Det er en velprøvd sannhet at
i Guds rike både blomstrer og brister det. Kristne ledere kan derfor senke
skuldrene og ta inn over seg Rick Warrens kloke ord om at det ikke er lederne
som skaper kirkevekst; det må tilskrives Gud. I stedet kan vi forsøke å
tematisere hva det er som begrenser den veksten som ligger i kirkens egen
utviklingsdynamikk. For når folket samles i Jesu navn, når de gode nyheter
deles og erfares, når dåpsvannet er i bevegelse, når Herrens bord åpnes og når
tilbedelsen utløses, da vokser kirken, takket være nådens gåte.
Den prest eller pastor som
vil bygge Guds rike, kan i tillit til Gud få tenke at hun eller han er blitt
gitt Den hellige ånd for å leve i tråd med sin dypeste identitet – som barn av
Gud. God ledelse bygges ved hjelp av integritet, karakter og tillit. Ingen blir
gode ledere bare i kraft av sin kompetanse og flinkhet, men ved å leve med Gud
og løfte fram andre som likeverdige medarbeidere. Klok er den leder som tenker
afrikansk: «Hvis du vil gå fort, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen med
noen».
Siden det å lede er noe vi
gjør i kraft av Guds nåde (1 Kor 12,28), blir ledelse et kontinuerlig kall til
å utvikle dømmekraft og skjelningskompetanse. Ellers kan fristelsen bli for
stor til å gjøre fellesskapet til en arena for egen selvbekreftelse. «Den som
har mye å si om seg selv, har enda ikke sett Gud», skrev 1800-tallspredikanten
Emil Gustafson. Modne ledere har vedkjent seg nærværet av paradokser og dilemmaer i eget
liv og har lært seg å leve med det.
Jeg ber om at menigheten kan være et
fellesskap av gjestfrie søsken. Dermed er retningen for alt kristent lederskap
allerede gitt: Kristus. Måtte Gud i tillegg gi oss ledere
som lik poeten hører de stemmer som kommer fra folkedypet: ensomheten i
individualismen, fragmenteringen i det sekulære og lengselen etter det evige. Den
som tolker tidens tegn og som taler tydelig og apostolisk om menneskets behov,
verd og rett, har fått en profetiske sølvtråd å forvalte.
Publisert i Korsets Seier, 24. april 2018