Evangelikalisme er et begrep som er knyttet til den protestantiske delen av verdens kristenhet. Det uttrykker et sett bestemte anliggender: at troen må bygge på en tydelig omvendelse som etablerer relasjonen til Kristus, at nytestamentlige befalinger skal etterfølges i lydighet og at Bibelen som inspirert skrift har autoritet for tro, tjeneste og etisk livsførsel.
Evangelikalismen sprang egentlig ut av den kontinentale pietismetradisjonen på 17- hundretallet og hadde sin parallell i engelsk metodisme og amerikansk hellighetsbevegelse som med sine vekkelsestradisjoner gjennom hele 1800-tallet kom til å representere en tydelig omvendelseskristendom med påfølgende kall til et liv i etterfølgelse og lydighet. Etter hvert ble den et av kjennetegnene på angloamerikansk protestantisme og på det som gjerne er blitt beskrevet som born again-kristendom med vekt på personlig tro, forkynnelsen av klassiske kristne doktriner, det allmenne prestedømme og en understrekning av Bibelens ufeilbarhet som historisk og religiøs skrift. Slik ble evangelikalismen kjent for å være teologisk konservativ og livssynsmessig pietistisk.
Målet for evangelikale strømninger har vært å revitalisere protestantisk kristendomsform. De har også vært preget av konkrete kampsaker i grenselandet mellom kirke og samfunn. Evangelikalisme har derfor i perioder kombinert kravet til omvendelse med tilsvarende krav om sosial rettferdighet og reformer. Et eksempel er hvordan den engelske parlamentarikeren William Wilberforce kombinerte sin politiske karriere på slutten av 1700-tallet med et evangelikalt livssyn som gjorde det naturlig for ham å kjempe mot slavehandelen.
Røtter
Begrepets greske etymologiske opprinnelse betyr «gode nyheter». Det er knyttet til den kristne kirkes forkynnelse av de gode nyheter om at mennesker kan bli frelst ved å motta frelsens gave i kraft av Kristi død og oppstandelse. Under reformasjonsårhundret ble begrepet «evangelisk» tatt aktivt i bruk av kirker som ønsket å definere seg på en bestemt måte. Både lutherske og reformerte kirker fant det naturlig å integrere det som del av sine navn (jfr. «den evangelisk-lutherske kirke» og «The Evangelical and Reformed Church»). Teologisk kan det spores tilbake til Luther og hans understrekning av Ordets, nådens og troens plass som dogmatiske grunnbegreper. I Westfalen-traktatene og Corpus Evangelicorum benevnes reformatorene som «evangeliske»; forstått som protestantiske kirker rent allment.
Senere kom ordet også til å bli hyppig anvendt av reformerte puritanere i England og USA om det å dele evangeliet med andre med henblikk på personlig omvendelse. Innenfor typiske nybyggermiljøer i for eks. New England slo evangelikalismen røtter og materialiserte seg i bl.a. etableringen av studiesteder som Harvard og Yale på USAs østkyst. Det er derfor naturlig å skjelne mellom «evangelisk» (som generelle betegnelse på protestantiske kirker) og «evangelikalisme» (som betegnelse for den lavkirkelige og konservative fløy av protestantismen).
En vekkelsestradisjon
Evangelikalismen slik vi kjenner den i dag, utviklet seg med bakgrunn i en bestemt forståelse av at alle – også nominelle kirkemedlemmer – måtte kunne tilpasse sin kristne identitet innenfor et slags «frelsens orden»-skjema som innebar omvendelse og personlig tro. Det var innenfor denne tradisjonen at de store evangeliske vekkelsene med predikanter som for eks. Jonathan Edwards, George Whitefield og John Wesley fant sted (senere også forkynnere som Charles Finney, D. L. Moody og Charles Spurgeon). Den wesleyanske vekkelsen i England midt på 1700-tallet ble nettopp betegnet som «an evangelical revival». Begrepet evangelikal i anglikansk tradisjon betegnet en bestemt retning innenfor en allerede eksisterende kirkelig tradisjon, mens det i USA ble betegnelsen på en større blokk av kirker med felles kjennetegn.[1]
I 1846 ble den evangelikale allianse dannet i London. Det ble etterfulgt av et doktrinedokument i ni punkter som befestet forankringen til klassisk tro. Det fastholdt tanken om Bibelens som inspirert skrift, troen på den treene Gud, menneskets fall og syndige natur, Kristus som mellommann, rettferdiggjørelsen av tro, omvendelse og helliggjørelse ved Ånden, Kristi gjenkomst og den endelige dom, Ordets tjeneste og betydningen av sakramentene dåp og nattverd.
1800-tallet var evangelikalismens store gjennombruddsperiode. Mot slutten av dette århundre og inn i det neste ble evangelikal fellesbetegnelsen på de protestantiske kirkene som stilte seg i opposisjon til de klassiske kirkemiljøene og deres historisk-kritiske forskningsmetoder i bibelfagsstudiene. Det ble også maktpåliggende for store grupper av evangelikale å kjempe mot darwinisme og teologisk liberalisme. De definerte seg i stadig mer fundamentalistisk retning; i opposisjon til modernistiske teologer på kontinentet og deres «higher criticism». Tidsskrifter og pamfletter kalt The Fundamentals som utkom i årene mellom 1910 og 1915, redigert av bl.a. R. A. Torrey, opererte med et sett trospunkter som ble betegnet som ufravikelige, med kampen for Bibelens ufeilbarhet som den fremste merkesaken. Kampen mellom modernister og fundamentalister ble i løpet av første halvdel av 1900-tallet ført med så stor intensitet og med så sterke gjensidige anklager at det tidvis svekket kirkenes renommé i det offentlige rom. Siden har talspersoner for evangelikale kirker ønsket å understreke at denne trostradisjonen både er bredere og dypere enn amerikansk fundamentalisme.
Pinsekritiske
Siden begynnelsen av forrige sekelskifte hadde pinsebevegelsen utviklet seg som en parallell bevegelse med røtter i wesleyansk hellighetsidealer. Den delte flere av leddene i fundamentalistenes trosortodoksi. Fundamentalistene delte imidlertid ikke pinsevennenes anliggender, innleiret som de var i den dispensasjonalistiske forestillingen om at karismatiske nådegaver ikke lenger hadde noen plass i kirkens liv etter kanondannelsen. B. B. Warfields bok Counterfeit Miracles. Det førte til at fundamentalistene i 1928 stemplet pinsekristne som vranglærde fanatikere. Etter framveksten av den karismatiske vekkelsen i klassiske kirkesamfunn over hele verden og etter at den såkalte 3. bølge med bl.a. John Wimber som talsmann har fått prege mange evangelikale miljøer, har spenningene blitt betydelig dempet. I noen grad definerer i dag både evangelikale og pinsekristne seg i lys av hverandre.
Fornyelsen
Like etter 2. verdenskrig ble det tatt grep som bidro til å sprenge det negative image som konservative kristne grupper i USA hadde etterlatt seg i mellomkrigstiden. En ny organisasjon, National Association of Evangelicals, ble dannet. Pinsekristne kirker ble også inkludert, og NAE ble nå betraktet som et hjem for en mer åpen form for evangelikalisme som skulle komme til å vinne stor framgang i amerikansk kirkeliv. Billy Graham, med sine store kampanjer, tidsskriftet Christianity Today og etableringen av Fuller Theological Seminary i Pasadena, ble de fremste representantene for en evangelikal kristendomsform i moderne støpning. Midt på 1970-tallet spilte president Jimmy Carter en tilsvarende rolle, og Ronald Reagan fulgte opp med politiske kampsaker som sto på agendaen til de evangelikale kirkene. En mer fundamentalistisk og aktivistisk preget gren av evangelikalismen kom til uttrykk på 1980-tallet gjennom baptisten Jerry Falwell og hans Moral Majority. Organisasjonen fremmet konservative politiske standpunkter og ble ofte benevnt som det kristne høyre.
Karaktertrekk
Karakteristiske trekk ved evangelikalismen er at den er tverrkonfesjonell. Den sverger ikke til en bestemt kirkelig egenart, noe som gjør at man kan snakke om så vel (lavkirkelig) anglikansk som presbyteriansk evangelikalisme. Den uttrykker teologiske anliggender innenfor allerede etablerte kirker. Dermed framstår det enda et karaktertrekk: i kraft av det temamessige slektskapet som de evangelikale deler på tvers av kirkelige grenser, er den en økumenisk bevegelse. Den har hatt sitt sterkeste gjennomslag innenfor den engelskspråklige delen av verdens kristenhet, og den står den i opposisjon til rendyrket sakramentalisme og til bestemte kirkelige tradisjonsoverleveringer.
Kirkehistorikere har påpekt at evangelikalismen er influert av opplysningstidens optimistiske fornuftsidealer på grunn av det fokus den har hatt på rasjonalistisk argumentasjonsføring og et til dels agressivt trosforsvar. Denne optimisme har imidlertid ikke stått i et rimelig forhold til det faktum at kjente evangelikale ledere og TV-predikanter har vist seg å være moralsk dobbelbunnet og påført den evangelikale bevegelse offentlig tillitssvikt. I november 2006 måtte de evangelikales fremste talsmann i USA, Ted A. Haggard, trekke seg på grunn av utilbørlig, moralsk adferd.
Tro og misjon
De evangelikale har lagt vekt på en alliansepreget økumenikk og bygget løse former for nasjonale, regionale og internasjonale strukturer. Verdenskonferansen for evangelisering i Berlin i 1966 og Lausanne-konferansen i 1974 er eksempler på en evangelikalisme som avdekker en stor sans det personlige gudstjenesteliv og klassisk misjon. Dette samsvarer med den profil mange unge kirker i Afrika, Sør-Amerika og Asia har. I praksis – om ikke alltid i teologi – går dette i tospann med mer pentekostalt orienterte kirker i de samme områder.
Evangelikalismen representerer gjerne en tredje vei i protestantismen mellom teologisk liberalisme i klassiske kirker og den kulturelle separasjonslinje som fundamentalistisk preget kristendom preges av. Nåtidig evangelikalisme er også opptatt av å finne en middelvei mellom liberale og konservative strømninger. En gjenerobring av den evangelikale arven innebærer ikke med nødvendighet at kirken skal være motkulturell og separatistisk. Det er også mulig å opptre mer lavskuldret i forhold til kirkeøkumeniske organisasjoner og det kan i dag spores en større vilje enn tidligere til å ta i bruk et bredere spekter av liturgiske uttrykksformer, samt ta opp i seg innsikter fra kirkens egne lange tradisjonslinjer som understreker teologiens ortodokse åre.
Enkelte observatører opererer med begreper som konservative evangelikale, åpne evangelikale, karismatiske evangelikale og post-evangelikale. Til sistnevne gruppe regnes Emerging Church-bevegelsen. I dag er The world Evangelical Alliance et nettverk av kirker i ca. 130 land som selv deltar i nasjonale allianser og i over 100 internasjonale organisasjoner.
Majoriteten av evangelikale kristne og kjennere av evangelikalismen understreker dens mangfold like mye som dens enhet. Postfundamentalistisk evangelikal teologi søker i framtiden å kunne dekke en stor bredde av konfesjonelle og liturgiske tradisjoner innenfor en enhetlig ramme av personlig tro og etterfølgelse av Kristus.[2]
På norsk jord
I Norge kan flere kirkesamfunn sies å stå i en klar evangelikal tradisjon. Det gjelder i første rekke Det norske Misjonsforbund. Men også Baptistsamfunnet, Metodistkirken, pinsebevegelsen og De frie evangeliske forsamlinger kan på ulike måter sies å ha røtter i evangelikale hovedtradisjoner. Nettopp fordi evangelikalismen kan defineres etter sine teologiske kjerneverdier og ikke etter kirkelig tilhørighet, vil også lavkirkelige organisasjoner og foreninger kunne identifisere seg med dens vekkelsesorienterte og konservative profil. Det innebærer at evangelikalismen er dypt forankret i den norske kirkevirkelighet.
Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, NORME, er det råd som formelt representerer Norge i for eks. European Evangelical Alliance og World Evangelical Alliance. For noen år tilbake ble Den evangeliske allianse i Norge integrert NORME.
Publisert i Misjonsbladet desember 2010