Hva var grunnen til at jeg faktisk skrev på russekortet: «Å leve er for meg Kristus og å dø er en vinning»? Det var både motkulturelt og radikalt.
Til høsten spilles Andrew Lloyd Webbers og Tim Rices rocke-musikal
«Jesus Christ Superstar» i Oslo, 50 år etter at den første versjonen ble spilt
inn. Omtrent på samme tid var det at jeg for alvor lot meg fascinere av
Jesus-skikkelsen. Han ble også min superstjerne, men på en annen måte enn i
musikalen. De religiøse impulsene jeg hadde fått fra oppvekst og kirkeliv, hadde
samlet seg i både en undring og en beundring: Hvem er denne mannen fra Nasaret?
Hvorfor blir han så hengivent tilbedt av millioner verden over? Hvordan kunne
han bli inspirasjonskilden til så mange godhetshandlinger, og hvordan greide
han å sette så dype spor i historien, i kulturen og i lovgivningen?
2000 år med Jesus
Bedehus og frikirkelokaler har
gjerne vært beskjedent utsmykket. Med unntak av et navn som var sentralt
plassert og synlig for alle: JESUS. Teologien i disse miljøene hadde ett
brennpunkt og ett varmefelt: at «navnet Jesus blekner aldri». Jeg husker
hvordan jeg lot meg fascinere av det faktum at han – som bare ble kalt for
«tømmermannens sønn» eller «ungjenta Marias gutt», og som kom fra en bortgjemt
liten landsby et sted i Midtøsten – i virkeligheten kløvde klodens historie i
to. En fattig mann som levde anonymt det meste av sitt liv, uten en eneste
formell maktposisjon i samfunnet. Likevel fikk han risset navnet sitt inn i vår
historie så ettertrykkelig at alle refererer til ham hver gang et brev skal
dateres og et dokument skal underskrives.
Han mobiliserte aldri noen hærstyrke, men ved sine ord
beseiret han flere hjerter enn alle hærførere og verdensledere til sammen. Uten
noen form for skolegang satte han flere penner i virksomhet, og uten noen
organisasjon ga han likevel startskuddet til institusjoner, bevegelser og kirker
som i dag teller over to milliarder mennesker.
Etter 2000 år har navnet Jesus den samme klangen og
den samme kraften som i urkirkens tid. Ikke noe navn har vært mer omstridt. Ingen
andre personer mer diskutert. Ingen annen religion har vært mer motarbeidet og
ingen annen kirke mer forfulgt. De ville utrydde ham som barn. De korsfestet og
drepte ham som voksen. Men aldri har hans navn vært tilbedt av flere enn i dag.
På mitt russekort skal det stå …
På russekortet mitt slo denne fascinasjonen for Jesus ut i en
bekjennelse: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning» (Fil 1,21). Jeg
skrev det i min ungdommelige iver. Det var både motkulturelt, radikalt og
alternativt. Kanskje til og med litt naivt. Men det uttrykte en lidenskap som
jeg i dag fremdeles bærer med meg som en indre flamme jeg håper aldri skal
slukne. Jesus og alt det han sto for, satte en retning da jeg skulle finne min
plass og våge å kunne tro. Han ble kompasset jeg trengte for de verdier jeg satte
høyest og for den tonen jeg ville skulle klinge i livet mitt.
For det var noe med Jesus som var så annerledes. Hans
selvbevissthet som Messias. Hans tydelighet som lærer. Hans visdom som profet.
Hans mot til å velge side og reise seg mot uretten, til tross for
omkostningene. Klokskapen i ordene han talte fra høydene over Tiberiassjøen. Omsorgen
han viste dem som ikke trodde de fortjente hans nådefulle blikk. Jesus fortolket
sitt liv og sitt budskap på måter som knyttet ham til jødenes lange trosarv. Samtidig
var han nyskapende, radikal og uforutsigbar. Han tilførte troen min et
kraftfelt som jeg også kunne hvile i.
Dette har fulgt meg hele livet. Tidlig ante jeg at Jesus kom til å
utfordre meg på tusen måter. Jeg visste at det å følge ham innebar at også jeg måtte
tråkke opp min vei, uten å frykte så mye for konsekvensene. Han fikk meg
til å stille nye spørsmål. Be meg se i andre retninger. Unngå at jeg slo leir for
tidlig.
Jesus-fortellingen
lærte meg at troens liv ikke handler om å slutte seg til erklæringer og definisjoner.
Kristendommens sentrum var ikke en lovbok, men en person. Derfor uttrykkes livet
med Gud som vitnesbyrd, historier, sanger og trospraksiser. Det gir en teologi
som ikke bare informerer, men også transformerer. Den synges og
danses mer enn den diskuteres. Jeg forsto at jeg ble koblet til en tro som er urgammel,
men som samtidig skal videreføres til nye tider og i møte med nye generasjoner.
Min teologiske dannelse
Den samme begeistringen for Jesus møtte jeg hos de gode pinsevennene på
Værøy, langt ute i havet i vest, da jeg kom dit som ung forkynner. Jeg gjenkjente
gløden i blikket deres, og jeg ante lidenskapen når de uttrykte sine «Ja, kjære
Jesus!» under gudstjenester og bønnemøter. De eide noe vakkert: den trassige
troen og det seigliva håpet. Det som hadde vokst fram i dem som åndelige skatter,
midt i alle de tap de ellers hadde lidd i livet.
De hadde et spirituelt overskudd som ble en del av min teologiske
dannelse. Jeg gjenkjente det også hos andre – hos bønder, fiskere og husmødre –
som frikirkemenighetene og bedehusflokkene den gang i stor grad besto av.
Felles for dem alle var at de var blitt glad i Jesus og hverandre. Det ga dem
en tro som var smittsom og attraktiv, uten at det gjorde dem til åndelige
svermere av den grunn.
To av dem var gamle Ferdinand og Ovidia. De bodde et steinkast unna
barndomshjemmet mitt. I en periode tok de ansvar og inviterte kristne ungdommer
i bygda hjem til seg. I stua deres delte vi troen med hverandre. Etterpå la de
sine skjelvende hender på hodene våre og ba om at Gud skulle velsigne våre unge
liv. Slik lot vi oss berøre av Gud.
Senere har jeg møtt den samme fascinasjonen for Jesus i et koptisk
kloster i Egypt, blant gresk-ortodokse prester i Øst-Europa, hos mine katolske
trossøsken og midt i Den norske kirke. Ordene vi hører – at «dette er min kropp»
og «dette er mitt blod» – gjør Jesus til det glødende sentrum i liturgien, slik
han har vært det opp gjennom teologihistorien og i talløse salmer. Og slik han
er det i lovsanger som fyller hjem og katedraler. Ingen forener oss mer enn mesteren
fra Nasaret.
«Navnet Jesus ringer i mitt hjerte»
Da Nordens
store forkynner, Frank Mangs (1897–1994), på
slutten av sitt liv ble bedt om å oppsummere sin teologi, sa han: «Den har i
grunnen skrumpet inn til dette ene, at navnet Jesus ringer i mitt hjerte.» Dette
er frikirkelig og lavkirkelig teologi oppsummert: Et møte med Jesus kan sette
en ny kurs for livet. Troen på ham bærer i liv og død.
Når alt kommer til alt, handler ikke våre kamper om hvilke
fløyer vi tilhører, alle kristne debatter til tross. Det handler heller om at
vi står opp for de verdiene Jesus representerte. Bare i den grad vi gjenspeiler
ham, reflekterer vi Guds rike. Her ligger håpet for framtidas kirke. Forfatteren
Magnus Malm skrev tidlig i sitt forfatterskap at det er mange som spør ham hvor
kirken er på vei mot år 2000. Hans svar var dette: «Hvis den er på noen annen
vei enn mot Jesus Kristus, så er den på feil vei.»
Jeg er en kristen av to grunner: For det første:
Jesus. For det andre: Jeg ser ingen bedre alternativer. Hadde det ikke vært for
personen Jesus, ville mange av de store og vonde paradoksene i tilværelsen ha
blitt for vanskelige for meg. Jeg vet ikke hvordan Gud ser ut, men jeg tror jeg
aner hvordan Gud må føle det når mennesker lider under krig, sykdom, ulykker,
sorg og savn. I Jesus ser jeg Guds ansikt, og det er et ansikt som kan være
fylt av tårer. Eller det er blikket til far som speider etter meg når jeg har
gått meg bort.
Å bekrefte tro
Alle som har fotografert litt, vet at for å ta et
godt bilde må du stille skarpt. Ellers
blir hovedmotivet slørete og perifere ting havner i fokus. Derfor er alle
kameraer utstyrt med et brennpunkt som får motivet til å skille seg ut fra det
som er mindre viktig. Blikket dras mot det som er i sentrum for vår
oppmerksomhet. Kanskje har vi
alle fra tid til annen behov for et fokusskifte og en restart? Vi dras så lett
bort fra det som skal være midtpunktet i troen vår. For ikke alt er like viktig. Våre
fellesskap må ha et klart fokus, ellers blir mye uklart.
Kan det være at noe av det viktigste vi gjør i årene
som kommer, er å bekrefte den kimen av tro mange har fordi de i sin tid lot seg
berøre av nettopp Jesus? Kanskje er det
flere som tror i hjertet sitt enn de som tør å si det åpent? De kommer ikke til
gudstjeneste, og de går ikke til nattverd. Likevel: Bare vi kommer nær nok, er
det mange som innrømmer at de både tror og ber. Kirkenes store utfordring i
årene som kommer, er å vise at det først og fremst handler om å ha en personlig
relasjon til Jesus Kristus.
En utviklingslinje
Den finske teologen Björn Vikström skriver i boken Kärlekens
mångfald at vi lett kan glemme at det går en utviklingslinje, fra
profetenes kamp for sosial rettferdighet via Jesu radikale eksempel på
grenseoverskridende kjærlighet til nesten, og til dagens likestilte samfunn i
mange av de land som har vært påvirket av kristendom. Den stadig sterkere
betoningen av alle menneskers likeverd og en stadig mer positiv vurdering av ulikhetene
mellom menneskene representerer ikke et steg bort fra Bibelens budskap, men er heller
en konsekvens av det budskapet som har sine røtter i Jesus-fortellingen. Det er
altså en fortelling som hjelper oss til ikke å kategorisere hverandre etter rase,
kjønn eller sosial status.
Jesus – skjønnhetens og godhetens kilde
I en tid preget av kompliserte verdikonflikter og oppblomstring
av religiøse motsetninger er det fristende å krype ned i skyttergravene, vokte egne
revir og bruke alle midler til å bekjempe de meninger vi ikke liker. Men takket
være Jesus aner vi i stedet hvordan kristendommen kan framstå i sin beste form:
som skjønnhetens og godhetens kilde. Guds kjærlighet i Jesus Kristus har en
gang for alle gjort kristen tro til evangelium og forvandlet lov til nåde. Derfor kan vi ha håp om at kirkelige fellesskap – som jo er
befolket av mennesker som selv er blitt tilgitt og oppreist – skal våge å være
radikalt inkluderende, maksimalt bekreftende, minimalt stigmatiserende, vise
ubetinget gjestfrihet og stole på den nåde som setter mennesker fri. Slik
motstår vi den frykten som låser døren til den fremmede, som bygger murer rundt
egen sikkerhet, og som distanserer seg fra andres nød. Vi kan kort og godt unnlate
å være storebroren som ikke bryr seg.
Tidligere biskop Erling Utnem pleide å si at det
alltid ligger en usynlig hilsen til alle predikanter på talerstolen: «Kjære
predikant! Vi vil gjerne se Jesus. Hilsen menigheten.»
Publisert i Vårt Land 10. februar 2024