Terje Hegertun

Et økende antall teologer spør i dag: Hva er det som kommer først og sist når vi skriver teologi? Må dogmatikk og troslære med nødvendighet starte med Gud og ende med læren om Den hellige ånd? Kan det like gjerne være motsatt? Den store apostelen Paulus skriver et sted om « det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte (…) det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd». Mon tro om ikke dette er beskrivelsen av et Åndens menneske – et pneumatikos anthropos ? Jeg tror jeg møtte noen av dem som barn i min pentekostale trostradisjon. De var blitt venn med dette språket og var ikke tilfredse med at det bare fantes noen objektive sannheter om Gud. De hadde fått smaken på en spiritualitet. Den som samtidig hadde gitt dem en slitesterk tro. Hva skal vi kalle en slik teologi? Den store teologien og kristologen Karl Barth skrev på slutten av sitt liv at han så for seg muligheten av å utvikle en teologi knyttet til den tredje trosartikkel, en teologi preget og b...

Hva var grunnen til at jeg faktisk skrev på russekortet: «Å leve er for meg Kristus og å dø er en vinning»? Det var både motkulturelt og radikalt. Til høsten spilles Andrew Lloyd Webbers og Tim Rices rocke-musikal «Jesus Christ Superstar» i Oslo, 50 år etter at den første versjonen ble spilt inn. Omtrent på samme tid var det at jeg for alvor lot meg fascinere av Jesus-skikkelsen. Han ble også min superstjerne, men på en annen måte enn i musikalen. De religiøse impulsene jeg hadde fått fra oppvekst og kirkeliv, hadde samlet seg i både en undring og en beundring: Hvem er denne mannen fra Nasaret? Hvorfor blir han så hengivent tilbedt av millioner verden over? Hvordan kunne han bli inspirasjonskilden til så mange godhetshandlinger, og hvordan greide han å sette så dype spor i historien, i kulturen og i lovgivningen? 2000 år med Jesus Bedehus og frikirkelokaler har gjerne vært beskjedent utsmykket. Med unntak av et navn som var sentralt plassert og synlig for alle: JESUS. Teologien i d...

Å være skapt er adelsmerket som hvert menneske under himmelen bærer med seg, uavhengig av bakgrunn, sosial status, kjønn eller legning. Vi er alltid mer enn kjønn. Vi er nådens barn i Gud. Det er nesten som det svimler for oss når vi uttaler ordene: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1Mos 1,27). Dette er adelsmerket som hvert menneske under himmelen bærer med seg, uavhengig av bakgrunn, sosial status, kjønn eller legning. Vår dypeste identitet er ikke bestemt av de vilkår vi er gitt gjennom fødsel, oppvekst og sosial tilhørighet, men av det faktum at vi bærer Guds stempel, som mann og kvinne. I lys av troen og kirken er vi er alltid mer enn kjønn. Vi er nådens barn i Gud. Å være skapt i Guds bilde, uttrykker en virkelighetsoppfatning og en helhetsforståelse det er mulig å hvile i og som gir oss noen anelser om hva mennesker er, også i et kjønnsperspektiv. Det mest sentrale enkeltleddet i det kristne menneskesynet er ta...

Forfatteren Alex Haley forteller i boken Røtter om sin amerikanske familie den dagen i 1750 da Kunta Kinte ble født i landsbyen Juffure i Gambia i Vest-Afrika. Han beskriver fødselen og navneseremonien. På kvelden tar barnets far, Omoro, den nyfødte med seg til utkanten av landsbyen. Under månen og stjernene løfter han barnet opp på de sterke armene sine, vender ansiktet til barnet mot himmelen og hvisker lavmælt: «Betrakt det eneste som er større enn deg selv!»   Et ubetinget verd   Om vi bare skulle tenke på oss selv som ren biologi, inneholder vi nok karbon til et par poser grillkull. Vi har jern i oss til et par to-toms spiker og svovel til et titalls fyrstikkesker. Bestående av bare en håndfull grunnstoffer er vi en relativt enkel kjemisk sammensetning. Men dersom vi går veien om Gud, lyder Salme 8 som en fanfare over menneskets iboende og unike verdighet: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære». Dette omkranser den kristne identitet og gir ...

Hvordan kan vi forholde oss til de spørsmål som oppstår når gamle fortolkninger møter nye tider? Mange av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å lese tekstene så bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise. De såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte. Følelsen av å leve i et parallellsamfunn er borte og man forholder seg mer uanstrengt til verden utenfor menigheten. Man puster lettere og beveger seg mer sømløst over de grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». For andre ble denne reisen mer smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store, rommet for trangt, og de forlot trosfellesskapet. Noen av de spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, elle...