Hvordan kan vi forholde oss til de spørsmål som oppstår når gamle fortolkninger møter nye tider? Hva hender mellom tekst og tolk, og hvordan integrerer vi nye innsikter på måter som gjør at Bibelen beholder – og kanskje til og med styrker – sin autoritet som norm for liv og lære?
Mot
en dypere forståelse
Mange
av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å tolke tekstene så
bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise. De
såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i
tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme
tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte, og man forholder seg
mer uanstrengt til verden utenfor menigheten. For noen ble denne reisen
smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store og rommet for trangt,
og de forlot trosfellesskapet.
Andre
beholdt troen. De følte at de kunne puste lettere og bevege seg mer sømløst
over de grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». Noen av de
spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi
samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, eller
skyldes det at vi med tiden lot en dypere livsvisdom og personlige erfaringer
spille en tyngre rolle?
Med
andre ord: vi lot livet selv få en tolkningsstemme. Hvis denne utviklingen ikke
var en forfallshistorie, hvordan kan vi tenke klokt om hva det er som hender
når tekst møter tolk, når ordene møter livet og når troen møter et åpnere
landskap? Kan vi midt i det hele ha tillit til at det er Ånden som leder oss
til dypere forståelser?
Å
speile en fortelling
La
oss begynne forfra og slå fast at det ikke var Bibelen som skapte fortellingen.
Det var fortellingen som skapte Bibelen. Det startet med en Gud som i
tidenes morgen begynte å skape. Det ga oss fortellingen om jorden og blomstene.
Om mennesket, om synden, om frelsen i Jesus Kristus, og visjonen om en
nyskapelse. Denne åpenbaringen av hvem Gud er, ville ellers vært skjult for oss
om det ikke var for at noen begynte å skrive.
I
Orientens fargerike språkdrakt kom ordene til oss. De ble ropt ut på Israels
fjell og forkynt i Judas byer, i Arabias ørken og ved Sinais høyder. I Salomos
prektige saler, blant diskusjonsglade vismenn i Korint og i et dystert fengsel
i Rom. Hyrder, konger og statsmenn, filosofer og diktere, skriftlærde og
profeter, en lege, en toller og noen fiskere. Et så broket selskap hadde aldri
tidligere formet en bok sammen. Omlag 40 forfattere, over et tidsrom på 1000
år. Men da de hadde gjort sine skrifter ferdig, var de likevel ikke deres. De
skulle med tiden bli den bok som ga lys og retning til alle kirker gjennom
århundrene.
Takket
være Bibelen har Gud spent nådens bue over hvert menneskebarn på jorden.
Tilværelsen har fått en mening og et innhold. Bibelen ga oss de gode livslovene
og den etiske bevisstheten som beskytter livet. Med sine ord om livets
ukrenkelighet og om menneskets unike verdi og likhet – uavhengig av kjønn og
sosial status – kunne man grave fram ressurser som stimulerte til toleranse,
respekt og humanitet. Gradvis forsto vi at alle fortjente å leve et oppreist
liv, og at Guds ånd ledet sitt folk til stadig dypere innsikter (Joh 16,13).
Noen
bestemte perspektiver
Slik
fikk Bibelen en eksklusiv autoritet, større enn noen andre kilder. Men de
bibelske forfatterne var verken naturforskere, historikere, økonomer eller
politikere. Så var det heller ingen lovbok vi fikk, men skrifter som inneholdt
bestemte perspektiver: De lærte oss noe om hvilke holdninger og verdier det er
som kjennetegner Guds rike i verden. De pekte på den modellmakt
Jesus-fortellingen har. Og de inneholdt det som fikk oss til å opptre som etisk
ansvarlige subjekter i eget liv og i møte med andre.
Det
glødende hjertet i Bibelen var evangeliet, de gode nyhetene som bare kan tas
imot i tro og takk: budskapet om Guds grenseløse nåde, holdt levende gjennom
kirkenes tro og praksishandlinger. Dette gjorde Bibelen til mer enn «skrift».
Den ble levende tale, performativ og nyskapende. Den ba også om å bli tolket og
forstått av nye generasjoner, til lys for unge kristne som i dag lever i en tid
der rammer og grenser ikke er like tydelig som før.
Det ga forkynnere og bibeltolkere et
æresoppdrag: å bygge broer mellom den gang og nå, slik at kildene kommer til
orde, selv om de ble til i en annen tid. Slik opprettholdes Bibelens relevans,
og slik får vi lettere et grep om hva som er tekstenes budskap til oss i dag.
Det store
paradigmeskiftet
Bibelen
har en unik fortelling om hvordan et nytt forståelsesparadigme brøt fram i
urkirken, på helt bestemte premisser (Apg 10). Helligånden var regissøren, og
aktørene var en romersk offiser (Kornelius) og en jødisk etterfølger av Jesus
(Simon Peter). Mens de var i bønn på hver sine steder, romeren i sitt palass i
Cæsarea ved havet og Peter hjemme hos garveren i Jaffa, viste Ånden seg for dem
i syner og begynte å røske opp i gamle tankemønstre. Snart satt Peter, stikk i
strid med alle jødiske tradisjoner, hjemme hos Kornelius. Allerede da var mange
konvensjoner overskredet.
Men
Peter hadde hørt Åndens stemme. Han delte sin troshistorie, og plutselig, uten
noe forvarsel, ble Kornelius og hans hus vitne til at pinsedagen i Jerusalem
ble sendt i reprise: Ånden falt over hedningene. Noe radikalt og
grensesprengende fant sted. En ny og lovprisende menneskehet var skapt. Det
store paradigmeskiftet var et faktum. Troens barn var Åndens folk, og de skulle
være å finne på tvers av alle sosiale, etniske, kulturelle og kjønnsmessige
forskjeller.
Teologien
var ikke til å ta feil av: Ånden gjorde kirkens ledere til et profetisk folk
som både lyttet til skriftene og i tillegg maktet å integrere i
skrifttolkningen de nye erfaringene de hadde gjort av Ånden.
Dette
ble fortellingen om en kirke som lar seg bevege og forandre av Gud. Vi kan
tenke at dypest sett er alle nyvinninger som bryter gjennom våre hindringer og
som lar flere erfare nåden, ikke noe mindre enn et verk av Gud, Den hellige
ånd. For Peter var det ingen vei
tilbake. Han ble en radikal og nytenkende fortolker da alt sto på spill for
kristendommens framtid. Dette var det store gjennombruddet. Men også i våre små
livsfortellinger har vi fra tid til annen sett spor av Gud som har klarnet
blikket og gitt troen nye impulser.
De sju lesemåtene
I et teologisk dokument om
bibeltolkning fra Filadelfiakirken i Oslo presenteres sju lesemåter: For det
første leser vi Bibelen som en disippel. Det innebærer at vi tror at Bibelen er
inspirert av Gud, noe som får oss til å be om at Ånden viser oss hvordan vi
skal forstå den og leve i tråd med den. For det andre leser vi Bibelen med
ydmykhet, fordi den er øverste autoritet for liv og lære. Det innebærer også at
vi erkjenner at vår tolkning aldri er fullkommen.
For det tredje leser vi Bibelen
praktisk fordi den ikke bare skal forstås, men leves midt i våre alminnelige
dager. For det fjerde leser vi Bibelen kristologisk, ut fra tanken om at Det
gamle testamentet peker fram mot Jesus. Bibelen har historien om Jesus som sin
store kjernefortelling. For det femte leser vi Bibelen kontekstuelt ved at vi
spør hvem den første leseren var og hva de første leserne hørte. Deretter
vender vi oss til vår egen tid og spør hva det betyr for oss. For det sjette
leser vi Bibelen helhetlig ved at vi tolker de uklare stedene i lys av de klare
og det perifere i lys av det sentrale. Og endelig leser vi Bibelen sammen i
både tid og rom. Tolkningsfellesskapet er de ulike kirkene som befinner seg i
ulike tradisjoner. Vi leser sammen med kristne gjennom kirkens lange historie.
Når helhetsbildene trer fram
Fordi Bibelen er en samling av
skrifter som spenner over et tidsrom på mange århundre, er det viktig å skjelne
mellom hvilke tekstelementer som er historisk betinget, og hvilke som sprenger
det kontekstuelle. Selv om det for eksempel er tekster som avdekker polygami,
er det i seg selv ikke et argument for en slik ekteskapspraksis.
Selv om den bibelske
familiestrukturen er hierarkisk, påvirkes vår lesning av at mer likestilte
idealer også kan finne god tolkningsstøtte. God teksttolkning ser etter hvilke
helhetsbilder som trer fram, og vi forsøker å forstå hva de betyr for oss i
dag. Detaljene i tekstene er ikke uviktige, men vi ser etter hvilke større
perspektiver som binder detaljene sammen. Uten slike helhetlige forståelser
kommer vi ikke lenger enn det vi finner på detalj- og setningsnivå, og det er
ikke alltid tilstrekkelig.
Slik avdekkes det at Bibelen rommer
mange innsikter som overskrider den historiske konteksten. De sprenger seg vei
gjennom århundrene og når helt fram til oss med en hilsen om at vi kan leve
vårt liv midt i vår egen tid og kjenne oss båret av Guds nåde. For eksempel er det tydelig hva Guds tanker er om oss: de
handler om at vi skal ha fred, framtid og håp (Jer 29,11).
Rom for nye innsikter
Dermed kjennetegnes god teksttolkning
av at selv om det kan koste å tro, gir tekstene oss støtte til å leve et
integrert og meningsfullt liv som forplikter oss til å være disipler av Jesus.
Dette utløser en positiv respons tilbake til teksten, ettersom tolkningen
bekrefter vår grunnleggende erfaring av livsmestring. Det avler i sin tur gode
frukter (Gal 5,22). I møte med
Jesus-fortellingen gjenkjenner vi vår egen verdighet. Vi ser at vi alltid er
mer enn våre gjerninger, større enn de begrensningene vi til daglig lever
under, og viktigere enn det forbrukersamfunnet forkynner oss.
Det er ikke overraskende at begreper
som ansvar, nestekjærlighet, omsorg, troskap, respekt og kampen mot urett og
krenkelser er kjennetegn som har hatt en særlig bred virkningshistorie. Disse
verdiene er forankret i den lange kristne overleveringstradisjonen, og de
spiller med når gamle tekster taler til nye generasjoner. Bibeltolkningen
forsøker også å integrere det nye innsikter innenfor ulike fagfelt kan tilføre
teologien. Det samme gjelder når kirkene skal sameksistere med liberale og
humane samfunnsverdier.
For eksempel har kvinnenes posisjon i
familie, menighet og samfunn tydelig sammenheng med hvordan synet på
kvinnerollen har endret seg i samfunnet. Det berører teksttolkningen, selv om
det isolert sett kan stå i et spenningsforhold til det den samtidshistorien som
preger enkelte bibeltekster (f.eks. 1 Tim 2,12–14). Nye innsikter har alltid
hatt en betydelig fortolkningskraft og påvirket forståelsen av enkelttekster.
Slik er teksttolkningen preget av både spenning til – og et samspill med –
samtiden. Det innebærer ikke at Bibelens autoritet svekkes. Den er selv ikke
ukjent med at ulike former for skjønnsutøvelse kommer til anvendelse.
Nyanseringer og skjønn ble ved flere tilfeller anvendt av Jesus i møte med de
skriftlærdes bokstavtrelldom.
En annen
forståelseshorisont
Tillat meg å bruke et par, tre
eksempler som viser at kristne i dag til en viss grad har en annen
forståelseshorisont enn det som preget noen av de bibelske tekstene. Jeg tenker
her på det Bibelen sier om forholdet mellom foreldre og barn. Eksemplene vil
for det første vise at vi i vår tolkning er preget av en annen tenkemåte og en
mer holistisk tilnærming som ikke finner noen direkte gjenklang i
bibelmaterialet, men som likevel påvirker vår teksttolkning.
For det andre kan det bidra til at vi
inntar en mer kritisk selvrefleksjon om hvor konsistent vi egentlig er i vår
egen bibelbruk. De tre tekstene fremstår faktisk som nokså problematiske for
oss nettopp med bakgrunn i at vi er preget av en annen forståelseshorisont. Det
påvirker måten vi forholder oss til disse tekstene på.
Den første teksten er fra Matt 19 der
Jesus sier at den som forlater «hus eller brødre eller søstre eller far eller
mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og
arve evig liv». Betyr det at alle som vil være Jesus-troende må forlate hus,
familie, eiendom og barn? Nei, men derimot kan det hende for noen at Jesu kall
til etterfølgelse kan få som praktisk konsekvens at de må gjøre nettopp det.
Poenget i Matt 19 er jo at man som disippel bør være villig til å strekke seg
langt – og lengre enn langt – hvis man blir stilt på valg.
Det handler om en konkret og
vidtrekkende forsakelse her og nå, i dette livet, som det skal gjøres opp for
ved at man får mye mer tilbake når alt er forandret, i evigheten. Men mange
kjenner på en instinktiv motstand mot at vi skal forlate våre egne barn for å
følge Jesus. Vi har da også mange nærliggende historier om misjonærbarn som mener
å ha blitt utsatt for omsorgssvikt ved at man ikke har tatt tilstrekkelig
hensyn til dem.
Hva om du i dag møtte en
småbarnspappa som mente at han hadde fått et kall som var av en slik karakter
at han måtte forlate sine barn? Ville du være blant dem som oppmuntret ham
til det, med løfte om en himmelsk belønning i tråd med Matt 19? Jeg tror du
nøler fordi du tenker at det vil kunne være traumatisk for barna å bli forlatt
for «den gode sak» – uansett hvor god denne saken måtte være. Du lever deg
intuitivt inn i barnas sted og tenker på hvordan dette går ut over dem, som
uskyldig tredjepart. Du henter inn barneperspektivet i tråd med det som
samtidskulturen gir deg som normative signaler for hva som bør og skal prege
forholdet mellom voksne og barn, slik vi i dag tenker, i tråd med
barnekonsekvensjoner og menneskets grunnleggende rettigheter.
Eller ta teksten fra Titus 1,6 (eller
1 Tim 3) der det heter at en kirkelig leder ikke kan ha trassige, men må ha lydige
barn. Hvis ikke, kan han ikke ha omsorg for Guds menighet. For å komme i
betraktning som en lederkandidat, må du altså både ha lydige og troende barn.
Hvordan forholder vi oss til denne teksten? Avsetter vi ledere hvis barna
vender seg mot troen, utviser trass eller lever på en krevende måte? Det er
ikke vanskelig å komme med eksempler på betydelige kristne lederskikkelser som
ville fått store problemer med å bli målt opp mot dette kriteriet. Men
bibelteksten er blir klar og uten unntak.
Igjen: Intuitivt opplever vi kravet
som urimelig, fordi vi ikke kan forstå at foreldre så klart kan lastes for
barnas trass eller manglende tro. Vi har kort og godt en annen
forståelseshorisont. Sett fra vårt ståsted er det jo ikke gitt at foreldre har
gjort noe galt hvis barna deres ikke tror. Trassig oppførsel kan ha mange og
komplekse årsaker som foreldre ikke nødvendigvis kan holdes ansvarlige for. Det
framstår som upassende å skulle konfrontere en lederkandidat med inngående
spørsmål om barnas tro og livsførsel. For oss er det ganske selvsagt at
foreldre ikke selv kan velge å bestemme at de får lydige og troende barn.
Diskrepansen
mellom oss og teksten
Hva skyldes denne diskrepansen mellom
oss og denne bibelteksten? Det handler om at vi i dag legger langt større grad
vekt på barnas autonomi, at de er sin egen person og at det er grenser for hva
foreldre både kan og skal diktere på barns vegne, når det gjelder både
holdninger og handlinger. Dette påvirker hvor absolutte og bokstavelige vi syns
det er naturlig å være i tolkningen av disse tekstene.
En siste tekst – den vi finner i
Hebreerne 12 – handler om oppdragelsen av barn. Blant annet sies det at en far
skal irettesette, vise til rette, refse og straffe. Teksten legger til grunn at
barneoppdragelse inkluderer fysisk avstraffelse, og at dette er et godt bilde
på hvordan Gud handler. Ordet «straffe» som er brukt her, handler konkret på
gresk om fysisk avstraffelse – nærmest pisking – og er også brukt i forbindelse
med Jesu lidelseshistorie. Vi snakker altså her om noe langt mer enn å inndra
lørdagsgodteriet.
Premisset om at det er en god ide å
oppdra barn ved å utsette dem for smertefull fysisk avstraffelse, er ikke
hentet ut av løse luften. Dette var en helt vanlig antakelse på den tiden Hebreerbrevet
ble skrevet. Teksten bygger på mange utsagn fra Det gamle testamente, ikke
minst Ordspråkene, der det står om ikke å spare på riset (13,24) og om å være
streng mot sin sønn (19,18). Kort og godt: den som elsker sitt barn, tukter
sitt barn. Avstraffelse tolkes i Bibelen som kjærlighet.
Hvorfor aktiverer vi ikke disse
tekstene? Kort og godt fordi vi mener at det finnes bedre måter å irettesette
barn på. Vi tror dessuten på psykologer som forteller oss hvor skadelig det kan
være for barn å bli fysisk straffet på smertefullt vis. Vi stempler ikke dette
som sekulær-propaganda som undergraver «bibelsk barneoppdragelse», noe vi
kanskje burde gjort om vi var helt konsistente i å anvende en bokstavelig
bibeltolkning. Vi gjør det ikke, fordi vi skjønner bedre. Disse tre tekstene
får frem at det finnes bibeltekster som vi nøler med bare å være «lydig mot».
For det andre skyldes denne nølingen at vi mener å ha tilgang til psykologiske
perspektiv på foreldre-barn-relasjonen som gjør at visse idealer i
bibeltekstene blir problematiske å etterleve. Du tenker med en gang på barnet
som ble forsaket fordi kallet hos den voksne var så altoppslukende. Du tenker
på de fortvilte foreldrene som midt i det å være leder ser at deres barn ikke
er troende, og du tenker at dette kunne like gjerne vært deg.
En visdom vi ikke kan
unnvære
I tillegg spiller livserfaringene en
rolle. De vitnesbyrd vi deler med hverandre om hvordan Gud på ulike måter
handler i livet vårt, baserer seg jo nettopp på erfaringer, opplevelser, kall
og nye innsikter. Noe av Guds virkelighet erkjenner vi gjennom mentale følelser
og sansbare erfaringer. Selv om disse ikke skal anvendes ukritisk, avdekker de
en visdom vi ikke kan unnvære. Det har mer og mer vist seg umulig å la kirkenes
undervisning være upåvirket av denne type innsikter. Vi kan ikke hevde en
tolkning uten at vi samtidig tar ansvar for de resultater og frukter den gir.
Dette handler om noe så fundamentalt
som at god teologi må kunne leves og bekreftes av livet selv. På samme måte som
praksis informerer teologien, må god teologi også kunne praktiseres. Den tyske
teologen Jürgen Moltmann sier i boken The Spirit of Life at den treenige
Gud er involvert i alt som er livsbejaende og som stimulerer menneskets
skapende ressurser. Hva skal vi tenke når troen tar
litt nye veier i livet vårt? Når vi utfordres av nye innsikter, og når Ånden
åpner for oss flere horisonter? Når vi som tolkere har møtt tekstene på måter
som har gitt oss perspektiver vi tidligere ikke hadde og troen er blitt tilført
nye dimensjoner?
Et mulig svar er at dette
er velkjente mønstre i våre trosfortellinger og i utviklingen av våre
gudsbilder. Livets egen tolkningsreise handler om at forståelse og mening er
noe vi mottar og bearbeider ved hjelp av alle de ressurser vi er gitt som
mennesker, for deretter å gi det vårt eget stempel. Kanskje kan vi midt i dette
få lov til å se sporene av Gud. Slik Peter gjorde.
Å
se etter bærende motiver
At Bibelen er norm og rettesnor, får
oss til å lete etter hvilke helhetsperspektiver og bærende motiver som er de
mest sentrale. Et av de mest grunnleggende motivene er menneskesynet. Det
er nesten som det svimler for oss når vi uttaler ordene: «Gud skapte mennesket
i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem»
(1Mos 1,27). Dette er adelsmerket som hvert menneske under himmelen bærer med
seg, uavhengig av bakgrunn, sosial status, kjønn eller seksuell legning.
Vår dypeste identitet er med andre
ord ikke bestemt av de vilkår vi er gitt gjennom fødsel, oppvekst og sosial
tilhørighet, men av det faktum at vi bærer Guds stempel, som mann eller kvinne.
Gud har gode tanker for oss, og vi er kontinuerlig gjenstand for Guds
livgivende omsorg. Vi bekrefter denne statusen ved å leve et ansvarsfullt liv
og ved å realisere det Knud E. Løgstrup kalte den etiske fordring.
Den handler om at vi på ulike måter
har den andres liv i våre hender. Når vi tar konsekvensene av det kristne
menneskesynet, er det lett å kjenne seg stolt av et fellesskap som trosser et
rent naturalistisk eller markedsstyrt syn på det å være menneske. Det innebærer
at vi ikke forankrer vår identitet verken i egenskaper eller
funksjonsdyktighet. Det vi er, er vi også når vi er på vårt mest
sårbare, sier Bibelen:
Dine
øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk
form før én av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av
dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse somsand, blir jeg ferdig, er
jeg ennå hos deg (Salme 139).
Menneskets ukrenkelige verd
Det mest sentrale enkeltleddet i det
kristne menneskesynet er tanken om menneskets uendelige verd. Det er
ukrenkelig, og vi skal derfor behandle alle med respekt og verdighet, uavhengig
av den enkeltes mentale og fysiske utrustning. Det er definitivt og det gir oss
et etisk vern mot trakassering og diskriminering. Det har i seg en appell om å
stå opp imot alle former for krenkelser og nedverdigende omtale av
enkeltpersoner eller grupper. Spesielt er det viktig å være våken når
krenkelser blir legitimert under henvisning til bestemte bibeltekster.
For Gud er godhetens og sannhetens
kilde og opprettholder. Guds bud er derfor ikke en plage eller en byrde, men en
hjelp til å leve gode og meningsfulle liv. Vår dypeste identitet ligger i å
være skapt i Guds bilde og ha del i frelsens nåde gjennom troen og dåpen.
Å
behandle hverandre rettferdig
Dermed kommer et tredje ledemotiv til
syne: kampen for at alle skal behandles rettferdig. Ingen skal la seg
krenke av fortielse og frykt. Det er altså nødvendig med en teologi og et
trosfellesskap som tar på alvor innsiktene om hva et menneske er. Gjentatte
ganger måtte profetene i Det gamle testamentet tale tydelig mot alle former for
undertrykkelse. De tillot ikke at de som i andre menneskers øyne manglet ære og
verdighet, skulle bli utnyttet. Og de refset dem som «tråkker ned småkårsfolk»
(Amos 5,11).
Kirkelige fellesskap kan ikke være
forbeholdt bare de som takler livet og surfer på medgangsvinder. Kirken skal
romme en såret menneskehet. Prøvesteinen på et fellesskap som formidler nåde,
sannhet og barmhjertighet, er at vi kan leve åpent og sant. Alt dette handler
om at Gud ikke gjør forskjell på folk (Rom 2,11). Kirken bekjenner at
menneskets verd er uavhengig av rase, kjønn eller funksjonsdyktighet.
Nåden vekker til barmhjertighet
For tiden går jeg gjennom hvert vers
i Det nye testamentet og leter etter hvilken livsvisdom og etiske verdier jeg
kan finne. De tolkningsmotivene jeg her har snakket om, kjenner vi for eksempel
igjen fra Jesu liv. Et ord som medfølelse var blant de mest sentrale
motivene for at Jesus helbredet (Luk 7,13–16; se også Matt 14,14; 20,29–34). Ifølge
ham er «inderlig medfølelse» også motivet for misjon (Matt 9,35–38), for
diakonalt arbeid (Luk 10,33) og for den holdningen som skal prege mennesker som
tar imot dem som vender hjem til farshuset (Luk 15,20). Å tro på Jesus og lære
av hans inkluderende holdninger og hans tydelige krav til etterfølgelse, det er
bibeltroskap i praksis.
Pave Frans har sagt at i Bibelen står
nåden sjelden alene, men framstår gjerne i ordpar med barmhjertigheten (Jes
30,18). Den som har fått sitt hjerte merket av nåden, lar seg også bli
engasjert av barmhjertighetens modige gjerninger. Jesu måte å møte mennesker på
er et forbilde for kirkene i deres integrering av grupper som tradisjonelt har
avveket fra flertallsnormen. Jesus hadde en omsorg som var konkret og livsnær.
Han helbredet og lindret, reiste opp de utstøtte og ga dem plass i
disippelfellesskapet. Han gjenreiste selvrespekten og viste betingelsesløs
kjærlighet, ikke minst overfor dem som i andre menneskers øyne ikke var
verdsatt (Luk 19,10).
Kjærligheten, omsorgen og varmen fra
ham rettet seg til alle mennesker, uavhengig av posisjon og livsførsel.
Menneskene ble tilbudt et nytt liv som de skulle forvalte i ansvarlighet (Mark
1,16; 10,21; Joh 8,11). I møte med dem som hadde brutt ekteskapet, framsto ikke
Jesus fordømmende, men viste omsorg samtidig som han utfordret dem til en
samlivsetikk som korresponderte med det nye livet de hadde fått (Luk 7,47–48;
Joh 8,11). Kjærligheten fra Gud svekker altså ikke den moralske standarden. Alle
disse ledemotivene bør slå inn som nøkkelreflekser når vi driver teksttolkning.
De er i tråd med den etiske profil som vi finner i Det nye testamentet.
Foredrag i Botne kirke, Holmestrand, 2. mars 2023