Et økende antall teologer spør i dag: Hva er det som kommer først og sist når vi skriver teologi? Må dogmatikk og troslære med nødvendighet starte med Gud og ende med læren om Den hellige ånd? Kan det like gjerne være motsatt?
Den store apostelen Paulus skriver et sted om «det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i
noe menneskehjerte (…) det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd». Mon tro om ikke dette er beskrivelsen av et Åndens menneske – et pneumatikos anthropos?
Jeg tror jeg møtte noen av dem som barn i min pentekostale trostradisjon. De var
blitt venn med dette språket og var ikke tilfredse med at det bare fantes noen objektive
sannheter om Gud. De hadde fått smaken på en spiritualitet. Den som samtidig hadde
gitt dem en slitesterk tro. Hva skal vi kalle en slik teologi?
Den store teologien og kristologen Karl Barth skrev på slutten
av sitt liv at han så for seg muligheten av å utvikle en teologi knyttet til
den tredje trosartikkel, en teologi preget og bestemt av Den hellige ånd: «Alt
som trenger å bli sagt, tenkte og tross om Gud som far og Gud som sønn knyttet
til den første og andre trosartikkel, kunne ha vært belyst gjennom Gud den
hellige ånd,» skrev Barth. Hvordan vil det teologiske språket se ut dersom vi
begynner med Ånden og lar «det siste blir det første»?
Første, andre eller tredje trosartikkel?
Når
kristen troslære skal presenteres, har tyngdepunktet alltid vært den første og
andre trosartikkelen, med sin bekjennelse av Gud som Fader og Jesus som
frelser. Middelalderens skolastiske teologi hadde sitt fokus på gudsbevis,
teser, argumenter og begreper. Og reformasjonsteologien fikk sitt tyngdepunkt i
frelsen gjennom nåden i Kristus alene. Og så, fra «side 200» eller der
omkring, har læren om Ånden blitt presentert, gjerne tett sammenvevd med læren
om kirken og sakramentene.
Men
nå er naturligvis ikke Ånden blant de ting kirken rår over. Spørsmålet blir dermed
om det er andre betoninger og tilnærminger som må framheves sterkere når nye
dogmatiske verk skal skrives i tiden som kommer.
Hvorfor
åpner Bibelen allerede på side én med å fortelle om Guds Ånd? Hvorfor starter evangeliene
med å fortelle om Helligåndens besøk hos Maria? Hvorfor innleder Jesus sin
gjerning med å snakke om en dåp i ånd og ild? Og hva betyr det for oss at
Apostelgjerningene – og dermed fortellingen om kirken – åpner med en dramatisk
pinsefortelling?
«Trinitetens Askepott»
Ved
nærmere ettertanke står Gud Den hellige ånd bak mye av det som behandles i
troslæren. Det meste av det som den treenige Gud er og gjør, er i Bibelen omkranset
av et pneumatologisk språk. Da er det kanskje ikke urimelig
å forvente at Ånden gis en tilsvarende plass i teologien?
Den
tyske teologen Jürgen Moltmann er i boken The
Spirit of Life tydelig på at
dersom vi tegner et for smalt blide av Gud som Ånden, utarmes kirkene.
Mennesker føler ikke at de blir tatt seriøst som selvstendige individer dersom
de får høre at de kan erfare Ånden bare gjennom kirkelige handlinger utført av
andre.
Kirkenes behov for kontroll
Nå
har det ikke vært mangel på stemmer og bevegelser opp gjennom kirkens historie
som har etterlyst et tydeligere innslag av Åndens nærvær i den kirkelige
praksis. Det er nok å nevne Montanus i det 2. århundre eller Valdenser-vekkelsen
i det 12. århundre. Men disse bevegelsene lyktes sjelden bedre enn å bli drevet
ut til kirkens yttergrenser og de ble raskt betegnet som «svermere» og «entusiaster».
Kritikken den andre veien er også kjent, noe Oskar Skarsaune beskriver på denne
måten: «Bevegelsen gikk fra Ånd til organisasjon. Fra karismer til embete. Fra
opplevelse til tradisjon. Fra impulsivitet til liturgisk stramhet. Fra tro til
dogme, og fra dogme til ortodoksi.»
Princeton-teologen
Daniel Migliore sier at når teologer i dag skriver troslære, må de bli
tydeligere i å tegne bildet av Ånden som Guds frigjørende kraft som skaper et oppreist
og modig liv. De må svare på hungeren mange har etter en dypere tro. Og de må peke
på en sunn spiritualitet som er bærekraftig nok til å fylle de rom som den
eksistensielle krisen har skapt. For Gud er ikke bare over oss eller for oss.
Gud er også i oss.
Det er lett å glemme at de første
kristne tenkerne nettopp appellerte til de mer emosjonelle sidene ved troens
liv. Tenkere som Augustin, Gregor av Nyssa, Origenes og Maximus Bekjenneren sto
ikke på distanse fra kirken. De førte samtaler med greske og romerske filosofer.
Samtidig levde de nær kirkens indre liv. De grep ikke bare til pennen. De
løftet også sine hender i tilbedelse. Og de foldet dem i bønn. De visste at
bønnene rører ved den hånd som selv rører ved verden. Slik ble den kristne
dogmatikken skapt som frukt av refleksjon over praksis.
En erfaring i den globale kirke
Teologen
Edvard Schweizer sier at «lenge før
Ånden var et faktum som en teologisk doktrine, var den en erfaring i de første
kristnes tro». Etter pinsedag
er Gud i grunnleggende forstand nærværende gjennom Ånden: som livgiver, i de
hellige handlingene og ved de gaver og tjenester den gir. For store grupper av
kristne har dette skapt en spiritualitet som er mer muntlig enn skriftlig, mer
erfaringsbasert enn prinsipiell og mer fortellende enn foreskrivende. Dette er
noe som erfares ikke minst innenfor frigjøringsteologien og av
feministteologer.
Den sveitsiske pinseforskeren Walter
J. Hollenweger undrer seg på om fagteologien kan ha vært for opptatt av konsepter
og definisjoner. Han minner om at teologien også må komme til uttrykk som
historier, sanger, riter og muntlig tradisjon. En slik tilnærming bygger ikke
så mye på erklæringer som på lignelser. Den ikke bare informerer, men
transformerer. Den synges og danses mer enn den diskuteres.
«Da kom Herren ånd …»
Til
alle tider har kristne bekjent: «Jeg tror på Den hellige ånd.» Det leder meg
over til de bibelske kildene. Det gammeltestamentlige ordet ruach uttrykker ikke bare luft, vind og
pust, men beskriver en Gud som gir seg til kjenne ved å utdele sine gaver og
utruste mennesker. Før ordene fra
Guds munn begynte å lyde, svevde Guds ånd – ruach
elohim – over vannet (1 Mos 1,2). Etter Exodus sang Moses: «Ved en pust av din nese tårnet
vannet seg opp» (2 Mos 15,8). Før vi kan si at Gud talte, må vi si at Guds ånd blåste.
Gud
fylte mennesker med kunstnerånd, ga med visdom og innsikt og evne til alle
slags håndverk. Moses ønsket at «hele Herrens folk var profeter, at Herren
ville legge sin Ånd på dem». Saul kom i profetisk henrykkelse da han møtte
dansende profeter ved Gibea. Dette minner meg om det jeg noen ganger kunne høre
i min barndoms menighet: da trøtte hender til bønder og fiskere og husmødre
fikk nytt liv, løftet seg i tilbedelse, lot seg bevege av Gud. Men ingen av dem
ble herlighetsteologer av den grunn. For de visste at fjøsstellet ventet – og
en ny og krevende dag på sjøen.
Evangeliene
starter med å fortelle om hvordan Ånden kommer over Maria: «Den høyestes kraft skal overskygge deg» (Luk 1,35). En engel
taler også til Sakarja. Og Elisabet fylles av Guds Ånd. Kvinner og menn kommer
i profetisk henrykkelse og synger lovsanger om Guds storverk. Tenk på hærskaren
av engler og lovsangen julenatt! Det profetiske miljøet rundt templet og
Simeons lovsang. Lukas og Markus forteller om hvordan det gjæret og boblet av
profetiske ord. Gud talte i syner og drømmer.
Og da Jesus i synagogen i Nasaret bladde seg fram til ordene i
Jesaja-boken om at Herrens Ånd var over ham for at de fattige skulle få
høre gode nyheter, så var ikke det bare en hendelse som definerte Jesus. Det ble
også et livsprogram for kirkene til alle tider.
Den varme lavastrømmen
Så
kommer fortellingen om pinsen. Den som forandret alt. En forsmak av dette hadde
disiplene fått allerede påskedagskvelden. Noen nyslåtte, men likevel redde
oppstandelsesvitner, fikk besøk av den oppstandne. Han identifiserte seg ved
hjelp av noen sårmerker, hilste dem med fred, ga dem et oppdrag, blåste på dem og
ba dem å ta imot Den hellige ånd.
Pinsedagen
realiserer dette i fullskalaformat. Ånden kom som en varm lavastrøm og ble
disiplenes store frigjøringsfortelling. Kanskje lo disiplene sin
oppstandelseslatter da de så at tunger av ild skilte seg og satte seg på hver
av dem. Alle fikk de sin egen flamme! Det viktigste ved pinsedagen var likevel ikke
de ytre fenomenene, men det som skulle bli kirkens store prosjekt i verden: å
gjøre evangeliet kjent, trodd og nærværende i alle kulturer, til alle tider, på
alle steder, og på måter alle skulle kunne forstå.
Jeg
ser for meg Peter – ja, nettopp: Peter! – stå fram denne dagen som en
overraskende moden fortolker av en ellers kaotisk pinsedag. Brennpunktet for
ham er den store Joel-profetien: «Jeg
utøser min Ånd over alle mennesker. Sønnene og døtrene deres skal tale
profetord og ha syner, og de gamle skal ha drømmer …»
Åndens gave
At
Ånden ble gitt til «alle», gjør pinsedagen paradigmatisk. Den blir tolkningsnøkkelen
for nytestamentlig teologi. At Åndens gave ble gitt til alle, demonterte de
religiøse hierarkiene og la grunnen for en radikal likeverdighet. Etter dette
var det ikke nødvendig for urkirken å snakke om «en åndsfylt kristen»; vi sier
jo heller ikke «en norsk nordmann …». Man kjente bare ett kristent liv, og det
var livet i Ånden. Den var en kristen, den som hadde Ånden.
Åndens gave ble et metaforisk ladet begrep som
uttrykker det overskudd av liv som gir troen vinger, men som også er der som et
nærvær når spørsmål og tvilskamper oppstår, og når sykdom og sorg banker på
døra. Sunn åndelighet inneholder også den nødvendige erkjennelse av egen
svakhet og sårbarhet. Det er en korsmerket kraft, ikke «de store egoers teologi», for å sitere en dagsfersk kritikk
av karismatikk på avveier.
Nye dimensjoner ved det kristne gudsbildet
Fordi alle kirker fått Ånden som en
del av sitt identitetsmessige genmateriale, kan vi tenke at det finnes en
pinsedag for hver ny generasjon. Ingen som tilhører Gud, er født for seint. For
hele kirken skulle dette komme til å være godt nytt: den gryende vissheten om
at den ikke lever i kraft av sine tradisjoner og sine kapasiteter, men bare ved
at den daglig ber: Veni, Sancte Spiritus
– Kom, hellige ånd! At det gjelder å «drikke dypt av Ånden», har jeg ikke
minst lært av dem som ellers har de lengste tradisjonene å lene seg til:
katolsk og ortodoks tro og spiritualitet.
Hva
betyr så alt dette? Blant annet at god teologi alltid vil måtte ha et solid
innslag av den tredje trosartikkelen, kort og godt fordi vi befinner oss på
denne siden av pinsedag. Nye dimensjoner ble da lagt til det kristne gudsbildet:
Jesus var nå kommet i globalt format, i en annen substans, så å si. Ikke som
kropp, men som kraft og som et universelt nærvær. Et trosfellesskap av radikal
gjestfrihet hadde sett dagens lys.
Fordi
det kom en pinsedag, er Guds frelsende nærvær kommet til oss, før vi rekker å
be. Nå er Jesus her – i tilbedelsens nærvær, i brødet og Ordet, i vinen og
vannet, i Åndens gaver og frukter, i menighetenes diakonale liv og i den
profetiske kritikken av uretten i verden.
Når ordene ikke strekker til
Selv
om vi ikke kommer forbi de mer transcendente og ontologiske perspektivene når
vi skal beskrive Gud, er vår virkelighetserfaring grunnleggende relasjonelt
konstituert. For å fange opp tidens puls, må teologene ha et erfaringsnært
språk som rommer at livet i Gud er noe som setter oss i kontakt med de dypere
lag i oss. Det gjør gjerne den troende stille, myndiggjør, stimulerer til bønn,
og lokker fram hjertets indre sukk når ordene ikke lenger strekker til.
Bare de kirkemiljøer som tar folks religiøse
lengsler og trospraksiser på alvor, som bekrefter deres verdier og gudsbilde,
vil være attraktive midt i det postmoderne. Ikke bare det: En teologi som har
sin forankring i det konkrete og livsnære, vil kunne tenke at alle de
godhetsregimene som holder ondskapen i verden nede, er uttrykk for Åndens skapende
liv.
Det åndelige blir som kjent ikke
borte, selv ikke i vår sekulære virkelighet.
Publisert i Vårt Land, 22. oktober 2022. Bygd på avskjedsforelesningen på MF Vitenskapelig høyskole