Hvem
påvirkes mest av hvem? Spørsmålet er relevant i vår tid ettersom den økumeniske
dialogen gjør at kirkene henter innsikter i hverandres trostradisjon. Er det
mulig å spore en form for «kirkeliggjøring» av pinsebevegelsen? Hvorfor kaller
flere pinsemenigheter seg for pinsekirker? Eller er det like gjerne motsatt: at
andre kirker henter impulser fra pinsebevegelsen?
Begrepet «kirkeliggjøring» trenger en definisjon. I
denne artikkelen dreier det seg om hvorvidt pinsebevegelsen, som den største av
de norske frikirkene, nærmer seg de klassiske kirker i formspråk, teologi og
praksis. Dette er temaer som sprenger rammen for en enkelt artikkel, så jeg
skal nøye meg med å gi noen antydninger, ikke minst med hensyn til hvordan det
arbeides med gudstjenesten. Den er ikke det eneste barometeret for en slik
analyse, men den er blant de mest sentrale.
Majoritet
- minoritet
Det er liten tvil om at norske frikirker har tatt
farge av å leve side og side med en stor majoritetskirke. Førkrigsårene var
preget av et spenningsforhold som kom til uttrykk ved at pinsebevegelsen
utviklet en tydelig motstandsidentitet overfor den lutherske kirke i den
hensikt å skaffe seg et rom for å utvikle sin egen (minoritets)profil. I sin
doktoravhandling om pinsebevegelsens historiske utvikling, bruker Nils E. Bloch-Hoell
dåpen til å illustrere dette. Han undrer seg på hvorfor dåpen ble så viktig for
pinsevennene, all den tid den ikke var gjenstand for noen sakramental tolkning.
Derimot ble dåpen viktig som ledd i dens evne til å fungere som en
konfesjonsmessig grenselinje som indikerte et brudd med de klassiske kirkene.[1]
Andre spørsmål der pinsevennene markerte hva de var «imot» – det kunne gjelde synet
på menighetsordning, liturgi, ordinerte tjenester, menighetsledelse og
teologisk utdanning – kan sees i lys av det samme konfliktbildet.
Gradvis har dette endret
seg, og det er flere årsaker til det. For det første har pinsebevegelsen etter
vel 100 års nærvær i det norske kirkelandskapet blitt i stand til å erverve seg
en identitet som er mindre avhengig av ytre motbilder. Den er selv blitt
etablert under egen kjøl og er til dels blitt gjenstand for en form for
«borgerliggjøring». Å bli definert som del av den gren innen verdens kristenhet
som har hatt størst vekst de siste 30 årene, gjør noe med selvbevisstheten. I
dag er det nettopp den katolske kirke og pinsekirkene som de mest profilerte av
verdens kirker. For det andre har pinsebevegelsen både nasjonalt og
internasjonalt blitt mer vennlig innstilt til den kirkeøkumeniske bevegelse,
noe som har gjort den både tryggere og mer ydmyk. Det er nemlig ikke lenger
like lett å tro om seg selv at den ikke har noe å lære av andre kirker, når det
nettopp er erfaringen av å lære den gjør i møte med de kirkelige tradisjoner og
spiritualiteter som pinsebevegelsen tidligere distanserte seg ifra.
Dette ble ytterligere
forsterket av at den karismatiske vekkelsen fra 1960 og framover kom til syne
nettopp i de klassiske kirkene. Innslaget av katolske, lutherske og anglikanske
karismatikere som i sine samlinger om mulig var mer karismatiske enn det
skandinaviske pinsevenner var – uten at disse fellesskapene forlot sine kirker
for å bli pinsevenner – overrasket og forundret pinsevennene. At det var mulig
å erfare pinsevennenes spiritualitet uten å overta deres dogmatikk, førte dem
inn i en påkrevd selverkjennelse. Dette ble samtidig starten på en åpnere
holdning til andre kirker. Nye møteplasser ble etablert mellom kirkelige ledere
utover på 1980-tallet. Felleskristne markeringer av ulike slag fant sted,
mellom de frikirkelige og de med klassisk kirkelig bakgrunn ble nye vennskap
etablert, og gradvis ble fordommer som gikk i begge retninger brutt ned til
fordel for erkjennelsen av at kristne på tvers av konfesjonelle skillelinjer
trenger å stå sammen i møte med sekularisering og avkristning.[2] I
alle disse felles møtepunktene lærte kirkene av hverandre. De ble likere, uten
at det endret det formelle kirkebildet i vesentlig grad.
Fortsatt
skepsis
Dette innebærer på ingen måte at den frikirkelige
skepsisen til de klassiske kirkenes majoritetsposisjoner har stilnet. Den har i
stedet blitt mer nyansert og har til dels forandret innhold. Fra å være en
eksistenskamp, har den i dag endret seg til å bli et spørsmål om teologisk
profil, og til å bli en debatt om samlivsetiske posisjoneringer. Holdningen til
spørsmålet om hvorvidt pinsebevegelsen kunne være medlem av Norges kristne råd
(NKR), illustrerer dette. Tradisjonelt hadde pinsevennene begrunnet sin
motstand mot kirkeøkumenikken med at de ikke ville delta i organer der Den
katolske kirke var representert. Til det hadde konfrontasjonene mellom
katolikkene og norske pinsemisjonærer i Latin-Amerika vært for mange.
Gradvis endret dette seg, noe
som kulminerte i 2006 med at pinsebevegelsen gikk inn i rådet og i dag sitter i
dets styrende organer. Pinsevennene hadde en tid innsett at katolikkene – tross
de betydelige læremessige uenigheter som eksisterer – likevel var en kirke som
vågde å være politisk og kulturelt motstrøms, og som ideologisk kunne ansees å
være pinsevennenes allierte i for eks. en del samlivsetiske kontroverser. Påstander
om at Den katolske kirke nærmest skulle være ensbetydende med det store
frafallet og Dyret i Åpenbaringsboken, ble erstattet med en gryende
nysgjerrighet over en kirke som tydeligvis vågde å være kirke og som kunne tale
det sekulære Europa midt imot. En slik kirke er det til og med kanskje mulig å
lene oss til, om det skulle røyne på?
Den norske kirke, på sin
side, hadde utviklet seg i en retning som bekymret pinsevennene og som i
praksis har påvirket tilnærmingen mellom disse to kirkene i negativ retning.[3]
Økumeniske
innsikter
På det kirkepolitiske
planet ser posisjonene ut til å være mye de samme. Derimot er det adskillig mer
intern kontakt mellom kirkeledere enn det var tidligere. Det gjelder også
praktisk samarbeid. Idet jeg gikk ut av Filadelfiakirken i Oslo en søndag
formiddag forleden, møtte jeg en av prestene fra Storsalen (den lavkirkelige, lutherske
høyborgen i Oslo) på vei inn døra. Vedkommende fortalte at de fra tid til annen
lånte Filadelfias kirkerom for å døpe dem som ønsket en dåp med «full
neddykkelse». «Vi bruker å hjelpe hverandre slik», var prestens kommentar.
Hva er dette et tegn på? Et
utstrakt økumenisk samarbeid? Ja. At det ikke er vanntette skott mellom
teologiske posisjoner og praksiser? Ja. At kirkene i dag henter viktige
innsikter fra hverandre? Ja. Men hvem påvirkes mest av hvem – og hvor befinner
pinsebevegelsen seg i dette bildet? Hvilke diagnoser er det mulig å stille i
lys av det aktuelle kirkebildet? Mye kan tyde på at kirkene i dagens økumeniske
klima ikke bare låner hverandres kirkerom for praktiske hensyn, men til dels
også låner hva hverandre når det gjelder teologisk profil og
spiritualitetsformer. Innsikten er at det er «de fremmede erfaringene» - de som
i utgangspunktet ikke er våre egne – som kan tilføre ens egen teologi nye
fortolkningsressurser.[4]
Økumenisk engasjement kan
dermed bli tolket som en samtale mellom felles reisende. Innsikten blir dermed
at det ikke er en bestemt kirke som eier definisjonsmakten. En grunnleggende
følelse av likeverdighet skapes, der det på den ene siden kan sies at
pinsebevegelsen i noen grad kirkeliggjøres, men der hvor det er like relevant å
hevde at klassiske kirker «pentekostaliseres».[5]
Dette er resultatet av de
mer postmoderne innsikter som bygger ned troen på at sannheten bare kan
uttrykkes gjennom bestemte briller. Derimot, når troende på tvers av
konfesjonelle grenser lytter til hverandre, ser hverandre og går et stykke vei
sammen, etableres det noen dype erkjennelser som trekker kirkene til hverandre
fordi de troende finner hverandres hjerter. Det er derfor nye tilnærminger og
arbeidsformer er påkrevd. Det kan tilføre kirkene en troverdighetsimpuls som er
påkrevd fellesskap som bekjenner seg å være bærere av forsoning, fred og
søskenskap, noe som etableringen av Global Christian Forum (GCF) er et uttrykk
for. I dette forum sitter representanter for de fleste av verdens kirker, noe
som gjør dem mer representative enn for eks. Kirkenes Verdensråd.[6]
Indre
sekularisering
Tidligere i år utkom boken Søndag: Gudstjeneste i en ny tid (Libris 2015), redigert av Robert Eriksson, Joel Halldorf og Åsa Malin. Boken er
skrevet av 11 personer som alle er tilknyttet svensk frikirkelighet. Hensikten
er å fordype samtalen om gudstjenestens former og innhold. Hvordan ser en
frikirkelig gudstjeneste ut som både vil være tro mot frikirkenes rike arv og
som samtidig er vendt mot framtiden? Hvordan skape en gudstjeneste som tåler å
gjentas og som inspirerer til et kristent liv i hverdagen? Dette er blant
spørsmålene boken reiser, og den aktuelle bakgrunnen er tydelig nok, i følge en
av forfatterne, Joel Halldorf. Nylig presenterte han bokprosjektet på en
forskningskonferanse i regi av Høyskolen og Ledelse og Teologi (HLT).
Her hevdet han at den indre
sekulariseringen av frikirkeligheten og forbrukerholdningen er et større
problem enn synkende oppslutning. Lenge har frikirkeligheten vært i endring.
Den distinkte spiritualiteten som kom til uttrykk i vekkelsesmøtet. Den gamle
syndekatalogen som er blitt borte fra forkynnelsen. Den spesielle formen med
«ettermøter» og tungetale. Strengemusikken som er blitt erstattet av andre
sang- og musikkformer. Traderingen som har stoppet opp og som er blitt
erstattet av nye elementer. Alt dette har gjort at frikirkeligheten har vært –
og fremdeles er – i endring.
Nå kan nok denne endringen
bare i beskjeden grad forklares med at det finner sted en kirkeliggjøring. Like
gjerne er forklaringen å finne i det faktum at den befinner seg mellom «å köre
på det som funkar» – noe som lett kan lede til pluralisme og en instrumentell
bruk av gudstjenesteelementene – og det å ta vare på erfaringsdimensjonen ved
det som pinsevennene gjerne kalte «møtet» (i stedet for å kalle det
gudstjenesten). Møte-begrepet rommet en dypere mening: at de offentlige
samlingene nettopp var møtet mellom himmelen og jorden, der man i møtet med
hverandre og ved å dele troen og nådegavene gjorde sine personlige møter med
Jesus.
Vendt
mot ortodoksien
Når så noen pinsevenner i dag dukker opp i menigheten
etter for eks. et retreatopphold og sier at et ikon hjelper oss til å holde
oppe dette nærværet av Kristus, vil det være vanskelig for pinsevenner å si
imot, siden det tangerer det de tenker er hensikten med alle gudstjenester og
fromhetspraksiser. Når mange nok slike nye erfaringer bringes fram, vil gamle
fiendebilder vanskelig kunne overleve. Vi ser den samme tendensen i
pinsevennene økte interesse for nettopp den lange kirkelige tradisjonen og hva
kirkefedrene har bidratt til av åndelige innsikter. At denne interessen har
fått et så vidt sterkt gjennomslag, har sammenheng med at det representerer en
utvidelse av pinsevennenes motto: «Fram til urkristendommen!» Både katolikker
og pinsevenner næres av de samme røttene. Mens pinsevennene utfordrer
katolikkene til ikke å glemme urkristendommens enkle gudstjenesteformer, ber
katolikkene pinsevennene om ikke å se på kirkens lange tradisjonslinjer bare
som en forfallshistorie.
Tre
tendenser
Endringene i frikirkeligheten gir seg utslag i tre
tendenser som sjelden verken blir tematisert eller drøftet, men som kan sees på som en form for
kirkeliggjøring. For det første profesjonaliseres den frikirkelige
gudstjenesten. Den blir altså gjenstand for en langt nøyere planlegging enn hva
som var vanlig tidligere. Den er blitt mer komplisert å gjennomføre, langt
flere personer er involvert, ikke bare som formidlere, men på det tekniske og
administrative plan. Unntaket må her være de menigheter som hadde store kor med
mange musikere. Da var langt flere direkte involvert i selve trosformidlingen.
Lyd og lys spiller i dag en mye mer sentral rolle enn tidligere, og
gudstjeneste både planlegges og evalueres på måter som var ukjent for et par
decennier siden. Denne tendensen er tydelig i frikirkelige storbymenigheter.
En av bokens forfattere,
Carin Dernulf, er bekymret for at profesjonaliseringen har skapt et publikum og
en scene og dermed skapt tilskuere som ser på, i stedet for deltakere som
medvirker, noe som tidligere var et av frikirkens idealer. I stedet for å være
«lesere og gjørere» er man blitt «synsere og hørere»; forbrukere som vurderer
gudstjenesten i lys av pastorens dagsform i stedet for at den er noe man skaper
sammen, slik den opprinnelige meningen med ordet «liturgi» er (letiourgia = folkets verk). Til avisen
Vårt Land (VL, 7. mai 2015) sier Dernulf at dersom man ensidig blir opptatt av
hvor bra prekenen eller sangen er, blir vi mer opptatt av menneskelige
prestasjoner enn av Gud. Den medialiserte underholdningskulturen kan omdanne
gudstjenesten til et show. Med tilfredshet har hun derfor observert at nettopp frikirkelige
gudstjenester etter hvert har fått en del faste, liturgiske ledd. «Det finnes
en slags hvile i dette; vi trenger ikke finne opp noe nytt hele tiden. Det
skaper en helt annen forutsetning for deltakelse» (VL, s. 16). Fordi
frikirkeligheten allerede er gode på folkelighet – her kan Den katolske kirke
ha en lengre vei å gå – vil ikke flere faste elementer komme til å true
gudstjenesten, men heller gi stabilitet over tid.
Gudstjenestens
grammatikk
Dette er altså den andre tendensen, at frikirkelige menigheter
henter inn nye liturgiske elementer til bruk i sine gudstjenester. Behovet for
å være et alternativ i forhold til formspråket i de klassiske kirkene er
erstattet med en vilje til – på selvstendig grunnlag – å vurdere hva det er som
tjener den frikirkelige gudstjenesten best. Erkjennelsen her er at
gudstjenesten er en felles handling som gjør deltakerne til dem de er; at
formen reflekterer innholdet. Dersom man tenker at en gudstjeneste spinner
rundt de fire elementene 1) samlingen, 2) Ordet og bønnen, 3) responsen, og 4)
utsendelsen, vil man lete etter elementer som språkliggjør gudstjenestens
grunnleggende grammatikk. Denne tenkningen viser både at pinsemenigheter og
andre frikirker arbeider med å videreutvikle gudstjenesten, samtidig som de
ikke lenger er like redde for å ta i bruk ledd som andre kirker er kjent for,
dersom det fornyer deres egen gudstjeneste og gjør dem i stand til å gestalte
den slik at kontekst, kultur og historie samspiller.
Stammespråk?
Dette er igjen utløst av et tredje element: at
innslag og former som var vanlige for et par tiår tilbake, nå ikke er like
synlige og hørbare lenger. Det gjør at man i dag leter etter andre
gudstjenesteledd som man kjenner seg mer fortrolige med. I nokså mange
pinsemenigheter er det for eks. ikke lenger vanlig å høre «budskap i tunger og
tydning» som et uttrykk for spontane åndsgaver i fri bruk. Mens enkelte kan se
på dette som tap av et spontant gudsnærvær som nettopp hadde denne
nådegavepraksis som konsekvens, mener andre at det har vært nødvendig med en
viss kultivering av nådegavene ved å henvise dem til bønne- og bibelgrupper og
til en mer personlig betjening.
Behovet for å gi nådegavene
en mindre offentlig eksponering, har dessuten sammenheng med tanken om at slike
innslag kunne erfares som fremmede for dem som ikke kjente «stammespråket». De
var altså mer eksotiske enn nyttige, og dermed kunne de befeste et inntrykk av
pinsevenner som pinsevennene selv gjerne ville manøvrere seg vekk ifra. Tungetalen
ble med andre ord ofret på det vi kunne kalle «relevansens alter» foruten at
denne type innslag ble krevende å tegne inn i forhåndsproduserte kjøreplaner. Spørsmålet
er om én form kan bli erstattet av andre uten for stort identitetstap. Den
pentekostale gudstjenestens viktigste momentum er at ingen ting er viktigere
enn Åndens nærvær. Her finnes det ikke forhandlingsrom.
Vingeklippet
av lovsangen?
Fokuset på lovsangens
plass i gudstjenesten har vært et av frikirkelighetens seneste varemerker.
Den blir i dag gjenstand for et visst kritisk søkelys. Det skyldes dels at
lovsangsledere erkjenner at denne sangtradisjonen nesten fullstendig har
fortrengt andre sang- og musikkuttrykk, og at den nå erfares som for smal.
Bjørn Aslaksen, selv tidligere lovsangsleder, er blant dem som er kritisk til
«de stadig repeterende musikkrefrengene» og de «platte tekstene uten snev av
litterære kvaliteter» (VL, 26. mai 2015, s. 22). Han henviser til Luther som ba
kirken om å synge teologien inn i folket. Teolog og lovsangsleder i den
frikirkelige menigheten United i Oslo, Stig-Øyvind Blystad, sier til samme
kilde at lovsangen i framtiden må henge bedre sammen med resten av innholdet i
gudstjenesten og sees på som en del av liturgien; ikke løsrevet fra den. Da vil
den forsterke rammeverket for gudstjenesten og lede mennesker til bønnene,
forkynnelsen og nattverden.
På
den annen side er det trolig nettopp lovsangen som har hatt størst
«eksportverdi» den andre veien – fra frikirkene og mot ungdomsmiljøene i de
klassiske kirkene. Lovsangen er blitt et økumenisk felleseie blant unge kristne
på tvers av konfesjonsgrensene. En av de mest produktive nye
lovsangsforfatterne, David-André Østby i Filadelfiakirken i Oslo, hevder at lovsangstekstene
nå er blitt bredere, det synges mere norsk og det er en utvikling i retning et
rikere bildespråk i tråd med salmetradisjonen. Dette er nyttige korrigeringer.
Formspråket
En av de pinsevenner som i dag har meldt overgang til
Den norske kirke – et fenomen som i seg selv er et uttrykk for den
ressursutvekslingen som finner sted mellom frikirkene og de klassiske kirkene –
er Thomas Erlandsen. Som pastor i pinsebevegelsen arbeidet han med å utvikle
gudstjenestens formspråk. Til Vårt Land uttaler han at bakgrunnen for dette var
hans tanke om at mennesker trenger hjelp, rammer og ord for å komme inn i det
evangeliske budskapet. Det er vanskelig å finne opp alt på nytt hver søndag
(VL, 7. mai 20015, s. 14).
Formspråk
og liturgi handler om å se gudstjenestens ledd som tegn på den dypere
teologiske virkelighet de viser tilbake til, men det handler også om sosialpsykologiske
innsikter som at symbolhandlinger representerer en kroppslig involvering. Formene
setter seg i kroppen, så å si. Joel Halldorf anvendte et eksempel på dette i
sin forelesning da han delte vitnesbyrdet til en kvinne som hadde gått inn i
Den norske kirke: «Endelig fikk jeg være deltaker». Hun henviste til liturgien
og de mange faste ledd som ga henne denne distinkte følelsen av å være en del
av en felles gudstjenstlig røst som gjennom liturgien gir et gjensvar og som
dermed gir individet denne bestemte følelsen av å være noe mer enn et individ,
men en del av Kristi kropp i verden.
Pentekostal teologi
stimulerer til å involvere flere sanselige inntrykk, i tråd med de innsikter
som har formet Den katolske kirkes gudstjenestespiritualitet. Den sveitsiske
forskeren Walter J. Hollenweger har i flere tiår spurt om vestlig teologi har
vært for sterkt knyttet til et rasjonelt og systematisk oppbygget system,
basert på aristotelisk logikk, konsepter og definisjoner. Kan teologi like
gjerne uttrykkes som anelser, lignelser, historier, sanger og muntlig
tradisjon? Han utfordrer teologer og kirkeledere til å utvikle et språk som er
mer kompatibelt med de erfaringene som er gjort av dem som befinner seg i de
deler av verden der kirkene framstår som mest dynamiske. Dette har sammenheng
med at teologi ikke med nødvendighet – og ikke engang først og fremst –
uttrykkes i skriftlig form. Den orale kristendomsformen fra det det globale sør
inviterer oss med inn i sitt fargerike mangfold. En slik tradisjon bygger ikke
så mye på erklæringer som på lignelser. Den har et multidimensjonalt
tolkningspotensial som ikke bare vil informere, men også transformere.
Den synges og danses mer enn den diskuteres. Den leder ikke alltid til klare
konsepsjoner, men den inspirerer til å feire «the great banquet; the class-and race-transcending eucharist».
Her aner jeg en
spiritualitet der det er mulig å gjenkjenne både katolske og pentekostale røtter.
Endnotes:
[1] Block-Hoell,
Nils E.: The Pentecostal Movement (Oslo: Universitetsforlaget, 1964), s.
164-67.
[2] For mer om dette, se Hegertun,
Terje: Det brodersind som pinseaanden
nødvendigvis maa føde. Analyse av økumeniske posisjoner i norsk pinsebevegelse,
med henblikk på utviklingen av en pentekostal økumenikk og fornyelse av
økumeniske arbeidsformer (Trondheim: Tapir akademiske forlag 2009), s.
49-101.
[3] At en og annen pinsevenn
konverterte til Den katolske kirke ble også lagt merke til. At Ulf Ekman,
lederen for Livets Ord i Sverige, gikk fra å være den sterkeste kritikeren av
klassiske kirkesamfunn til å melde seg inn i det katolske kirkefellesskap
sammen med sin kone, rystet skandinavisk trosbevegelse. Noen, deriblant Åge
Åleskjær, tidligere pastor i Oslo kristne senter, beskrev dette som en
«personlig tragedie», men andre, artikkelforfatteren iberegnet, hadde kalkulert
med at noe slikt godt kunne skje, gitt den teologiske vendingen som Ekman hadde
gitt uttrykk for de siste årene.
[4] For mer av dette, se Jonson,
Jonas: Ekumenik på världens villkor:
Kyrkornas världsråd i den ekumeniska rörelsen efter Uppsala 68 (Stockholm,
Verbum 2008).
[5] Se PewResearchCenter,
kilde: http://www.pewresearch.org/fact-tank/2014/11/14/why-has-pentecostalism-grown-so-dramatically-in-latin-america/ for ytterligere innsikter.
[6] Se Howell, Richard (red.): Global Christian Forum: Transforming
Ecumenism (New Delhi: Evangelical fellowship of India, 2007).
Publisert i Segl-Katolsk årsskrift for religion og samfunn, 2015