Hvilken rolle kan en vekkelse ha? Spørsmålet er aktualisert av Asbury og Vigeland.
Noen spør: hvordan skal slike fenomener tolkes og hvilken betydning kan de ha? Noen svar får vi ved å se nærmere på det som ble en av de største og forunderligste vekkelsesfortellingene i nyere kirkehistorie.
Mellom stablekasser og sagmugg
Det er april. Året er 1906. Stedet er Azusa Street, en
beskjeden lite veistubb i Los Angeles. I et falleferdig bedehus sitter en
afroamerikansk predikant og vet ikke helt vet hva han skal gjøre. Han har nettopp
ankommet byen og han bærer på noe han ikke helt vet hva er, en brann og en
lengsel. For noen dager siden hadde fremmede tunger begynt å danse på leppene
hans. Han kjenner både glede og frykt, men han vegrer seg for talerstoler og
religiøs makt. Han er redd at Åndens due skal forlate dem. Så han gjemmer seg
bak noen stablekasser som står midt i rommet, som et alter. Selv går han rundt
og ber for de andre. Det er altså ingen scene i Azusa Street. Ingen skal være
et hode høyere enn andre. Ingen får ta blikket vekk fra det Gud gjør. Alvoret
er stort, men gleden er enda større.
Tidligere hadde han måttet sitte på gangen da hvite
predikanter talte. Men for Gud er som kjent hudfarge ingen hindring. Snart
opplever han sin egen pinsedag og skjønner at Apostlenes gjerninger er mer enn
bare en fortelling om hvordan urkirken ble til.
Det som skjedde de tre neste årene, er blitt ikonisk for flere hundre millioner pinsekristne verden over. Og William Seymour var altså mannen som åpnet slusene for det som skulle bli det forrige århundrets mest forunderlige kristne fenomen. En ansiktsløs vekkelse var født og på kort tid fikk den fotfeste i omlag 50 land. Azusa ble et episenter for pinsebevegelsens eksplosjonsartede utbredelse og har siden fungert som hellig historie.
«Vi er alle like»
Midt i det
som da var et dypt segregert amerikansk samfunn, hendte det underlige ting
rundt Seymour. Sorte og hvite omfavnet hverandre i bønn. Kvinner fikk en
naturlig plass i det lokale lederskapet. Unge og eldre tjente sammen. Miljøet
hadde ingen respekt for de forskjeller som ellers skilte mennesker fra
hverandre. «Rike og velutdannede var på linje med de fattige. Vi var alle like,
for i Guds nærhet får ingen mennesker ta æren», var tonen som ble satt, ifølge
forskeren Douglas J. Nelson. En annen kilde beskriver
betagende hvordan «stolte og veldressede forkynnere» kommer til Azusa Street for
å utforske forholdene: «Snart endres deres stolte blikk og erstattes av
undring. De synker ned på det skitne gulvet, ber Gud tilgi dem og gjøre dem like
mottakelige som små barn.»
I etasjen over var det innredet et rom hvor det hang et skilt over døren: «No talking above a whisper». Slik ble Seymour et forbilde for den litt stillferdige og upretensiøse utgaven av pinsevekkelsen i verden, ikke ulikt det som preget vekkelsesutbruddet i Asbury. Noen år senere, da øyenvitnet Frank Bartleman skulle forsøke å beskrive vekkelsen, skrev han: «The colour-line was washed away by the blood». Slik startet det. Som skatten i en sprukket krukke.
Mer enn emosjoner
La gå at vekkelsesfortellinger gjerne får et mytisk preg og at det ofte
bare er harmoniserende fragmenter som blir fortalt. I Azusa Street ble imidlertid
det som skjedde tidlig gjenstand for en tydelig fortolkning som etterlot seg noen
markerte teologiske spor. Den engelsk-norske metodistlederen og senere
pinseprofil, Thomas Ball Barratt, mente allerede i 1907 at det som hadde skjedd
«kanskje var starten på verdensvekkelsen». I meldingsbladet Byposten skrev
han at da ilden falt i Azusa, var det en profetisk hendelse som innevarslet en tidsepoke
som ingen enkeltpersoner eller kirkesamfunn kunne tilskrives æren for, og som kom
til å bli en velsignelse på tvers av alle kirkesamfunnsgrenser. Azusa bar bud
om noe større.
Ikke uten grunn er det de ti første årene av denne vekkelseshistorien som
i nyere tid har blitt gjenstand for størst interesse blant forskere og
teologer. Mange har undret seg over at en så stormfull og annerledes vekkelse
allerede fra starten av kunne romme så mange innsikter, ha så mange kloke
pionerer og være svanger med så mange teologiske skatter.
Så vel Keswick-bevegelsen, Wales-vekkelsen og den amerikanske
hellighetsbevegelsen med sine røtter i metodismen, kan sees på som ideologiske
kildeutspring for frambruddet av den moderne pinsebevegelsen. Alle disse
miljøene drømte om at Gud ville fornye de eksisterende kirkene. Azusa
Street-vekkelsen oppfylte denne type forventinger og var i virkeligheten svaret
på bønner mange kristne fra ulike kirker hadde bedt om. Den ble «den andre
pinsedag» som skulle gjenopplive urkristen tro før Jesus hentet hjem sin kirke.
Denne tydelige teologiske tilnærmingen gjorde at Azusa fikk en paradigmatisk status. Innsiktene utfylte dermed det klasseteoretiske og psykologiske fokuset som hadde vært dominerende som forklaringsmodell hos andre forskere, for eksempel Nils Bloch-Hoell i hans standardverk om pinsebevegelsen som ble utgitt i 1956.
Foran sin tid
Også andre teologiske idealer var framtredende. Allerede i den første
utgaven av The Apostolic Faith, Azusa Streets eget meldingsblad, ble
det formidlet tydelige visjoner som var økumeniske og i høy grad foran sin egen
tid. De første pinsevennene hadde for eksempel ingen intensjoner om å danne en
egen kirke, for kirkesamfunn var det nok av fra før, mente de. De første
pinseprofilene hadde jo sin bakgrunn og trosidentitet fra andre kirker. Ikke
overraskende mente den første nederlandske pinselederen, Gerit R. Polman, at
hensikten med pinsebevegelsen ikke var å bygge opp ett kirkesamfunn, «men å
bygge opp alle kirker». De første pinsevennene mente at de allerede tilhørte et
større globalt trosfellesskap.
Og fordi Åndens gaver kan være allmenne, felleskristne erfaringer, var
de unge pinsemiljøene i Skandinavia, England og Tyskland tydelige på at
pinsevennene ikke måtte forestille seg å ha «eiendomsretten» til karismatikkens
åndelige liv og kraft. Ånden tilhører alle kirker. Det innebærer at pinsebevegelsen
med nødvendighet måtte definere seg i økumeniske kategorier. Det er et
perspektiv som i dag har vunnet fram og er en toneangivende posisjon innenfor
den brede pinsekarismatiske familien og langt inn i eldre kirker.
Men her kan man også skimte kirkekritikken: Den unge vekkelsen forestilte seg at når Ånden ble utgytt med kraft og gaver, var det for å etablere den enhet i Kristi kropp som dogmer og kirkelige bekjennelser ikke hadde maktet å fostre fram.
Enhetsidealene
Jeg har i min egen teologiske forskning konkludert med at vekkelsesutbruddet
i Los Angeles ble tolket som en oppfyllelse av Jesu bønn om enhet mellom alle troens
folk (Joh 17, 21-23). Anna Hall, en av de profilerte kvinnelige lederne i Azusa
Street, skrev at «hvis denne vekkelsen står for noe, så er det enhet. Den ble
reist opp som svar på Jesu egen bønn om de alle må være ett».
I sin nyttårshilsen til sine lesere i 1907 omtaler Seymour stemningen i
møtene: «Den er preget av Åndens enhet. Gud tar ikke hensyn til det
menneskelige – hudfarge, navn eller titler. Gud forener sitt folk og døper det
i én Ånd for at det skal være én kropp». Videre skrev han: «Pinsevekkelsen er
for stor til at den kan begrenses til én bevegelse. Den virker utenfor alle
kirkelige grenser og drar de troende sammen ved hjelp av kjærlighetens bånd».
Etter få år tar pinseledere både i USA og i Europa initiativ til å arrangere en rekke økumeniske konferanser. Med vekslende hell forsøker de å bygge nettverk med andre kirkeledere, og de distribuerer en pamflett om «bønn for fred og enhet mellom kirkene», forteller kirkehistorikeren Mel Robeck. Seymours økumeniske visjoner prefigurerer temaer som på et senere tidspunkt kom til å karakterisere den økumeniske bevegelse, hevder en annen historiker, Dale T. Irvin. Det lokale fellesskapet i Azusa Street var både flernasjonalt, rasenøytralt og preget av kjønnsmessig likeverd. Seymour kalte en splittet kirke til å stå sammen på tvers av raseskiller, kjønn, klasser og språk. Slik kunne en vekkelse bli nyskapende.
Frihetsropet
Drømmen om forsoning, enhet og kjærlighet var viktigere «bevis» på
Åndens fylde enn tungetalen, selv om også denne ga dem en opplevelse av enhet,
ubundet av språklige barrierer som ellers skiller mennesker fra hverandre. Tungetalen
ble frihetsropet som rommet en skjult protest mot ethvert forsøk på å definere,
manipulere eller undertrykke. Blant rapportene fra Azusa Street Revival var at
man gjennom tungetalen kunne høre «heavenly music» uten hjelp av verken
forsangere, kor eller instrumenter. Slik ble det skapt en spiritualitet som i
praksis tjente som et sakramentalt enhetstegn som kalte kirkene til verdensvid
misjon og som ga frimodighet til å dele troen med naboen.
De skriftlige kildene er ellers dominert av vitnesbyrdene fra ulike deler av USA og fra en rekke andre land som kom i berøring av Azusa Street. Både menn og kvinner, unge og eldre, pastorer, prester og lekfolk omtaler de samme åndelige erfaringene, og innholdet samstemmer: Ånden er gitt for en bestemt hensikt: den utruster de troende til å leve som etterfølgere av Jesus og til å gi verden evangeliet.
Et motsigelsens tegn
Azusa Street-vekkelsen ble likevel stående som et motsigelsens tegn i
den pentekostale historien. Seymours visjon om at den skulle rydde ny mark og være
en profetrøst og fremme en fargeblind enhet mellom kristne, rakk ikke å bli
realisert annet enn som en økumenisk drøm. Miljøet var sårbart og snart ble fellesskapet
splittet langs dogmatiske og rasemessige linjer. Øyenvitnet Frank Bartleman er
dramatisk i sin omtale av det som skjedde etter at de bevegede årene i Azusa
Street var over: «Du vakre pinsevekkelse, så full av forventninger og løfter om
at Gud ville komme og døpe oss i ånd og kraft. Nå ligger du med brukket rygg i
mangel på kjærlighet».
Men dypt der inne i pinsevennenes hjerter lever nok fremdeles drømmen
om at Azusa var vekkelsen som skulle restaurere kirkene etter apostolisk
mønster. Og det gikk bedre enn det Bartleman fryktet: Tonen fra Azusa og
Seymours visjoner er i dag en levende ressurs i pentekostal og økumenisk
teologi verden over. Midt i sine svakheter og brister har denne vekkelsen formidlet
innsikter om at det finnes en ny pinsedag for hver eneste kristen i alle
generasjoner, at tilbedelse og tro kan skape en bærekraftig spiritualitet, at både
kvinner og menn er kalt til tjeneste på like fot, at kirken dypest sett er én
og at den ikke må glemme sitt diakonale og misjonale ansvar. Slik skapte
vekkelsen varige frukter.
I dag har det som den gang hendte, vokst til å bli en livskraftig og verdensvid kirke. Mye takket være de første lederne som formidlet modne og nyskapende signaler om hva dette egentlig handlet om. De visste de at alle vekkelser brenner ut etter en tid og at de lett kan bli historien om de tre M-er: budskapet (Message) blir til en bevegelse (Movement) som til slutt forsteines (Monument).
Vekkelsens mange ansikter
Men en vekkelse kan ha flere ansikter og den skaper ulike fortellinger.
Den kan fornye det etablerte. Den kan bære i seg kimen til nye teologiske
innsikter. Den kan gjenopplive og refokusere. Og den kan være starten på det
som etter hvert blir en ny kirke. Azusa Street var vekkelsesbålet som hadde
begrenset varighet. Men fruktene ble tusenvis av nye lokale kirkefellesskap som
i dag bærer flammen videre. Og mer enn det: den grunnleggende visjonen fra
Azusa har for lengst blitt til virkelighet. Pinsevekkelsen er nå langt
større enn pinsebevegelsen. Det er mange flere venner av pinsen i
verdens kirker enn det er pinsevenner.
Av og til har jeg undret meg på hva Seymour – denne stillfarne,
afroamerikanske hellighetsforkynneren – ville ha tenkt om han hadde sett hva vekkelsen
skapte, der han lå i bønn mellom sagmugg og støv i Azusa Street nr. 312, ved
foten av Beverly Hills.
Guds veier er og forblir uransakelige.
Publisert i Vårt Land, 15. juli 2023