Å være skapt er adelsmerket som hvert menneske under himmelen bærer med seg, uavhengig av bakgrunn, sosial status, kjønn eller legning. Vi er alltid mer enn kjønn. Vi er nådens barn i Gud.
Det er nesten som det svimler for oss når vi uttaler ordene: «Gud
skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne
skapte han dem» (1Mos 1,27). Dette er adelsmerket som hvert menneske under
himmelen bærer med seg, uavhengig av bakgrunn, sosial status, kjønn eller
legning. Vår dypeste identitet er ikke bestemt av de vilkår vi er gitt gjennom
fødsel, oppvekst og sosial tilhørighet, men av det faktum at vi bærer Guds
stempel, som mann og kvinne. I lys av troen og kirken
er vi er alltid mer enn kjønn. Vi er nådens barn i Gud.
Å være skapt i Guds bilde, uttrykker en virkelighetsoppfatning og en
helhetsforståelse det er mulig å hvile i og som gir oss noen anelser om hva
mennesker er, også i et kjønnsperspektiv. Det mest sentrale enkeltleddet i det
kristne menneskesynet er tanken om menneskets uendelige verd. Kirken bekjenner menneskets
storhet, uavhengig av rase, kjønn eller funksjonsdyktighet. Det innebærer at vår dypeste identitet ikke ligger i opplevelsen
av kjønn, men at vi alle har del i frelsens gave gjennom troen og dåpen.
Det bærer også i seg en sterk appell om alltid å stå opp imot alle
former for krenkelser og nedverdigende omtale av enkeltpersoner og grupper.
Konstitueringen av mennesket
Etikeren Gunnar Heiene framholder at det «å være skapt i Guds bilde» (1
Mos,27) først og fremst peker på at de to kjønn konstituerer mennesket som
artsfenomen. Med unntak av det som er biologisk bestemt og knyttet til
svangerskap og fødsel, har kjønnsrollene ellers gjennom generasjoner vist seg å
være dynamiske enheter. Kvinner og menn er både
forskjellige og like på samme tid. Det spesifikt kvinnelige og mannlige
supplerer hverandre, noe som beriker livene våre. I teologisk forstand er begge
Guds gode gaver. Vårt biologiske kjønn er altså ikke et problem som skal
overvinnes. Det er grunnkomponenten i vår identitet.
Kjønn i lys av Kristus og kirken
Når Bibelen slår fast at «her er
ikke…mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28), så betyr ikke
det at kjønnsgrensene er opphevet. Derimot peker det på hvor
grensesprengende det er å være et kirkefellesskap som skal romme alle dem som
lever troens liv i etterfølgelse av Kristus. Som kjent beskriver Bibelen
forholdet mellom Jesus og kirken i Det nye testamente ved hjelp av
ekteskapsmetaforer. Kristus er brudgom og kirken er brud (Ef 5,21–33). Men likevel
har kirken vært konsekvent «ukjønnet» ved at medlemmene har vært befolket av kvinner
og menn på like fot. For eksempel kan en troende mann
lett forestille seg at Kristus er hans brudgom uten at noen tenker i likekjønnede
kategorier av den grunn. Mannen anser seg ikke for transkjønnet selv om han
tenker at han er Kristi brud.
Kristen teologi framholder at Guds evige ord kom til oss gjennom et
levende, dampende menneske. I den forstand er inkarnasjonen en kroppslig
realitet. Kirkens liturgiske tradisjon gjentar ordene fra innstiftelsen av
nattverden: «Dette er min kropp, som gis for dere» (Luk 22,19). Jesu kjærlighet
kulminerte i at han ga kroppen sin som en gave i korsfestelse, død og
oppstandelse. Kjærligheten ble visualisert gjennom hans kroppslige overgivelse.
Slik Kristus ikke bare har vært brudgom for kvinner, har heller ikke kirken som
brud vært til for menn alene. Mennesket Kristus representerer hele vår humanitet,
gjennom både mannen og kvinnen.
En større virkelighet
Dette er en virkelighet som går utenpå vår bestemmelse som kjønnede. I
Guds rike har ikke mannen noen privilegier på bekostning av kvinnen, slik
kvinnen ikke har en lavere posisjon til fordel for mannen. Jesus var omgitt av
både kvinner og menn, uten at kjønnspolariteten ble tematisert av den grunn.
Som kjent ble Jesus født av en kvinne uten bistand fra en mann, slik Eva ble
skapt ved hjelp av en «mann» uten noen bistand fra en kvinne.
En dag vil utsagnet om at «her er ikke mann og kvinne» få sin endelige
oppfyllelse. Metaforene vi har lent oss til, vil vi ikke lenger ha behov for.
De var viktige som språklige fenomener som ga trosforestillingene våre næring. De
hadde sin funksjon for å uttrykke Guds fortsatte skapelse om at vi skulle være
fruktbare og oppfylle jorden. Men bare fram til den dagen da Gud blir alt i
alle.
Å kombinere perspektiver
Med dette som bakgrunn, bør det være mulig å
kombinere perspektiver fra biologi, etikk og teologi på en balansert måte. Det
er for eksempel fullt mulig å tenke at skapelsesfortellingen har fellesskapet
og likheten mellom han og henne som primærfokus. Ettersom
både mannen og kvinnen er bærere av gudsbildet, deler begge det
selvstendige og likeverdige forholdet de er gitt som kjønnede og kulturelle
individer. At «de to skal være én kropp», handler også om mer enn det
seksuelle. Overført til vår tid og kontekst, kan det like gjerne knyttes til de
etiske kvalitetene som bygger kjærlighetsrelasjonen til noe dypt og varig,
preget av likhet og vennskap.
Kjønn – skapelsens egen variasjonsrikdom
Kropp reduseres til å bli et
konglomerat av kjemiske reaksjoner, og biologiens betydning for den personlige identitetsdannelsen
underkommuniseres. Kjønn blir en abstraksjon; en manipulerbar masse som er
tilgjengelig for forhandling og forandring. Det skaper forestillinger om at det
alltid vil være noe uavklart og flytende i våre sosiale
identitetskonstruksjoner.
Den raske eksponeringen av
alternative kjønnsforståelser gjør det krevende for unge mennesker å danne seg
en avklart identitet. Marked, medier og mote er også påvirkningsenheter som
skaper kontinuerlige svingninger i vaner, forventninger og roller. Vi vet i dag
for lite om hvilke negative konsekvenser det kan få.
Den tidligere pave Johannes Paul II framholdt ofte at kropp og kjønn
ikke må reduseres til ren materie. Kjønn er ikke en tilfeldig egenskap eller en
sjablong som man kler seg med, men en forutsetning for å kunne snakke
meningsfullt om at mennesket er skapt i Guds bilde. Mennesket er kropp,
selv om hva som er maskulint og feminint, vanskelig lar seg presisere rent
vitenskapelig fordi natur og kultur er sammenvevd i komplekse strukturer.
Verken harmoniserende likhet eller patriarkalsk
hierarki
Problemet er altså ikke at mennesket er kjønnet. Derimot påvirker troen
måten vi forvalter kjønnsforståelsen på. Den grunnleggende enheten vi er gitt
ved troen og dåpen, må for eksempel ikke forveksles med verken en altfor
harmoniserende likhet eller med et patriarkalsk kjønnshierarki. Paulus minner
sine lesere om at i troen og dåpen har Kristus skapt en grunnleggende og
kjønnsoverskridende enhet som har potensialet i seg til å sprenge seg vei på
tvers av de tradisjonelle forestillingene som har rådet grunnen i form av
hierarkier, underordning og andre kjønnsbestemte og kulturelle begrensninger. Roller
som i særlig grad har rammet kvinner og skapt uheldige former for
kjønnsstereotypier.
Det store perspektivet
I lys av dette blir det fundamentalt viktig å hente inn det store
perspektivet som Det nye testamente tegner: at noe avgjørende har skjedd etter
syndefallet: En nyskapelse har funnet sted i kraft av Jesu død og oppstandelse.
Vi kan med andre ord ikke lese Første Mosebok 1,27 om at «som mann og kvinne
skapte han dem» uten samtidig å forstå det i lys av Galaterbrevet 3,28, om at
«her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus».
Trolig var Galaterbrevet 3,28 en del av et oldkirkelig dåpsformular.
Det har vært mange ulike forståelser av dette skriftordet. Blant de mest
interessante er om Paulus kunne ha hatt nettopp Første Mosebok 1,27 som
bakteppe, i den hensikt å utvide forståelsen av det å være «skapt i Guds bilde»
til hva det vil si å være «i Kristus» eller å være «døpt til Kristus». Poenget
synes å være dette: Å være skapt er stort; å være nyskapt er større.
En ny likeverdighet
Det innebærer at også synet på kjønn må sees i lys av Kristi
gjenopprettende verk i verden og ikke bare i lys av skapelsen. Dette problematiserer
tanken om at det bør være et kjønnsmessig hierarki der mannen
tradisjonelt er gitt en mer framtredende rolle enn kvinnen. De gamle
hierarkiske strukturene og antikke kjønnsrollemønstrene ble i den nye pakt konfrontert
med en ny likeverdighet. Dette går som et grunnpremiss gjennom den tidlige
kristne historien, til tross for at det er tekster som gjenspeiler både
hierarki og underordning. Det radikalt likestilte fellesskapet var opptatt av
hvordan det skulle ta del i den virkeligheten som var større og som pekte mot
håpet om en kommende oppstandelse og kroppens evige forvandling.
Og et nytt borgerskap
En annen interessant observasjon er at Det nye testamentet og den
kristne tradisjonen relativiserte den betydning som biologi, blodsbånd og
slektskap hadde i Det gamle testamente, til fordel for de nye relasjonene som trosfellesskapet
skapte, påpeker den svenske teologen Ola Sigurdson. Kirkens grenser strekker
seg utover rammene for den biologiske familien fordi et nytt borgerskap og et
nytt disippelskap var etablert. Guds rike skulle bli virkeliggjort gjennom en
ny identitet: den Jesu venner hadde fått ved troen og dåpen. Den forente
kvinner og menn, fattige og rike, hedninger og jøder, slaver og frie borgere.
For kirken reproduserer seg egentlig ikke gjennom biologi, men gjennom omvendelse
og ved at vi lever det nye livet i Kristus Jesus.
Publisert i Vårt land 7. oktober 2023