Professor Per
Ketil Farstad har skrevet en bok som vil være obligatorisk lesning for alle som
vil forstå norsk pinsebevegelse som kulturfenomen.
Da må man kjenne til det
rike og varierte sang- og musikklivet som har kjennetegnet denne
frikirkebevegelsen gjennom vel 100 år. Kanskje det er mulig å gå så langt som
til å si at det trolig er sangen og musikken – mer enn forkynnelsen og
teologien – som er det mest verdifulle ved denne menighetsbevegelsen. Det er
gode grunner for å påstå at fra pinsebevegelsens start og gjennom hele dens
historie har sangen og musikken stått i sentrum. Den har fått bred plass i
gudstjenestelivet og i det personlige fromhetslivet – og den har vært gjenstand
for mange debatter i pinsebevegelsens ulike fora.
Gjennom sine
ulike og høyst varierte sangtradisjoner er en rekke av pinsebevegelsens
særtrekk blitt fanget opp. Sangen og musikken har etablert arenaer der mange
har latt seg engasjere. Slik har frivillighet og delaktighet på tvers av kjønn,
stil og alder blitt stimulert. Utviklingen av sangtradisjonene har også vært et
uttrykk for fornyelse og modernisering. Slik er de et barometer for det
grenseoverskridende i pinsebevegelsen. Impulser fra andre kontinenter er blitt
kontekstualisert og pinsebevegelsens globale identitet og forandringskompetanse
er blitt stimulert.
Pinsemusikken er en frukt av forskningsprosjektet RESEP – religion som estetiserende praksis,
ved Universitetet i Agder. Både som forsker, aktiv musiker og kjenner av
pinsebevegelsen gjennom over 40 år er Farstad den best kvalifiserte til å
skrive dette verket. Det inneholder «alt»: en historisk framstilling av
pinsebevegelsen i Norge, et sosiologisk innblikk, pinsemusikkens røtter og
forholdet til den klassiske musikken, forsamlingssangen, ulike stilarter og
sang- og musikkformer, gitarens spesielle rolle (!), plateproduksjoner, synet
på musikk og forholdet til dansemusikken, ulike debatter om musikkstil og
sangens plass i gudstjenesten, musikkens åndelige og sosiale funksjon, og en
analyse av musikkulturen og de endringer som har skjedd i innhold og form; fra
aktivisme til intimitet. Boken inneholder dessuten informasjoner om musikklivet
i fire pinsemenigheter, i Lillehammer, Skien, Halden og Trondheim. I boken
framstilles denne informasjonen som «kulturanalyse», noe det imidlertid ikke
er.
Selv om det kan
være ett og annet å kommentere av svakheter ved boken – en noe uryddig
organisering av innholdet, noen utdaterte opplysninger og noen ansatser til
drøftinger som gjerne kunne ha boret dypere – så etterlater den et solid
inntrykk, og det er den historiske framstillingen som står seg best. Her har
forfatteren tatt med mye interessant og saksvarende informasjon, noe som gjør
at boken i sum gjør det den har til hensikt å gjøre: beskrive pinsebevegelsens
musikkliv fra 1907 til 2013, og å se på forholdet mellom musikkstil og budskap.
At Farstad velger å beskrive pinsemusikkens historie syklisk/periodisk og
lineær og ikke utviklings- og perfeksjonshistorisk, er forståelig all den tid
den har vist seg å være ytterst trendsensitiv. Vi kan imidlertid ikke unngå å
erkjenne at den også har vært gjenstand for en villet perfeksjonering. I det
minste gjelder dette de mest toneangivende miljøene som legger ned store
ressurser i selve framstillingsformen der den musikalske kvalitetsbevisstheten
i mange tilfeller ikke står tilbake for andre profane musikkmiljøer.
«Trafikken» mellom kristne og profane musikermiljøer er i dag større enn den var
de første tiårene av pinsebevegelsens historie.
Når det gjelder
den historiske framstillingen av pinsebevegelsen, skulle jeg ønsket meg et
skarpere fokus på det som er denne bokens særlige fokusfelt. For eks. at Farstad
hadde brukt mer spalteplass til å analysere Barratts spesielle rolle som
premissleverandør, sangforfatter, oversetter, utgiver av pinsebevegelsens
første sangbøker, samt hans forhold til – og bruk av – populærmusikken. I
stedet får vi i de tre kapitlene «Pinsebevegelsens. En kort presentasjon», «Barratts
kamp» og «Sosiologisk innblikk» en mer generell introduksjon av hvordan
pinsebevegelsen ble møtt da den brøt fram. Det er først fra side 56 at temaet
virkelig settes. Her gir forfatteren en god innføring i de lange linjene som
ligger til grunn for det som ble pinsebevegelsens musikk i hele sin bredde, og
på sidene 64-66 (samt på side 204) er forfatteren også – om enn kortfattet – opptatt
av Barratts rolle for bl.a. utviklingen av forsamlingssangen.
En viktig del
av boken behandler de ulike musikalske aktivitetene som har kjennetegnet
pinsemusikken, som solosangen, duetter, trioer, kvartetter, strengemusikk og andre
gruppesammensetninger, instrumentalmusikk, hornmusikk, kor og i noen tilfeller
også orkestre. Denne delen av boken er dessuten illustrert og gir dermed rent
visuelt et godt inntrykk av de tidsperiodene som omtales og de enkeltmenigheter
som særskilt nevnes på grunn av det musikklivet som kjennetegnet dem. Kapitlet
presenterer dessuten mange av de sang- og musikkprofiler som hadde – og har –
tilknytning til pinsebevegelsen. Blant dem er det flere som har nådd langt
utover pinsebevegelsens egne grenser.
De tre
påfølgende kapitlene presenterer gitarens rolle i pinsemusikken, betydning den
såkalte grammofonplaten hadde for å foredle og distribuere pinsemusikken samt
en oversikt over produksjonene på pinsevennenes eget plateselskap Klango. Her finner vi et vell av
opplysninger, bilder og annonseillustrasjoner som gir et levende inntrykk av et
levende musikkmiljø.
Deretter gir
forfatteren en oversikt over de debatter om musikk-syn som har vært ført i
pinsebevegelsen. Her gis det rom for noe av den smerte som enkelte kunne kjenne
på i møte med et miljø som hadde sterke meninger om hva som var «tillatte»
musikkformer. Farstad setter ord på det med følgende betraktning: «Gjennom
pinsevennenes 100-årige historie er nettopp brytningene mellom estetisk
utfoldelse og moralske og teologiske normer fremtredende. Endringer i
musikkulturen er til tider blitt oppfattet som truende, moralsk vanskelige og
teologisk problematiske innenfor deler av bevegelsen. Dette har skapt mange
vingeklippede sangere og musikere i menighetene, som har vært mer opptatt av å
tilpasse seg det etablerte musikksyn enn å tenke kreativt og arbeide for
videreutvikling innenfor området» (s. 207). Her hadde jeg ønsket at Farstad
enda mer kritisk og omfattende hadde drøftet de dilemmaer som nettopp disse
musikerne sto i på 1980- og 90-tallet, og hva han tenker om alle forsøkene som
ble gjort på å føre inn teologiske og moralske argumenter i en debatt som
trolig aller minst handlet om teologi
og moral.
Men
hovedpoenget til Farstad er likevel tydelig. På side 277 skriver han at mens
det tidligere var slik at musikkstilen måtte holde seg innenfor rammene av noen
eksisterende normer for hva som var uttrykksmessig akseptabelt – noe som gjorde
stilen synonymt med budskapet – har utviklingen de siste par, tre ti-årene vist
en motsatt tendens: at normene er endret for å romme nye uttrykksmåter, stiler
og kommunikasjonskanaler. Dette er gjort nettopp av hensyn til at evangeliet
skal kunne forkynnes mest mulig friksjonsfritt for nye generasjoner. Altså er
det ingen direkte linje mellom stil og budskap. Det første kan variere mens det
siste i hovedsak ligger fast. Denne arbeidshypotesen ser boken ut til å
bekrefte på en tilfredsstillende måte.
Pinsemusikken. En undersøkelse av norsk
pinsebevegelse sang- og musikklivet 1907-2013
Portal 2013, 390 s.
Portal 2013, 390 s.
Publisert i Teologisk Tidsskrift volum 4/2, 2015