Bibelen er kirkenes viktigste kilde for kristen tro og praksis. Den er hellig tekst og forpliktende autoritet. Samtidig må den leses ut fra dens egne forutsetninger og forstås ved hjelp av tolkningsprinsipper som både tar høyde for at den er et historisk skrift og åpenbaringsvitnesbyrdet om den store frelsesfortellingen, fra fall til gjenopprettelse.
Fordi evangeliet om Jesus er utgangspunktet for å skjelne mellom stort og smått, sentralt og perifert, blir Bibelens viktigste oppgave å dokumentere Guds historie til frelse for verden. Hvis ikke, står vi i fare for å tolke tekster på måter som gjør den til en lovbok og ikke til det den er for kristne som lever i den nye pakten: et evangelium som bygger gode livsfrukter.
Selv om Bibelens univers er som en katedral for tanken og relevant for alle viktige livsområder, gir den likevel ikke uttømmende og detaljerte svar på ethvert spørsmål. Det er for eksempel passasjer i Bibelen – ikke minst når det gjelder ekteskap og samliv – som ikke uten videre uttrykker hva som kan gjelde som retningslinjer i dag, som kravet om dødsstraff for bestemte handlinger (3 Mos 20,9–14) og flerkoneri. Vi må altså skjelne mellom de kulturelle dimensjonene ved en tekst og det som går på tvers av disse. Selv om det for eksempel er tekster som avdekker polygami, er det i seg selv ikke et argument for en slik ekteskapspraksis. Det var vanlig at den bibelske familiestrukturen var hierarkisk, mens den i dag er langt mer likestilt.
Å lese Bibelen som evangelium
Å
stå opp for en denne «evangeliske» bruk av Bibelen innebærer blant annet at
omsorgen og medfølelsen for vår neste ivaretas (Luk 10,25–36). Bibelen minner
oss om hva som står på spill i andres liv. Jesu inkludering av utstøtte er en
kritisk målestokk for vår holdning til alle som har en historie preget av
marginalisering og annerledeshet. Dette har overføringsverdi for temaer som
berører ekteskap og samliv.
Vår
oppgave i møte med teksten blir – i tillegg til å lese den som evangelium – å
bygge en troverdig bro mellom den gang og nå, slik at kildene kommer til sin
rett også i en annen tidssammenheng enn den de opprinnelig ble til i. Det gjelder ikke minst i møte med
nye etiske spørsmål som Bibelen ikke uttaler seg direkte om, jfr.
bioteknologi-debatten, moderne miljøutfordringer, nye familiemønstre osv. Slik opprettholder vi Bibelens relevans.
Takket være Bibelen har Gud spent nådens regnbue over hvert menneskebarn på jorden. Tilværelsen har fått en mening og et innhold. Vi slipper å være på evig leting. Gud har gitt seg til kjenne. Det var Bibelen som ga oss de gode livslovene, moralbudene og den etiske bevisstheten som fremmer og beskytter livet. Med sin tydelige tale om livets ukrenkelighet, om menneskets unike verdi og likhet, uavhengig av kjønn og sosial status, fremmer Bibelen toleranse og respekt. Det er altså viktig å være seg bevisst at de bibelske forfatterne verken var naturforskere, historikere, økonomer eller politikere. Derimot var de formidlere av en åpenbaring, både i GT og NT. Bibelens plass og posisjon er dermed forankret i den store fortellingen om frelsen i Jesus Kristus.
Noen
leseprinsipper
Et godt råd er at når vi nærmer
oss Bibelen, gjør vi det ved å stille fire spørsmål: hvordan ser vi på den,
hvordan leser vi den, hvordan tolker vi den, og hvordan anvender vi den? Bibelen
kan leses på mange måter i ulike situasjoner. Vi tror likevel at det kan være
klokt å følge noen prinsipper for lesning av Bibelen som kan være til hjelp
både når vi leser den som en del av vårt liv med Gud og når vi skal arbeide mer
systematisk og teologisk med tekstene. Her er noen enkle retningslinjer:
Vi leser Bibelen som en disippel. Det innebærer at vi tror at den
er inspirert av Gud, noe som får oss til alltid å be om at Ånden viser oss
hvordan vi skal forstå den og leve etter den. Vi leser den med
ydmykhet,
fordi den er øverste autoritet for liv og lære. Det innebærer også at vi er
ydmyke i forhold til at vår tolkning aldri er fullkommen. Vi leser den praktisk
fordi den
ikke bare skal forstås, men leves gjennom våre daglige liv.
Men vi leser Bibelen også kristologisk, ut fra tanken om at også GT peker fram mot Jesus, og ved at Bibelen formidler Jesushistorien som en kjernefortelling. Vi leser den kontekstuelt ved at vi spør hvem den første leseren var og hva de første leserne hørte. Deretter vender vi oss til vår egen tid og spør: hva betyr dette for oss? Vi leser den helhetlig ved at vi tolker de uklare stedene i lys av de klare og det perifere i lys av det sentrale budskapet. Og vi leser den sammen med ulike kirker som befinner seg i ulike tradisjoner og på ulike steder. Å lese den sammen med kristne gjennom kirkens lange historie, innebærer ikke med nødvendighet at vi har en felles forståelse av det vi leser, men vi ønsker å være informert av hva som har vært de bærende posisjonene i kirkens historie.
Bibelens autoritet, tilstrekkelighet og klarhet
Bibelen har særlig tre
kjennetegn: den har autoritet i kraft av sin apostoliske
tradisjon, den er tilstrekkelig i sin budskapsformidling og den
har klarhet i forhold til det som er dens
intensjon. Like fullt er den formidlet til oss i en menneskelig språkdrakt. Her
er det viktig å understreke at de ulike bibeltekstene også representer et
mangfold av stilarter, sjangre og temaer. Selv om det ikke er mulig å tolke
Bibelen på en fullstendig ufeilbarlig måte, kan vi likevel hevde at den er
tilstrekkelig klar i forhold til sin intensjon. Det er fordi dens autoritet i
første rekke er knyttet til det den skal dokumentere: Guds historie til frelse
for verden. Den begynte med skapelsen og vil fullendes når Gud former en ny himmel
og ny jord. Og fordi frelse også inkluderer et nytt liv i denne tiden, fremmer
Bibelen også en moralsk fornyelse og etisk bevissthet som blir en naturlig
frukt av frelsen.
Ettersom det ikke er Bibelens intensjon å gi detaljert innsikt i alle spørsmål – det er utenfor dens intensjonsområde – kan vi likevel finne fortellinger, gode eksempler og prinsipper som kan hjelpe oss til å tolke virkeligheten og til å fungere som disipler av i dag. I tillegg trenger vi innsikter fra ny kunnskap som utvikles i samfunnet, samtidig som vi øver oss på å se verden gjennom den store bibelske fortellingen. Bibelen må først og fremst leses som et vitnesbyrd om hvordan Jesus har åpenbart seg i historien og som en kilde til den kristne kirkes tro, liv og tjeneste. Derfor har Bibelen autoritet i kraft av sin apostoliske tradisjon, den er tilstrekkelig i sin budskapsformidling, den har klarhet i forhold til det som er dens intensjon og den er virkekraftig fordi den inneholder ord fra Guds munn.
Helhet
og autoritet
Å
ha et bibelsyn handler først og fremst om å ha et helhetssyn på Bibelen.
Bibelsynet er altså en holdning vi nærmer seg Bibelen ved hjelp av, og den kan
være mer eller mindre reflektert. Et
bærekraftig bibelsyn sier at Bibelen både er kilde og norm for læren om
forholdet mellom Gud og mennesker. Fordi vi gjennom Bibelen møter den treene
Guds virkelighet og fordi den i praksis er den eneste skriftlige kilden vi har
til kunnskap om Jesus, kalles Bibelen Guds ord. Gud åpenbarer seg ikke i en
bok, men i frelseshistorien – som Bibelen dokumenterer. Det gjør at det er budskapet
og ikke boken som er hellig. Dermed kan Bibelen være gjenstand for
vitenskapelig forskning. Det svekker ikke dens autoritet.
Autoritetsspørsmålet
er med andre ord knyttet til Jesus Kristus. Bibelen taler enhetlig om Kristus
som Bibelens herre og hode. Når bibeltekstene kan omtales som «Guds ord», er
det i avledet og indirekte forstand, som menneskeord som bevitner Guds tale
og handling i historien. Derfor blir det en autoritet som ikke er avhengig
av noen ekstern teori. Det er til syvende og sist en trosposisjon. Bibelens
autoritet kan ikke begrunnes i noen ytre instans eller makt, men bare i at den
taler sant om Gud og om virkeligheten. Rekkefølgen i spørsmålet om
autoritet er dermed ikke uvesentlig: den ble etablert ved apostlenes autoritet
som formidlere av det evangelium de forkynte. Deretter ble den knyttet til de
tekstene apostlene etterlot seg og som senere ble utgangspunktet for den
kristne kanon, altså dannelsen av Bibelen som bok.
En avledet autoritet ble så igjen videreført til kirkens ledere gjennom deres videreformidling av evangeliet og gjennom deres oppgave som tilsynspersoner (Apg 20,28 og 1 Pet 5,1-4). Bibelen blir autoritet for mennesker i dag når de erfarer og overbevises om Gud handling i historien og i menneskenes eget liv. Dette er et resultat av Den hellige ånds virksomhet.
Ufeilbarlig
– ikke etter sin form, men etter sitt innhold
Det
er ikke grunnlag for å hevde at Bibeln etter sin form er fullkommen og ufeilbarlig,
men etter sitt innhold. Det ville ellers gjøre både tekstforskning og
oversettelse umulig. Bibelens autoritet er i første rekke knyttet til det som
er dens oppgave å dokumentere: Guds historie til frelse for alle (Joh 20,31).
Alle våre tolkninger er preget av begrensninger og feilbarlighet.10.2018
De
bibelske skriftene er heller ikke å forstå som nøytrale skildringer av
historiske hendelser, men er trosvitnesbyrd, dvs. fortolkninger av disse
hendelser som må leses i troens lys. De bibelske forfatterne var først og
fremst tradenter av frelsesfortellingen (Luk 1, 1-4). Gjennom Bibelen videreformidles
dermed det evangelium som den første generasjon kristne forkynte, og som de
erfarte seg frelst ved.2018
At
Bibelen er inspirert leder ikke med nødvendig til at den er «feilfri» i
ren vitenskapelig forstand. Inspirasjonen ligger i den frelseshistorien som
Bibelens forfattere formidler, enten som profeti og oppfyllelse eller som læren
om det kristne livet. Dermed får Bibelen i praksis funksjon av å være Guds ord.
Dens «feilfrihet» er knyttet til at Bibelen har et helhetlig budskap som er
pålitelig, troverdig, tilstrekkelig og klart. 0.2018
Bibelen har en overleveringshistorie som kirken står og faller ved. Den tidligere svenske biskopen, Bo Giertz, har sagt at «Bibelen er blitt slik Gud ville at den skulle bli». Bibelen er blitt til i fellesskapet av troende og henvender seg til dette fellesskap. Gjennom tidene er den blitt anerkjent som autoritet og kilde til kunnskap om Gud for den kristne kirke. Det er derfor skriftlesningen står sentralt i den kristne gudstjenesten.
Å vise pastoralt skjønn
En ansvarlig fortolker er ikke unndratt pastoralt skjønn. Det vet enhver prest og pastor mye om. Nesten som om det var et mantra, ble israelittene igjen og igjen minnet om at de aldri måtte glemme å elske innflytterne i landet, «for dere var selv innflyttere i Egypt» (5Mos 10,19). I Matteus 12 forsvarer Jesus at kong David og mennene gikk inn i Guds hus og spiste av brødene som var forbeholdt prestene. Loven ble brutt av den enkle grunn at mennene var sultne og trengte mat. Jesus er herre over sabbaten fordi barmhjertigheten trumfer offer og lydighet (Matt 12,7–8). Budskapet var tydelig nok: Det er alltid legitimt å gjøre det som er godt, også på en sabbat. Jesus utvidet forståelsen av sabbaten uten å omstøte den. I den senere kristne tradisjonen ble intensjonen om sabbaten beholdt, men etter oppstandelsen fant det sted en nyskriving som representerte så vel kontinuitet som brudd. Sabbatens intensjon – om en dag som skulle være annerledes og avsatt til gudstjeneste – ble dermed videreført.
Å være ansvarlige fortolkere – en case
Vi kan gå til et annet saksfelt og se på tekstene om samkjønnethet. Det er ikke uvesentlig at dette er tekster som utgjør bare ca. 0,02 prosent av det samlede bibelmaterialet. Det er heller ikke uviktig at de få enkeltutsagn som er avvisende til homoseksuelle handlinger, ikke er plassert innenfor et bredere etisk rammeverk, men i hovedsak er begrenset til en omtale av det seksuelle begjæret, slik MF-teologen Karl Olav Sandnes skriver. De behandler ikke en livsstil der homofile er etablert innenfor ansvarlige samlivsrelasjoner. Derfor er det ikke overraskende at både konservative og liberale teologer hevder at homofilisaken trolig har fått for stor plass. Antall bibeltekster er beskjedne, og når saken vekker strid og debatt, rammer det personer som på grunn av sin legning føler seg personlig berørt. Det er ugreit at homofile blir gjort til kirkepolitiske ammunisjonsobjekter i en stillingskrig mellom teologiske fløyer.
Hva er det store bildet?
Vi
må altså være tilbakeholdne med å snakke om «Bibelens syn på homoseksualitet»,
dersom vi med det tenker at tekstene tilbyr en drøfting av temaet som sådan.
Det gjør de ikke. Vi kan i stedet lese dem i lys av hvordan kjønnsforståelsen
påvirket synet på seksualiteten i den antikke kulturen. Forskjellen til vår tid
er tydelig: Jevnbyrdighet og gjensidig respekt mellom kjønnene er for lengst
etablert som et selvsagt premiss i vestlige samfunn. Det er en allmenn forståelse
at en ansvarlig samlivsetikk forutsetter et etisk rammeverk der kjærligheten bygger
på holdninger som frivillighet, ømhet, jevnbyrdighet, tillit, omsorg, samarbeid,
respekt og langsiktighet. For 70 år siden mente kirkeledere at svaret på
homofili var å finne langs kjemiske og medisinske landevinninger. I dag vet vi
at livsvilkårene til homofile i vår del av verden er bedret som en følge av
større kunnskap, endrede holdninger og etablert lovverk.
I
møte med de aktuelle bibeltekstene er det naturlig å spørre: Hva er det som
avvises? Er det en prinsipiell avvisning der tekstene gir en tidløs moralsk
veiledning for å verne om kjønnsdifferensieringen og det heterofile parforholdet?
Eller handler det like gjerne om at tekstene er plassert i en bestemt kontekst der
homoerotikk får en tegnfunksjon som uttrykker frafall fra Gud og en dom over
hedenskapet, altså det stikk motsatte av de verdier som preger et trofast samliv?
Årsaken
til at jeg i boken Det trofaste samlivet er opptatt av rammene for god teksttolkning, er om
hvorvidt tekstene egentlig rammer homofile som lever i monogame forhold. Når vi
drar inn en større bredde av de etisk ladede tekstene både i GT og NT, framtrer
et tydelig bilde: Bibelen sier nei til alle former for utroskap og seksuelle
praksiser som ikke befinner seg innenfor etisk ansvarlige rammer. Det er en
posisjon som adresseres til alle, uavhengig av seksuell legning. Vi må altså
unngå å definere noe på gale premisser.
Vi
kan ikke utelukke at trofaste homofile relasjoner representerer et saksfelt der
kirken kommer med nye forutsetninger til tekstene og finner nyanser og
eventuelt nye svar. Det som drøftes, må settes inn i et helhetsbilde der andre
deler av Bibelen gir innsikter som skaper ny forståelse. Vi kan for eksempel
ikke på en lettvint måte verken postulere at Paulus tok feil, eller at bestemte
skriftsteder er ugyldige. Derimot kan nye og bredere posisjoner vokse fram som resultat
av arbeidet med bibelmaterialet og som resultat av alternative
betraktningsmåter som ny kunnskap tilfører oss.
Den
kristne tolkningstradisjonen er kjent for sin evne til å forstå de
forutsetninger som lå til grunn da tekstene ble skrevet. Derfor har det vært
viktig for meg å understreke at når vi skal bringe bibeltekstene inn i våre samtaler, må vi være nøye
med å tolke dem på en sakssvarende måte innenfor det som var deres historiske kontekst.
En slik tilnærming hjelper oss å gjøre det som er jobben vår: å ta tekstene på
alvor samtidig som vi er informert av det som er kommet til av etterbibelsk ervervet
kunnskap.0.2018
Hva er
Bibelens plass i livet ditt?
Så må vi jevnlig spørre om hvordan
vi personlig forholder oss til Bibelen, hvor ofte vi leser den og hvilken plass
den har i menighetene og i gudstjenestelivet. Bibelen utfordrer vår
likegyldighet, selvgodhet og egoisme. Takket være Bibelens ord, dens kraft og
dens innflytelse i hjem og samfunn har verden enda ikke gått til grunne i natt
og mørke. Derfor løfter vi Bibelen høyt i vår tid, understreker dens posisjon
som hellig skrift, og oppmuntre hvert hjem og hver menighet til å fornye
bibellesningen og bibelstudier, og til å samle seg rundt Bibelen som verdens
viktigste bok.
Vi fastholder at fordi Guds ord
og Guds ånd er så uløselig knyttet sammen i Bibelen, må all formidling av Ordet
skje ved Ånden og ikke «ved bokstaven». Ordet må bli mer enn ord som vi retter
imot hverandre. En pentekostal bibelforståelse innebærer at vi er tjenere for
en ny pakt. Vår tjeneste er ikke foreskrevet med bokstaver hogd i stein, «for
bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3,6). Derfor er det ikke
tilstrekkelig at Bibelen er verdens mest utbredte og solgte bok. Den må også
bli verdens mest leste bok. Det er bare ved aktivt bibelbruk at vi kan styrke
Bibelens plass i hjemmene våre og i nasjonen vår. Det er bare når vi selv
jevnlig tilegner oss Bibelens innhold, at den kan berøre våre liv.
Den jødiske far hadde et særskilt
kall til å gi Skriftene videre til sine egne barn. Kan det samme sies om oss i
dag? Vi vil oppmuntre alle foreldre til å formidle bibelfortellingene videre
til barna og kommende slekter. Slik kan Bibelen få en ny renessanse. La oss bli
kreative på Bibelens vegne. La oss ta i bruk alle de hjelpemidler som i dag
finnes for planmessig bibelbruk. Det er bibeltroskap i praksis.
Artikkel skrevet for bloggen re:tro, høsten 2023
30.10.2018