Guds kall og utvelgelse

Er det mulig å snakke om kall og utvelgelse på måter som skaper trygghet og glede? 

Den såkalte predestinasjonslæren (forutbestemmelse) har vært til både trøst og plage gjennom kirkens lange historie. Må tanken om utvelgelse med nødvendighet innebærer at andre er utvalgt til ikke å komme til tro? Hvordan skal vi forstå tekster som synes å omtale en forutbestemmelse, for eks. Rom 8, 28-29?

Utvelgelse og forutbestemmelse

Spørsmålet om hvem som er kalt, utvalgt og forutbestemt handler først og fremst om hvilken forståelse vi har av Guds og menneskets rolle i frelsen. Tanken om at frelsen til syvende og sist ligger hos Gud, har støtte i tanken om Guds utvelgelse. Vi har ikke utvalgt Gud. Det er han som har utvalgt oss, skriver Johannes (15,16). Paulus sier at å være «Guds utvalgte» (Kol 1,12) bunner i en tilsvarende bestemmelse i Guds hjerte før verden ble til (Rom 8, 29f.; Ef 1,2). Det skapte tanken om en forutbestemmelse eller predestinasjon.

Normalt har dette vært knyttet til det faktum at Gud i kraft av sin forutviten er i stand til å forutse hvordan mennesker kommer til å forholde seg til evangeliet. I noen teologiske miljøer tenkte man at noen var «predestinert» til frelse i den mening at de med nødvendighet ble frelst (soteriologisk monergisme).  Dette førte til tanken om en dobbelt predestinasjon; at det finnes mennesker som aldri blir inkludert i Guds frelsesplan. Et sentralt spørsmål vil altså være om utvelgelsen er absolutt eller ikke. Er Guds kall uimotståelig? Denne artikkelen tar til orde for at begrepene ikke med nødvendighet trenger å leses kategorisk. Men først en kort historisk skisse:

En trøstefunksjon

I sin tid mente Augustin at Guds nåde – for de som var utvalgt – var uimotståelig og at de dermed ikke kunne falle ifra, mens andre ikke var utvalgt til den samme frelse. Luther overtok i stor grad denne posisjonen. I sitt skrift Om den trellbundne vilje knyttet han rettferdiggjørelseslæren til Guds frie og ubetingede utvelgelse. Riktignok videreførte han Augustins tanker om menneskers doble forutbestemmelse, men han gjorde det av hensyn til frelsesvissheten og for å verne tanken om at frelsen ikke har sin grunn i noe annet enn Guds nåde, slik denne kommer til uttrykk i Jesu død og oppstandelse. Han ønsket altså at predestinasjonen skulle fungere som trøst. Enhver tale om menneskelige betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi verk alene.

De lutherske bekjennelsesskriftene justerer den augustinske arven, bl.a. ved at Confessio Augustana slår fast at «Ånden virker troen når og Gud vil». Det interessante her er at Guds universelle frelsesvilje settes i sammenheng med den allmenne forvaltningen av nådemidlene. Luthersk teologi understreker dessuten at mens frelsen i dypeste forstand alltid vil være et Guds verk, ligger fortapelsens årsak hos mennesket.

Guds allmakt og ære

Calvin, på sin side, går så langt at han tenker seg at Guds herlighet «kommer til uttrykk i så vel de fordømtes kvaler som i de utvalgtes salighet» (Aulén). Tanken er at selv om kallet ytre sett når alle som hører, er det bare de utvalgte som får et «indre» kall. Til gjengjeld vil disse både bli og forbli troende. Dem Gud vil frelse, Dette kan framstå som en trøstefull tanke. Men historisk ble tanken om Guds ære og majestet utøvd på måter som berøvet mennesket dets selvstendighet. Det endte i et temmelig hensynsløst strev etter å realisere den guddommelige vilje, ikke bare i kirken, men også i forsøket på å kristianisere samfunnet gjennom en nådeløs maktutøvelse som rammet annerledes tenkende gjennom en jernhard kirketukt alle i dag tar avstand fra.

Når Calvin hevdet at «noen mennesker er bestemt til det evige livet og andre til den evige fordømmelse» (dobbel forutbestemmelse), så han for seg at Gud viser sin rettferdighet gjennom fordømmelsen og sin barmhjertighet gjennom frelsesutvelgelsen. Mens nåden for de utvalgte dermed ble definitiv og umistelig og en kilde til absolutt frelsessikkerhet, ble forkynnelsen om nåden overfor de forkastede bare en skinnhandling, og en tilsvarende kilde til de dypeste tvilskvaler. I et slikt skjema ble frelsen speilet i lys av dommen på en måte som gjorde at frelsesbudskapet ble heftet med en et skjebnesvangert premiss: at forutsetningen for din frelse er at du er blant de utvalgte og ikke blant de fordømte. Og hvem er det som med sikkerhet kan stadfeste det? Dette fører til at evangeliet blir evangelium bare for noen, og de gode nyheter er ikke lenger godt nytt for alle.

Både predestinasjon og frihet

Arminiansk teologi (fra Jakob Arminius fra slutten av 1500-tallet) reagerte på den strenge kalvinismen. I følge denne posisjonen er Guds kall en forutsetning for menneskets mulighet til å ta imot nåden, men i tråd med menneskets frihet er det mennesket selv om aksepterer – eller avviser – Guds kall. Vi snakker her om en betinget utvelgelse: at Gud fra evighet har bestemt seg for å frelse alle som kommer til tro, men ikke har forutbestemt hvilke personer som kommer til å gjøre det. Lik den senere posisjonen til Luthers medarbeider Melanchthon, mente Arminius at når Ordet og Ånden virker på et menneske, får det mulighet til å ta imot nåden eller la være. Mennesket kalles til tro ved at Guds nåde allerede har virket i kraft av Guds forutgående nåde. Denne tanken ble for øvrig hentet opp av John Wesley og videreført av metodismen.

I Kristus er alle utvalgt

Den romersk-katolske forståelsen unngår predestinasjonsproblematikken ved å understreke menneskets frihet i frelsestilegnelsen. Den store reformerte teologien i forrige århundre, Karl Barth, hadde en offensiv tilnærming: I Kristus er alle utvalgt og det kan dermed formidles som ledd i de gode nyheter. Det er i denne tradisjonslinjen pinsekristendommen, med sitt sterke fokus på misjon, befinner seg. Den kan også defineres som en form for semi-pelagianisme (fra Pelagius på 400 tallet og hans positive menneskesyn). Posisjonen fastholder at vi er i stand til både å si ja eller nei til kallet fra Gud, på bakgrunn av Guds forberedende nåde som virker i mennesket på til både å ville og gjøre hans gode vilje (Fil 2, 14).

Den troende kan få lov til å forstå sin tro på bakgrunn av Guds utvelgelse. Forutbestemmelsen er først og fremst en bestemmelse av at Gud vil at alle skal leve i hans frelsesvirkelighet. Vi er alle henvist til hans nåde og skal få leve i kraft av Kristi verk i frelse og gjenopprettelse (Rom 10,9-13). Når Bibelen så sier at «vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven» (Fil 2,13), signaliserer det at mennesket, ved å være skapt i Guds bilde, er et ansvarlig handlingssubjekt som bærer på en verdighet som vekkes i møte med Gud ånd (Joh 1,12f).

En balansert tilnærming

Dette kan summeres opp i noen punkter:

1) Når et menneske først er kommet til tro, kan det med styrke hevdes at Gud er eneste årsak til tro og frelse. En for sterk understrekning av menneskets frie vilje og bruk av egne krefter til å samvirke til frelsen (synergisme), kan komme til å bryte med tanken om at frelsen skyldes nåden alene, og på tilsvarende måte underkommunisere fallets realiteter (Rom 3,9-20).

2) I sin bunnløse kjærlighet gir ikke Gud slipp på menneskene. Gud ikke bare vil frelse alle (1 Tim 2,4). Han har allerede gjort det ved at frelsen er tilgjengelig for alle og ved at Kristus døde for alle, uten unntak (Rom 3,23-24, se også Ef 1,4). All tale om menneskelige betingelser for frelsen kan komme til å rokke ved at den er grunnlagt på Kristi verk alene (Ef 2,8). Kristi uendelige kjærlighet oppsluker alle menneskers synder.

3) På den annen side: en for sterk understrekning av Guds suverenitet kan dra i fatalistisk retning, noe som rammer det utvelgelsesdoktrinen var tenkt å beskytte: rettferdiggjørelsens radikale håpsbudskap og i neste omgang frelsesvissheten. For mennesket er ikke bare en marionett i Guds teater. Å være «predestinert» må dessuten formidles slik at det ikke kommer i konflikt med et menneskes mulighet for å tape sin frelse (Joh 3,16) og advarslene om å falle fra troen (for eks. 1 Kor 10). Det innebærer at forutbestemmelsen ikke kan forstås absolutt.

4) Mennesket har et grunnleggende ansvar for å handle, og den må finne sted i frihet. Men menneskets frihet er alltid en frihet i avhengighet, båret og næret av Guds ånd. Den er fri først når Gud får befridd den. At frelsen er Guds og Guds alene, står med andre ord ikke i motstrid til at mennesket kalles til omvendelse. Den virkelighet som omgir oss synes å bekrefte det. Den utvelgelse som i Gud er kjent fra evighet av, er den samme som realiseres i tiden gjennom kirkens misjon. Utvelgelsen blir så opprettholdt og næret gjennom trofast disippelskap.

5) Av hensyn til frelsesvissheten er det viktig å balansere en offensiv vekkelsesforkynnelse som appellerer til tydelige avgjørelser med en tilvarende tydelig nådemiddelforkynnelse som lar troen hvile i den nåde som tilsies meg fra kilder som ligger utenfor meg selv.

6) Når mennesker kommer til tro, er det fordi Helligånden har skapt den, og den erfares som tillit og fortrøstning. Evangeliet forkynnes i nåde, tas imot som kall og erfares som utvelgelse.

Kilder:

Gustav Aulén: Dogmhistoria, 1946
Harald Hegstad: Gud, verden og håpet, 2015
Olav Refvem: «Forutbestemmelse hos Paulus» (masteravhandling), 2013

Publisert i Korsets Seier, 12. 2 2016