Knapt noe tema er så krevende – og så viktig – å debattere som det som
ligger utenfor vår forståelse av tid og rom. Både Guds frelse og Guds dom må vi
leve med som uttrykk for livets alvor. Men hvordan nærmer vi oss dette på en
ansvarlig måte?
Jeg var bare en ung gutt da jeg første gang begynte å stille meg selv spørsmål som kjentes dypt eksistensielle: hva om forsoningen likevel har en større rekkevidde enn at bare noen prosent av jordas befolkning kan kalle seg kristne? Hva betyr det at Gud en dag skal bli «alt i alle» og at han skal «sammenfatte alt i Kristus»? I et domsperspektiv, hva innebærer det at Guds nåde er for dem som fortjener det minst og at Gud elsker sine fiender?
Det berører også menneskesynet: hvor rimelig er det at et menneske, med
begrenset horisont og trellbundet i sine synder og egosirkler, under noen korte
år på jorden har en reell frihet til å treffe valg som skal være bestemmende
for en hel evighet? Og ikke minst: hvordan kan jeg legge meg til å sove om
kvelden med vissheten om at den som ikke tror går evig fortapt? Spørsmålene påvirker
både mitt gudsbilde, mitt syn på verden og mitt møte med aktuelle bibeltekster.
Noen av dem taler tydelig om faren for å tape sin sjel, mens andre er tvetydige.
Visst kan et menneske velge bort Gud, men greier Gud å velge bort
menneskene? Hva innebærer innsikten om at Gud er full av kjærlighet,
barmhjertighet og rettferdighet? Kan fortapelsens mulighet sees på som Guds
store kjærlighetssorg overfor en menneskeslekt guddommen betalte en så høy pris
for å vinne? I lys av evangeliet er straffen allerede båret og prisen er
betalt. Hvordan uttrykker vi det på måter som ikke blir til trusler om evig
pine, men en invitasjon til å komme så nær at vi kjenner varmen fra Guds store
farshjerte?
Jeg tror at den ubetingede nåde er en konsekvens av den absolutte
kjærlighet. Tanken om en hevngjerrig Gud er derfor utelukket. Folkelige fortapelsesforestillinger
bør vi også holde på solid distanse. Hva et helvete framstår som, er det bare vår
egen virkelighet som jevnlig gir oss noen inntrykk av, når bombene regner over
barnehager i Aleppo og når mennesker forteller om unevnelige krenkelser,
misbruk og fornedrelser.
Hvordan Guds endelige dom blir, vet vi mindre om, annet enn at vi må forutsette
at den kommer til å avspeile en rettferdig og nådig Gud som holder verden i sin
hånd. Jeg tror at Guds dom på en eller annen måte vil være en oppreisning for
ofrene og et oppgjør med overgriperne. Både i liv og død er evangeliet det
store håpet om en Gud som «skal gjøre alle ting nye».
Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Og størst blant
dem er – håpet.
Publisert i Korsets Seier 18. november 2016