Jeg vokste opp med dem i pinsemenigheten Betel, Lofoten.
Tulla og Karl Klevstad, bønder og foreldre til mange barn. I dag er de begge døde. Haldis og Jon Angelsen, hun husmor og han fisker. Foreldre til en stor barneflokk, de også. Men det var flere av dem: Einar Nymark, Borghild Iversen, Ingrid og Bernhard på Ostad, Ovidia og Ferdinand Fredriksen, Karl Henningsen, Lilly og Jakob Pedersen, Julie og Agnar Bjørnsand, Oddny og Hans Krogtoft, Betty og Edmond Krogh. Mamma og pappa.
Hvorfor nevner jeg dem? Fordi jeg i dag vil ære de alminnelige. Enten de lever eller er gått bort.
Jeg skal ikke underslå at forstandere og evangelister har vært viktige. Men det er disse som er heltene mine. Det var andre navn som glimret under stevner og kampanjer, men det var disse som la grunnlaget. De var der før vekkelsen kom. De sørget for at det var en forsamling å tale til, og at det var mat på bordet mellom møtene. De kom med selvtrukket fisk og nyplukkede poteter.
Jeg skal ikke underslå at forstandere og evangelister har vært viktige. Men det er disse som er heltene mine. Det var andre navn som glimret under stevner og kampanjer, men det var disse som la grunnlaget. De var der før vekkelsen kom. De sørget for at det var en forsamling å tale til, og at det var mat på bordet mellom møtene. De kom med selvtrukket fisk og nyplukkede poteter.
De hadde så vidt rukket fjøsstellet før de ga seg i vei til Betel, mange med store barneflokker. Det måtte ha vært mange slitne rygger og trøtte kropper. Like fullt var de alltid der. Trofastheten hadde visst ingen grenser. Å være eldste var for flere av dem et livslangt kall. Som barn hadde jeg en aldri så liten hemmelig avtale med Betty Krogh, Betels myndige kokk: da hun blunket til meg, visste jeg at det vanket en ekstra porsjon sviskegrøt til meg på krakken inne på kjøkkenet.
De alminnelige var der også da møteserien var over. De var kjent for ikke å svikte da de vanlige dagene kom. Eller da lokalet skulle vaskes og ikke minst da tiden for utbygging kom. På Betel hadde man ikke egne arkitekter, langt mindre egne tegninger. Karl var arkitekten og tegningene hadde han i hodet. Så det var bare å møte fram! De kjente bare én arbeidsform: dugnaden. Og pengene, ja, hva annet kunne de forvente enn å hente dem fra egen beholdning?
Jeg minnes smilet og latteren deres midt i alt det alvorlige. Og jeg husker gangene da Åndens vind blåste litt ekstra. Skjelvende hender som løftet seg i glede, og bønnebruset som fylte rommet. Selv var jeg bare en ung gutt da jeg – som en av deres egne – fikk deres håndspåleggelse og forbønn. Det er som jeg fremdeles kjenner Jon og Karl sine grove arbeidshender på hodet mitt. Vigslingen har fulgt meg som et banner av salvelse og nåde siden.
Det er de alminnelige som bygger Guds rike.
Jeg minnes smilet og latteren deres midt i alt det alvorlige. Og jeg husker gangene da Åndens vind blåste litt ekstra. Skjelvende hender som løftet seg i glede, og bønnebruset som fylte rommet. Selv var jeg bare en ung gutt da jeg – som en av deres egne – fikk deres håndspåleggelse og forbønn. Det er som jeg fremdeles kjenner Jon og Karl sine grove arbeidshender på hodet mitt. Vigslingen har fulgt meg som et banner av salvelse og nåde siden.
Det er de alminnelige som bygger Guds rike.
Publisert i Korsets Seier 9. september 2016