kristne hadde dessuten egne samlinger i husfellesskap under ledelse av apostlene. Her holdt de nattverd. Men en rekke ledd og ordninger fra GTs tempel- og synagogegudstjenester ble videreført i urkirken. Men de byttet ut de blodige ofringene med Kristi offer, og i stedet for lov forkynte de nå evangelium (Acta 26,6-7.). Viktige ledd i gudstjenesten var bønn og påkallelse, undervisning, vitnesbyrdet, nattverden, innsamlinger (se 2 Kor 9,12!), og diakonale utdelinger (av bl.a. mat og klær).
Den første kristne menighet hadde egentlig to slags gudstjenester; en åpen gudstjeneste av misjonerende karakter, og en kveldsgudstjeneste med nattverd, forbeholdt de troende. Dette ble senere i oldkirken slått sammen til én gudstjeneste, med to atskilte ledd. Den ene (missa catecumenorum) var for alle, mens den andre (missa fidelum) var nattverdssamlingen for de troende. I det hele tatt var det samlingene omkring de hellige handlingene dåp og nattverd som på mange måter konstituerte den urkristne gudstjenesten og som ble rammet inn av skriftlesning, forkynnelse, bønn og tilbedelse. Dette var gjerne daglige samlinger.
Utviklingen i urkirken
De daglige fellesskapssamlingene ble i oldkirken avløst av faste søndagsgudstjenester, og det festnet seg snart et visst liturgisk mønster; i det minste en viss gudstjenesteordning. Og dette kom relativt raskt. Den unge kirken så tidlig behovet for ordninger og strukturer som mottrekk mot alle forsøkene – dels utenfra og dels innenfra – på å splitte og svekke fellesskapet. I pastoralbrevene finner vi nokså tydelige spor av et visst geistlig hierarki og lederskap.
Vi finner også spor av urkristne hymner som etter alt å dømme ble brukt i gudstjenestene, for eks. Fil 2,6-11 og trolig også Koll 1,15-20. Vi finner også en rekke formuleringer som indirekte hentyder på dåpen, og de første apostoliske trosbekjennelsene ble jo praktisk talt konstruert i dåpsvannet (jfr. oldkirkens historie). Se også 1. Tim 3,16!
Urkirken var et karismatisk fellesskap som altså greide å kombinere det pentekostale og det strukturelle. NT gir et bilde av at nådegavene var i bruk og bare i beskjeden grad ble regulert (se 1 Kor 14). Men det festnet seg også noen sentrale ledd i gudstjenesten. For eks. var det en kombinasjon av faste og frie bønner, som trolig innbefattet Fadervår. Paulus oppfordrer til å drikke dypt av Ånden – oppfylles av Ånden – ”og si fram for hverandre åndelige salmer og hymner og åndelige sanger og spill av hjertet for Herren”, Ef 5,18 flg. Trolig var dette i betydelig grad Davidssalmene.
Opplesning av Skriften (overleveringer av Jesus-ord) var også sentral, se Koll. 3,16.
Legg i det hele tatt merke til hvor store deler av NT-brevene som inneholder veiledning for gudstjenestene og for fellesskapssamlinger av ulike slag!
Legg videre merke til at det var nær forbindelse mellom bønner og salmer og syndsbekjennelse. Davidssalmene uttrykte både lovsang og klage. Merk at det greske verbet for tilbedelse (prosykneín) betyr å bøye seg dypt, kaste seg ned i støvet for, dernest tilbe.
Trosbekjennelser, uttrykt som faste formuleringer, ser vi spor av allerede i NT, for eks. 1 Tim 3,18 og 1 Kor 15, 3 flg. Etter hvert fikk prekenen en sterkere rolle i gudstjenesten, mens høydepunktet i gudstjenesten alltid var feiringen av nattverden.
Justin Martyr beskriver gudstjenesten slik den ble feiret rundt år 150 e. Kr:
”På søndagen holdes det sammenkomster for alle fra by og land, og da leses apostlenes erindringer (evangeliene) eller profetenes skrifter, så langt som tiden tillater. Og når så foreleseren har sluttet, holder forstanderen en tale, der han oppmuntrer og tilskynder oss til å etterkomme disse gode ting. Deretter reiser vi oss alle sammen og oppsender bønner. Etter bønnen hilser vi hverandre med et kyss. Og når vi har sluttet bønnen, blir brød båret fram og vin og vann, og forstanderen oppsender av all sin makt bønner og takksigelser, og folket sier et bifallende amen. Derpå skjer utdelingen, og enhver nyter av det innvidde, og til de fraværende blir det sendt med diakonene. De velhavende, og de som vil, gir etter fritt valg.”
Utviklingen i de århundrene som fulgte gikk i retning av at den romersk-katolske kirken orienterte mot et tyngre fokus på geistlighet og på messeofferet. Mens reformasjonen forenklet den kompliserte middelaldermessen og gjorde prekenen og salmesangen til de viktigste elementene ved siden av sakramentsforvaltningen.
Bilder og metaforer
Vi er ifølge 1 Kor 1,9 kalt til ”samfunn med hans sønn, Jesus Kristus”. Den kristne tro er en relasjonstro, en dyp forening med Kristus og hans folk. Den greske preposisjonen syn (norsk: med) knyttet sammen med ulike verb, viser dette. Vi lider med ham, vi korsfestes med ham, vi dør med ham, vi oppreises med ham, vi gjøres levende med ham, vi skal herliggjøres med ham, vi skal arve med ham og vi skal herske med ham (Rom 8,17; 6,6; Gal 2,20; Rom 6,8; 6,4; Koll 2,12; 2,13; 3,1; Ef 2,5-6; Rom 6,17; 2 Tim 2,12).
Det som er styrende for gudstjenesten, er hvordan dette fellesskapslivet med Kristus kommer til uttrykk og konstitueres, bekreftes, understrekes, styrkes og fornyes. Troen skapes og næres ved hjelp av forkynnelse, bønn, lovprisning, dåp og nattverd innenfor rammen av nettopp den kristne gudstjenesten.
Jfr. nattverdsuttrykket i 1 Kor 10,16: ”Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod” osv. Her ser vi hvordan apostlene tenkte om gudstjenstlige handlinger: å gjøre dette er ikke noe mindre enn at det knytter oss opp til selve Jesu forsoning. Det gir oss del i; vi får samfunn med...
Den samme tanken finner vi igjen i begrunnelsen for hvorfor vi holder gudstjeneste.
Utgangspunktet – og begrunnelsen for – gudstjeneste, er altså ikke stil, form, smak, interesser, ulike personlighetstyper. Starter vi der, kan vi miste det viktige fellesskapsperspektivet, at vi er et koinonia-fellesskap - Den Hellige Ånds samfunn, 2 Kor 13,13. Dette stikker så dypt at det faktisk oppløser spesifikke individinteresser. Det er totalsummen av den enkeltes liv – med alle sine gaver, evner, anlegg og interesser – som til sammen skaper det mangfoldige og kreative fellesskapet som er Guds menighet – og som dermed blir en avspeiling av Guds skapende og frelsende nærvær. Det som egeninteresse, egoisme, og selvsentrering splitter, møter i gudstjenesten sitt velsignede motstykke.
Derfor skriver Paulus i 1 Kor 14.26: ”Hva så brødre? Når dere kommer sammen, da har den ene en salme, en annen en lære, en har åpenbaring, en har tungetale, en har tydning osv…”
Men alt skal skje med orden, fordi Gud er fredens Gud. Miljøet skal mao preges av en gjensidig respekt slik at vi verken undervurderer eller overvurderer de gaver Gud har gitt den enkelte av oss, og den plassering den enkelte har fått på Kristi kropp. Alle lemmer er like nødvendige. Tenker vi annerledes om det, blir det strid i Kristi kropp.
Enheten i Kristi kropp trues når noen gaver og tjenester blir viktigere enn andre og vi ensidig blir opptatt av de synlige lemmene. Derfor sier Paulus i 1 Kor 12 at Gud har satt kroppen (menigheten) sammen slik at det som mangler ære gir Gud størst ære, for at det ikke skal bli splittelse i menigheten. Dette konkretiserer så Paulus ved å si at Gud ikke bare satte i menigheten apostler, profeter og lærere osv, men like mye de som har styringsoppgaver og hjelpetjenester. Felles for alt er at det bades i Jesu kjærlighet, slik det framgår av 1 Kor 13.
Men det finnes også andre bilder som Bibelen bruker som metaforer på hva en gudstjeneste er, og hvorfor vi overhode møtes i ”sammenkomstens telt”. Ikke minst er bildet av måltidsfellesskapet framtredende. Det er noe vi gjør sammen og det er goder vi sammen deler. Guds rike skal alltid være mer kjent for sine gaver enn for sine krav. Guds rike kjennetegnes av frelsens gave; syndenes forlatelse gitt i mine tomme hender. I gudstjenestene bedriver vi ikke bare ord. Likeså lite som teologi er noe som ikke må sette seg fast i hodet, men være uttrykk for tilbedelse og hengivenhet.
Oppsummering: Gudstjenesten skal forene, forsterke og fornye den kristne fellesskaps-erfaringen av at vi er søsken i troen og at vi er én i Kristus, på tvers av kjønn, rase, osv. Gudstjenesten kan bare bekrefte det fellesskap som allerede er. Hvis det ikke er det til stede på forhånd, vil en gudstjeneste i seg selv ikke makte å skape mer enn en forestilling, en happening, et show. Og lederskapet vil bli prøvd på forestillingen i stedet for på kvaliteten av fellesskapet, o skjebne!
Først handler det altså om å forstå hva en gudstjeneste i dypeste forstand er. Så kommer jobben med å gi den relevans, de kommunikative aspektene, deltakelse osv., i tråd med den kontekst vi til enhver tid befinner oss innenfor.
Tenk stort omkring gudstjenesten, fordi:
1. Det er et ”møte” med Gud, der nettopp Gud er initiativtaker, og der vi ved å komme og delta svarer på dette initiativet. Det er han som kaller oss sammen. Gudstjenesten blir derfor et møte mellom himmelen og jorden; og med den herliggjorte menigheten. I gudstjenesten kommer Guds nåde og tilgivelse meg i møte, formidlet i forkynnelse, tilbedelse og nattverd. Mao: Det er en samling der Gud er både subjekt og objekt: Subjekt ved at det er Gud som kommer til oss, men også objekt ved at vi tjener Gud med vår lovprisning og takk. Men Gud som subjekt er likevel alltid det viktigste i en gudstjeneste. Når vi tenker gudstjenesteform og forberedelse må vi spørre: hva er det som stimulerer og fremmer dette gudsmøtet – hvordan legger vi til rette for at folk skal motta Guds nåde, velsignelse, tilgivelse og veiledning?
2. Gudstjeneste kan også sees på som en ”samtale” mellom oss og Gud. Vi kan altså se på gudstjenesten som en form for himmelsk ”audiens”:
I innledning og i bønn og lovsang mottar Kongen sitt folk.
I forkynnelsen av Guds ord taler Kongen til sitt folk.
I menighetens forbønn hører Kongen på sitt folk.
I samlingen om Herrens bord holder Kongen fest for sitt folk.
I avslutning og velsignelsen sender Kongen ut sitt folk.
Viktige elementer i en pentekostal gudstjeneste
En pentekostal gudstjeneste må kunne makte å holde sammen en tydelig karismatisk dimensjon med et ordnet gudstjenesteforløp, jfr. de paulinske idealene i 1 Kor 12-14.
Først noen pentekostale ”statements”:
- Vi tror at Gud åpenbarer seg slik at mennesker blir frelst, åndsfylt, fornyet og helbredet
- Vi tror at Gud kan bruke alle, uavhengig av sosial status, kjønn, alder, rase etc
- Vi tror på karismatisk aktivitet og at Ånden gir gaver til menighetens oppbyggelse
- Vi tror at Gud kan hellige og anvende våre naturgaver og talenter til velsignelse
- Vi tror at Gud ”setter i menigheten” særskilte tjenestegaver
- Vi tror på kraften i tilbedelse og lovsang - og på en guddommelig sensitivitet
- Vi tror på Bibelen som autoritet i livene våre og som talerør for Ånden
- Vi tror på en salvet og byggende og evangelierelevant forkynnelse; hele ”Guds råd”
- Vi tror på verdien av den enkeltes personlige vitnesbyrd og på det å bekjenne troen tydelig
- Vi tror at Gud gir oss profetiske minnelser og budskap ved Ånden
- Vi tror på betydningen av forbønn og personlig betjening – og alterkall
- Vi tror på det apostoliske mønsteret i Acta 2, 38-40
- Vi tror at Gud møter oss gjennom nattverd, dåp, salving, håndspåleggelse og skriftemål
- Vi tror at vi er kalt til å gi evangeliet videre, drive misjon og diakonalt arbeid
- Vi tror at de økonomiske gaver vi har fått skal forvaltes til Guds ære.
En god pentekostal gudstjeneste vil for meg være styrt av verdier som dette:
- At den er sensitiv for Åndens ledelse og at den imøtekommer forsamlingens behov for ”mat”
- At den preges av en bred deltakelse som bygger ned skillet mellom scene og sal
- At den har en kjent struktur – selv om Gud av og til vil det annerledes…
- At ”aktørene” får være formidlere av Guds nåde uten å stå i veien for Guds herlighet
- At jeg kan bekjenne mine synder, delta i bekjennelsen av troen og får høre Skriften lest
- At det forkynnes på en måte som gjør talen viktig for det liv som er min virkelighet
- At det er plass for det kristne vitnesbyrd, og at det finner sted inkluderende innbydelser
- At ingen spesielle aldergrupper blir favorisert på bekostning av andre. Alle er like viktige
- At alle opplever seg ivaretatt, sett og verdsatt og ingen noen gang blir et middel for et annet mål. Det er uetisk.
Noen tanker knyttet til de fem første punktene
Sensitiv for Åndens ledelse. En pentekostal gudstjeneste må alltid være åpen for det guddommelige momentum, og ha møteledere og forkynnere som har den himmelske ”radaren” på. Kristus er midt i blant oss, og da kan hva som helst skje. Dette krever lederskap, åndelig modenhet, trygghet og autoritet til å våge å la seg lede og til å legge til side programmet. Dette skal ikke presses fram. Og det må skje i en atmosfære av varme, trygghet og god veiledning. Slike øyeblikk kan være livsavgjørende for mennesker; da vi tror at Guds ledelse alltid har en hensikt som vi ikke der og da er i stand til å ha oversikt over.
Noen spørsmål. Hvordan kan vi utvikle et klima som utløser bønnens Ånd og kraft i gudstjenesten? Hvordan kan vi skape den trygghet som fremmer Guds herlighet; når ”skyen” senker seg så alt kjød blir stille for Gud? jfr. 1 Kong 8.10. Kan vi si oss fornøyd med at dette bare hendte i GT? Står vi selv noen ganger i veien for at Ånden får blåse dit han vil? jfr. Joh 3. Hvorfor skjer ikke mer av åndelige ytringer? Hvorfor er det ikke flere vitnesbyrd om at Gud fyller noen med Ånd og kraft midt i våre ”vanlige” møter? Hvorfor må vi importere fødselshjelp utenfra?
Bred deltakelse. En forsamling er verken tilskuere eller tilhørere, men aktivt deltakende/medvirkende. Det er et mål å fremme den interaktive samhandlingen mellom forsamling og scene. Forsamlingen er ikke konsumenter eller publikum. Sammen holder vi gudstjeneste (jfr. begrepet liturgi som eg. betyr folkets verk). Dette krever en viss kontinuitet og ikke minst tålmodighet; og det krever at en stimulerer til sterke felleshandlinger i tilknytning til bønn, tilbedelse og sang. Derfor handler det ikke bare om hva som skjer på plattformen når vi evaluerer og videreutvikler gudstjenesten. Vel så mye må vi være opptatt av hva som skjer – og ikke skjer – i resten av forsamlingen. Vi som tjener er til for dem. Ikke motsatt!
Noen spørsmål. Hva kan stimulere til større deltakelse og sterkere forsamlingsengasjement? Hvor mange kan vi klare å involvere på ulike måter i løpet av en gudstjeneste? Hvor lang bør talen være for å gi rom for flere elementer av deltakende karakter? Hvor stor andel ”kjent stoff ” må det være for at vi skal kunne oppnå en sterk forsamlingssang? Hvordan trekke forsamlingen reelt med i gudstjenesten? Hva kan forkynneren bidra med? Hvordan kan forsamlingen kjenne seg enda bedre ivaretatt og gitt oppmerksomhet? Hvordan tar vi hensyn til bredden i alder, kjønn, og bakgrunn når det gjelder de bilder vi anvender og måten vi kommuniserer på, leder på osv.? Hvordan unngå den type profesjonalisering som virker fremmedgjørende og som øker avstanden mellom scene og sal?
Struktur. Alle samlinger som gjentas regelmessig har alltid sine former. Og når mange er samlet på samme sted, er det nødvendig med et formmessig rammeverk. Det er heller ingen motsetning mellom karismatikk og orden/struktur.
Snarere er det motsatt: når form og struktur er kjent, rettes oppmerksomheten i stedet mot gudstjenestens innhold uten at den forstyrres av formmessig eksperimentering.
En tjenlig struktur framkommer når man har bestemt hvilke elementer en gudstjeneste skal inneholde, og hvilken rekkefølge, vekting og tid man skal gi de enkelte leddene. Dette styres av hvor sentrale vi mener hvert ledd er. Man trenger heller ikke å tenke at samtlige ledd skal være i samtlige gudstjenester. Det er mulig å se flere gudstjenester under ett.
Noen spørsmål. Har vi funnet en god form på gudstjenesten? Er det noen ledd som har blitt fortrengt til fordel for andre? Er det noen ledd vi savner? Er det noen ledd som er uoppgivelige? Hvordan er dynamikken mellom de enkelte leddene? Hvor godt glir de over i hverandre? Hvilken rolle spiller møtelederen som tilrettelegger av en god og tjenlig struktur? Hvor trygge er vi når vi forstår at Ånden drar oss i en annen retning? Hvem har da det avgjørende ordet? Hvem har den pastorale ledelsen av gudstjenesten? Når kan vi bli fanget av våre egne systemer?
Deltakernes rolle. Deltakernes rolle i en gudstjeneste er svært viktig. Det handler om tillit, om å få slippe inn i tilhørernes innerste rom. Forkynneren er ikke bare en som informerer. Det vi sier og gjør, er Guds tiltale til menneskene i salen! Det er en skapende handling som kan komme til å endre menneskers hverdag! Dette handler altså ikke om å fylle en rolle, om å gjøre en god figur; med påfølgende anerkjennelse og ros. Det hører med! Oppdraget er alltid større: vi skal formidle ansiktet til Den Andre. Vi skal tegne et bilde av Gud. Vi skal sette Guds stempel på forsamlingen. De skal merkes av Gud! Veien er kort fra dette til å havne i veien for det Gud vil ha fram. Her må enhver prøve seg selv! Ha en tilbedende holdning. Være sensitiv for når man trår over de grenser som gjør at jeg havner i fokus for forsamlingens oppmerksomhet. En kristen menighet kan være et yndet sted for dem som på en upassende måte vil tiltrekke seg personlig oppmerksomhet.
Noen spørsmål: Hvilke holdninger ved meg er det som fremmer forsamlingens tillit til meg som forkynner, sanger eller musiker? Er jeg oppmerksom nok – hilser jeg, ser jeg de andre? Er jeg nærværende og inkluderende, eller er jeg selvhøytidelig og sær? Våger jeg å vise meg sårbar og redd? Eller fremmer jeg perfeksjonisme og kulde? Er jeg i stand til å sende æren videre til ham som har gitt meg mine gaver?
Syndsbekjennelse, trosbekjennelse, bibellesning: Hvor er våre kyrierop? Hvorfor bekjenner vi ikke våre synder i pentekostale gudstjenester? Har vi ingen ting å bekjenne? Det burde alltid være plass i en gudstjeneste til å legge av seg noen byrder, bekjenne det vi har forsømt, og takke for forsoning, tilgivelse og nåde.
Dette kan skje ved at det skapes en ny type sangtekster som gir rom for gudsklagen og smerten. Det kan også skje i en egen forbønnshandling eller det kan skje i tilknytning til nattverden.
Personlig nærer jeg ingen motforestillinger mot å inkludere for eks. den apostoliske trosbekjennelsen i en pentekostal gudstjeneste. Men la det skje med innlevelse og begeistring!
Følelsen av tilhørighet til den verdensvide kirke fremmes ved at vi sammen proklamerer den apostoliske trosbekjennelsen.
Jeg mener at vi skulle ha lest flere bibeltekster i våre gudstjenester. Vi som snakker så høyt om bibeltroskap, hvorfor lar vi ikke Skriften tale til oss direkte og usminket?
Spesielt viktig er dette siden vi ikke følger prekenrekker gjennom et kirkeår. Dermed står vi i fare for å bli selektive og utvelgende, og begrense forkynnelsen til temaprekener.
Noen spørsmål: Kan vi involvere flere medlemmer i gudstjenesten ved at de deltar som tekstlesere? Kunne andre ha lest prekenteksten? Kunne barn og unge ha vært sterkere involvert? Hvorfor ikke jevnlig ha kurs i tekstlesning? Hva med veksellesning mellom sal og plattform, for eks. noen av Davidssalmene? Kan vi be ved hjelp av bibeltekster (jfr. Bønn for Oslo)? Kan vi synge ved hjelp av bibeltekster?
Oppsummering
a. En gudstjeneste handler om det som ”var, det som er og det som kommer”, jfr. Åp. 1,19.
Dvs. vi bygger på røtter fra urkirken og oldkirken, vi er aktuelle og kontekstuelle, og vi har
– om Gud gir oss nåde! – et profetisk blikk for det som kommer.
Gudstjenestens innhold må bestemmes ovenfra ved hjelp av bibelmateriale og pentekostal teologi (ikke styres av smak, kultur, personlighetstyper), men ta på alvor de behov som forsamlingen har. Utgangspunktet er at Bibelen gir gudstjenesteveiledning og at en gudstjeneste er generasjonsoverskridende. Gudstjeneste er noe vi gjør sammen! Det er en profetisk handling preget av verdier som utfordrerer smale individinteresser.
b. I gudstjenesten er det Gud som er initiativtaker og subjekt. Den er en ”samtale” med Gud. En himmelske ”audiens”. Gudstjenesten må alltid være et møte med Guds nåde og tilgivelse, men også med hans hellighet og herlighet, gitt oss i forkynnelse, tilbedelse og nattverd. Når vi forbereder en gudstjeneste, må vi alltid tenke: hva er det som stimulerer og fremmer dette gudsmøtet? Hvordan legger vi til rette for at vi skal kunne formidle Gudsrikets gaver?
c. I gudstjenesten kommer fellesskapslivet med Kristus til uttrykk. Dette livet skapes og næres ved hjelp av forkynnelse, bønn, lovprisning, dåp og nattverd, og den naturlige rammen for dette er nettopp gudstjenesten.
d. En gudstjeneste forener, forsterker og fornyer den kristne fellesskapserfaringen. Vi er søsken i troen og at vi er én i Kristus, på tvers av kjønn, rase, osv. Gudstjenesten kan bare bekrefte det fellesskap som allerede er. Ellers vil ikke gudstjenesten makte å skape noe mer enn en forestilling, en happening, et show. Og lederskapet vil bli prøvd på forestillingen i stedet for på kvaliteten av fellesskapet.
f. Helt sentralt i enhver gudstjeneste er at vi er tro mot det som NT befaler oss utvetydig å gjøre fordi det konstituerer et menighetsfellesskap, jfr. bl.a. Matt 28,18flg, Acta 2,38 flg og Luk 22,19: ”… gjør dette til minne om meg.”: Forkynne evangeliet, døpe, ta i mot Ånden, holde nattverd. Det er naturlig at det gis høy prioritet både i forkynnelse og praksis. Det samme gjelder hvordan vi skal kunne framelske en syngende, lovprisende og bedende forsamling. Må Gud komme med sin nåde og hjelp!