Hvordan kan vi forholde oss til de spørsmål som oppstår når gamle fortolkninger møter nye tider?
Mange
av dem som vokste opp i miljøer der det har vært et ideal å lese tekstene så
bokstavelig som mulig, har med årene foretatt en betydelig tolkningsreise. De
såkalte adiafora-spørsmålene – de som troen ikke står og faller ved, men som i
tidligere tider likevel definerte den kristne livsstilen – har ikke samme
tyngde lenger. Gamle skillelinjer er ikke like markerte. Følelsen av å leve i
et parallellsamfunn er borte og man forholder seg mer uanstrengt til verden
utenfor menigheten. Man puster lettere og beveger seg mer sømløst over de
grensene som tidligere ble trukket mellom «oss og de andre». For andre ble
denne reisen mer smertefull og skapte såre følelser. Kravene ble for store,
rommet for trangt, og de forlot trosfellesskapet.
Noen
av de spørsmål som likevel meldte seg, kunne være disse: Ble det slik fordi
samtidskulturen gjorde oss til konturløse speilbilder av vår egen tid, eller
skyldes det at vi med tiden lot en dypere livsvisdom og personlige erfaringer
spille en tyngre rolle? Med andre ord: vi lot livet selv få en tolkningsstemme.
Hvis denne utviklingen altså ikke er en forfallshistorie, hvordan kan vi tenke
klokt om hva det er som hender når tekst møter tolk, når ordene møter livet og
når troen møter et åpnere landskap? Kan vi midt i det hele ha tillit til at det
er Ånden som leder oss til dypere forståelser?
Det
som hender mellom tekst og tolk kan gi oss innsikter som gjør at Bibelen både beholder
og styrker sin autoritet som norm for liv og lære.
Å
speile en fortelling
La
oss begynne forfra og slå fast at det ikke var Bibelen som skapte fortellingen.
Det var fortellingen som skapte Bibelen. Det startet med at Gud Herren i
tidenes morgen begynte å skape. Det ga oss fortellingen om jorden og blomstene.
Om mennesket, om synden, om frelsen i Jesus Kristus og visjonen om en
nyskapelse. Dette ville vært skjult for oss om det ikke var for at noen begynte
å skrive.
I
Orientens fargerike språkdrakt kom ordene til oss. De ble ropt ut på Israels
fjell og forkynt i Judas byer, i Arabias ørken og ved Sinais høyder. I Salomos
prektige saler, blant diskusjonsglade vismenn i Korint og i et dystert fengsel
i Roma. Hyrder, konger og statsmenn, filosofer og diktere, skriftlærde og
profeter, en lege, en toller og noen fiskere. Et så broket selskap hadde ikke
tidligere formet en bok sammen. Om lag 40 forfattere, over et tidsrom på 1000
år. Men da de hadde gjort sine skrifter ferdige, var de likevel ikke deres. De
skulle med tiden bli den bok som ga lys og retning til alle kirker gjennom
århundrene.
Takket
være Bibelen har Gud spent nådens bue over oss alle. Tilværelsen fikk mening og
innhold. Bibelen ga oss de gode livslovene og den etiske veiledningen som
beskytter livet. Med sine ord om livets ukrenkelighet og om vår unike verdi –
uavhengig av kjønn og sosial status – kunne vi grave fram de ressursene som skapte
kirken og som stimulerte til en stadig dypere toleranse, likhet, respekt og
humanitet. Gradvis forsto vi at alle fortjente å leve et oppreist liv, og at
Guds ånd ledet sitt folk til stadig dypere innsikter (Joh 16,13).
Noen
bestemte perspektiver
Slik
fikk Bibelen en eksklusiv autoritet, større enn noen andre kilder. Men de
bibelske forfatterne var verken naturforskere, historikere, økonomer eller
politikere. Så var det heller ingen lovbok vi fikk, men skrifter som inneholdt
bestemte perspektiver: De lærte oss noe om hvilke holdninger og verdier det er
som kjennetegner Guds rike i verden. De pekte på den modellmakt Jesus-fortellingen
har. Og de inneholdt det som fikk oss til å opptre som etisk ansvarlige
subjekter i eget liv og i møte med andre.
Det
glødende hjertet i Bibelen er evangeliet, de gode nyhetene som bare kan tas
imot i tro og takk: budskapet om Guds grenseløse nåde, holdt levende gjennom
kirkenes tro og praksishandlinger. Dette gjør Bibelen til mer enn «skrift». Den
blir levende tale, performativ og nyskapende. Den ber også om å bli tolket og
forstått av nye generasjoner, til lys for unge kristne som i dag lever i en tid
der rammer og grenser ikke er like tydelig som før.
Og det gir forkynnere og bibeltolkere
et ærefullt oppdrag: å bygge broer mellom den gang og nå, slik at kildene
kommer til orde, selv om de ble til i en annen tid. Slik opprettholdes Bibelens
relevans, og slik får vi lettere et grep om hva som er tekstenes budskap til
oss i dag.
Det store paradigmeskiftet
Bibelen
har en unik fortelling om hvordan et nytt forståelsesparadigme brøt fram i
urkirken, på helt bestemte premisser (Apg 10). Helligånden var regissøren, og aktørene
var en romersk offiser (Kornelius) og en jødisk etterfølger av Jesus (Simon
Peter). Mens de var i bønn på hver sine steder, romeren i sitt palass i Cæsarea
ved havet og Peter hjemme hos garveren i Jaffa, viste Ånden seg for dem i syner
og begynte å røske opp i gamle tankemønstre. Snart satt Peter, stikk i strid
med alle jødiske tradisjoner, hjemme hos Kornelius. Allerede da var mange
konvensjoner overskredet.
Men
Peter hadde hørt Åndens stemme. Han delte sin troshistorie, og plutselig, uten
noe forvarsel, ble Kornelius og hans hus vitne til at pinsedagen i Jerusalem ble
sendt i reprise: Ånden falt over hedningene. Noe radikalt og grensesprengende
fant sted. En ny og lovprisende menneskehet var skapt. Det store
paradigmeskiftet var et faktum. Troens barn var Åndens folk, og de skulle være
å finne på tvers av alle sosiale, etniske, kulturelle og kjønnsmessige
forskjeller.
Teologien
var ikke til å ta feil av: Ånden gjorde kirkens ledere til et profetisk folk
som både lyttet til skriftene og i tillegg maktet å integrere i
skrifttolkningen de nye erfaringene de hadde gjort av Ånden. Dette ble
fortellingen om en kirke som lar seg bevege og forandre av Gud. Vi kan tenke at
dypest sett er alle nyvinninger som bryter gjennom våre hindringer og som lar
flere erfare nåden, ikke noe mindre enn et verk av Gud, Den hellige ånd. For Peter var det ingen vei tilbake. Han ble
en radikal og nytenkende fortolker da alt sto på spill for kristendommens
framtid.
Dette
var det store gjennombruddet. Men også i våre små livsfortellinger har vi fra
tid til annen sett spor av Gud som har klarnet blikket og gitt troen nye
impulser.
Når helhetsbildene trer fram
Fordi Bibelen er en samling av
skrifter som spenner over et tidsrom på mange århundrer, er det viktig å
skjelne mellom hvilke tekstelementer som er historisk betinget, og hvilke som
sprenger det kontekstuelle. Selv om det for eksempel er tekster som avdekker
polygami, er det i seg selv ikke et argument for en slik ekteskapspraksis. Selv
om den bibelske familiestrukturen er hierarkisk, påvirkes vår lesning av at mer
likestilte idealer også kan finne god tolkningsstøtte.
God teksttolkning ser etter hvilke
helhetsbilder som trer fram, og vi forsøker å forstå hva de betyr for oss i
dag. Detaljene i tekstene er ikke uviktige, men vi ser etter hvilke større perspektiver
som binder detaljene sammen. Uten slike helhetlige forståelser kommer vi ikke
lenger enn det vi finner på detalj- og setningsnivå, og det er ikke alltid
tilstrekkelig.
Slik avdekkes det at Bibelen rommer mange
innsikter som overskrider den historiske konteksten. De sprenger seg vei
gjennom århundrene og når helt fram til oss med en hilsen om at vi kan leve vårt
liv midt i vår egen tid og kjenne oss båret av Guds nåde. For eksempel er det tydelig hva Guds tanker er om oss: de
handler om at vi skal ha fred, framtid og håp (Jer 29,11).
Rom
for nye innsikter
Dermed
kjennetegnes god teksttolkning av at selv om det kan koste å tro, gir tekstene
oss støtte til å leve et integrert og meningsfullt liv som forplikter oss til å
være disipler av Jesus. Dette utløser en positiv respons tilbake til teksten,
ettersom tolkningen bekrefter vår grunnleggende erfaring av livsmestring. Det
avler i sin tur gode frukter (Gal 5,22).
I
møte med Jesus-fortellingen gjenkjenner vi vår egen verdighet. Vi ser at vi
alltid er mer enn våre gjerninger, større enn de begrensningene vi til daglig
lever under, og viktigere enn det forbrukersamfunnet forkynner oss. Det er ikke
overraskende at begreper som ansvar, nestekjærlighet, omsorg, troskap, respekt
og kampen mot urett og krenkelser er kjennetegn som har hatt en særlig bred
virkningshistorie. Disse verdiene er forankret i den lange kristne
overleveringstradisjonen, og de spiller med når gamle tekster taler til nye
generasjoner.
Bibeltolkningen
forsøker også å integrere det nye innsikter innenfor ulike fagfelt kan tilføre
teologien. Det samme gjelder når kirkene skal sameksistere med liberale og
humane samfunnsverdier. For eksempel har kvinnenes posisjon i familie, menighet
og samfunn tydelig sammenheng med hvordan synet på kvinnerollen har endret seg
i samfunnet. Det berører teksttolkningen, selv om det isolert sett kan stå i et
spenningsforhold til den samtidshistorien som preger enkelte bibeltekster (f.eks.
1 Tim 2,12–14).
Nye
innsikter har alltid hatt en betydelig fortolkningskraft og påvirket forståelsen
av enkelttekster. Slik er teksttolkningen preget av både spenning til – og et samspill
med – samtiden. Det innebærer ikke at Bibelens autoritet svekkes. Den er selv ikke
ukjent med at ulike former for skjønnsutøvelse kommer til anvendelse. Nyanseringer
og skjønn ble ved flere tilfeller anvendt av Jesus i møte med de skriftlærdes
bokstavtrelldom.
En visdom vi ikke kan
unnvære
I tillegg spiller livserfaringene en
rolle. De vitnesbyrd vi deler med hverandre om hvordan Gud på ulike måter
handler i livet vårt, baserer seg jo nettopp på erfaringer, opplevelser, kall
og nye innsikter. Noe av Guds virkelighet erkjenner vi gjennom mentale følelser
og sansbare erfaringer. Selv om disse ikke skal anvendes ukritisk, avdekker de ofte
en visdom vi ikke kan unnvære. Det har mer og mer vist seg umulig å la kirkenes
undervisning være upåvirket av denne type innsikter. Vi kan ikke hevde en
tolkning uten at vi samtidig tar ansvar for de resultater og frukter den gir.
Forskere ved Vid
Vitenskapelige Høgskole og Institutt for sjelesorg ved Modum Bad har funnet ut
at det gjerne er i overgangsfaser i livet at det skjer bevegelser i troen. Dette
handler om noe så fundamentalt som at god teologi må kunne leves og bekreftes
av livet selv. På samme måte som praksis informerer teologien, må god teologi
også kunne praktiseres. Den tyske teologen Jürgen Moltmann sier i boken The
Spirit of Life at den treenige Gud er involvert i alt som er livsbejaende
og som stimulerer menneskets skapende ressurser.
Kanskje vi midt i dette ser
sporene av Gud. Slik Peter gjorde.
Publisert i Vårt Land, 11. mars 2023