Denne artikkelen skrives bare noen steinkast unna Azusa Street, pinsevennenes berømte gatestubb i utkanten av downtown i Los Angeles. Under noen vårdager i 1906, mellom stablekasser og gammelt sagmugg, satt en afroamerikansk predikant, oppvokst under fattige og rasistiske kår i Louisiana, og ikke helt visste hva han skulle gjøre. Han vegret seg for å tre fram. Derfor satt han. Han var redd for at Åndens sarte due skulle trekke seg vekk.
For ham var Åndens
frukter alltid viktigere enn Åndens gaver. «Det spiller ingen rolle hvor mye du
taler i tunger. Du er likevel ikke åndsdøpt om du ikke elsker Jesus og dine
venner i troen. Det er det som forener oss til en familie», sa han. Mot
stoltheten var det visst bare én ting som hjalp, den stille takknemligheten
over å kjenne seg omfavnet av Guds nærvær.
Etter hendelsene i Charlesville nylig er miraklet i Azusa
Street nr. 312 mer aktuelt enn på lenge. Sorte og hvite i det sterkt segregerte
USA omfavnet den gang hverandre i bønn da Ånden kom med sitt nærvær mellom
sagflisene. De siste ukene har jeg selv hørt hvordan kirke på kirke har reist
seg i protest mot alle former for hvit nasjonalisme og vestlig arroganse. Det
er godt å registrere.
I andre etasje i Seymours
utslitte lokale var det innredet et rom for dem som bare kunne hviske fram
bønnene sine. Da en av dem som var til stede skulle forsøke å beskrive det han
så, skrev han bare dette: «Skillet mellom de sorte og hvite er vasket vekk i
Jesu blod». Slik startet det. Som en skatt i en sprukket leirkrukke.
Fortellingen om Åndens folk i Azusa står likevel som et
motsigelsens tegn. Vekkelsen varte ikke så lenge. Brytningene kom og den vakre
historien om at Ånden ikke tar hensyn til verken hudfarge eller kjønn, ble til
en mindre vakker historie om en vekkelse som nettopp delte seg langs disse
skillene. Likevel gikk det bare 7 måneder før pinsevekkelsen nådde Skandinavia,
og etter to år var Åndens ild blitt tent i over 50 land.
Det er nå tilsammen
flere pinsevenner i andre kirkesamfunn enn i pinsekirkene. Pinsevennene er
kommet i mindretall! Hva så? Dette er jo ikke noe annet enn oppfyllelsen av den
drøm Seymour bar på, men som var for stor for hans egen tid. Himmelens Herre har
i sin visdom latt hans drøm bli til vår virkelighet.
I dag er Azusa Street bare utstyrt med en liten
minneplate over det som hendte i 1906. Børser og banker har for lengst tatt
over. Men hva gjør det? Ånden har jo vist seg å være den store hemmeligheten, kilden
til alt liv. Uten den hadde det ikke eksistert noen kirke eller vært noen kristen
tro. Det er Ånden som gjør at navnet Jesus aldri blekner.
Publisert i Korsets Seier, 29. september 2017