Det er nå vel tre år siden ble boken Det trofaste samlivet utgitt, og det er tid for noen oppsummerende refleksjoner om hva som er vesentlig å holde fast ved i samlivsetikken.
Et av mine viktigste ledemotiv under arbeidet med boken var å ta i bruk den skjelningskompetansen som
Bibelen selv oppfordrer oss til å anvende (se Fil 1,9). Det innebærer at vi
spør etter hva som er innenfor rekkevidden og horisonten for aktuelle
bibeltekster. Gode tolkninger vil alltid være tro mot
teksten, men de kjennetegnes samtidig av at vi ikke foretar ukvalifiserte
koblinger mellom kontekster som ikke er kompatible med hverandre. Begge disse perspektivene er like viktige.
I samlivsetikken vil dømmekraften i praksis innebære at vi skjelner tydelig mellom det
tøylesløse livet som Paulus omtaler i Romerbrevet og den virkelighet som
trofaste samkjønnede parforhold representerer (Rom 1,21-32). Det som Bibelen
definerer som synd, er det usømmelige, troløse og uforpliktende.
Det forfall og den livsførsel som beskrives i denne teksten, er utelukket innenfor den etiske profil som handler om å ta ansvar for den andre. De som er disipler av Jesus og som har Den hellige ånd, preges av andre verdier og holdninger enn det som omtales i Paulus sitt brev til romerne. De rammes dermed ikke av de betingelser som ligger til grunn for denne type tekster.
Å skjelne mellom
to debatter
Dømmekraften
gjør at det i samlivsetikken også er påkrevet å skjelne mellom hvilke debatter
som til enhver tid føres. Kjønnsdebatten og debatten om legning er to debatter
som ikke må blandes sammen på en ukvalifisert måte. For selv om de har
berøringspunkter, er de ikke identiske. Mens debatten om homofilt samliv langt
på vei er over i det offentlige rom i vår del av verden, pågår debatten om
kjønn på alle flater og har blitt en ideologisert kulturkrig.
Skjelningskompetansen tilsier at man kan ha en inkluderende holdning til
homofile uten at man av den grunn omfavner radikale kjønnsteorier.
Å anse
forpliktende likekjønnede relasjoner som et etisk gode, er ikke det samme som å
si at kjønn bare er en subjektiv følelse eller en sosial konstruksjon. Man kan
også forsvare det trofaste monogamiet uten å bli beskyldt for å fremme
polyamori.
Se mennesker med
Guds øyne
Med dette som
bakgrunn håper jeg at det skal være mulig å utvikle nye perspektiver på
samlivsetikken både i lys av teologiske innsikter og aktuelle
mellommenneskelige erkjennelser og erfaringer. For det første trenger vi alle å
øve oss på å se mennesker med Guds øyne. Det betyr at vi verken overprøver
eller snakker ned det som er kjærlighetens eget uttrykk, når to mennesker
erklærer at de elsker hverandre og tar konsekvensen av det, kanskje for resten
av livet. Den største gaven et menneske er gitt ved skapelsen, er evnen det er gitt av Gud til å elske og til å holde fast ved.
Inspirert av at
Gud er trofast kjærlighet, knytter kjærligheten oss til et ansvar og får
oss til å våge det usannsynlige: å love hverandre troskap. Trygghetsfaktoren
nummer én er at du er der når nødens time kommer. For selv om vi lever under
syndens vilkår i verden, kan to som elsker hverandre bygge noe fint sammen. Det
er godt budskap for en tid som denne.
Å fremme
trofasthetsidealet både blant heterofile og homofile, er en etisk målsetting
som finner sin dypeste forankring i den kristne tradisjonen. Slik stimulerer vi hverandre
til å være ansvarlige subjekter i eget liv.
Samliv er skjøre
konstruksjoner
Det er ikke
vanskelig å erkjenne at alle samliv er skjøre konstruksjoner. Det å kunne velge
hverandre bort, er blitt det moderne parets rett, og manges frykt. Men
heldigvis har vi også friheten til å la være å gå. Spørsmålene blir dermed,
midt i vår egen sårbarhet: Tar vi godt nok vare på hverandre? Hvordan kan
kjærligheten bli til et felles livsløp som varer?
Jeg vil hevde at
teologien har noen samlivsetiske ressurser til disposisjon som er
kommuniserbare også i det offentlige rom. Midt i den flyktige postmoderniteten
er det hos de fleste en lengsel etter stabile og langvarige relasjoner. Å
fremme en trofasthetskultur er ikke mindre enn et samfunnsansvar. Det gjør at
etikeren i meg spør: Har vi råd til å la en sånn sjanse gå ifra oss?
Skyggesidene
En annen
erkjennelse som vi ikke lenger kan lukke øynene for, er skyggesidene som
tidligere tiders holdninger til homofili både innenfor og utenfor kirkene bidro
til å skape: fortielsene og fornektelsene, selvforakten, skammen og tap av tro
og kirkefellesskap. Og for noen, en kamp for å orke å leve videre. Jeg har de
siste tre årene fått innblikk i en vond virkelighet som har smertet meg. I
tillegg kommer alle historiene fra de store kirkesamfunnene om mangeårig,
systematisk misbruk og overgrep, noe som ha skapt en moralsk krise av
dimensjoner.
Vi må orke å
lytte til disse erfaringene. De inneholder både en smerte og en visdom som vi
ikke kan unnvære. De skeive må kjenne at de dras til kirkene, ikke at de
drives vekk fra dem. Alle har de samme drømmene om å kunne leve gode liv
med den de er blitt glad i. Det er noe de heterofile – som alltid vil representere majoritetsmakten – ikke må glemme.
Det heterofile
ekteskapet
Så er det en
grunnleggende teologisk innsikt at hovedmønsteret for reproduksjon og
foreldreskap er det heterofile ekteskapet. Det er det som er innenfor Bibelens
horisont. Ekteskapet mellom én mann og én kvinne vil for en kristen alltid stå
i en særstilling og ha en ubestridt majoritetsposisjon. Det bærer i seg både
paktens storhet og ansvar.
Det heterofile
samlivet beholder både ekteskapets posisjon og ansvar selv om den juridiske
adgangen til å gifte seg er blitt åpnet også for samkjønnede i en rekke land.
Jeg kan ikke se at en inkluderende holdning til skeive vil svekke eller
redusere kjønnspolariteten i det heterofile samlivet.
Noe av det mest
interessante i tiden framover vil være å drøfte om det er mulig å holde sammen
en lære om ekteskapet som er forankret i den klassiske kristne tradisjonen, med
et like bekreftende ja til dem som ikke har en heterofil orientering og som enten
velger å leve sølibatært eller i et trofast samliv.
En ny historisk
situasjon
Det handler også
om å kjenne sin tid: Synet på homofilt samliv er radikalt endret i Vesten, noe
som har befestet seg i både holdning og lovgivning. Dette er en ny historisk
situasjon som ikke nødvendigvis samsvarer med hva vi tidligere tenkte. Når
åpenheten blir større, trer mennesker av kjøtt og blod fram. De får ansikter og
navn. Kanskje tilhører de vår egen familie og kanskje er de en del av våre
trosfellesskap.
I årene framover
vil vi møte mennesker som fastholder sin kristne tro og som samtidig har
integrert sin homofile identitet i egen livsfortelling. Det tar tid å møte
denne nye virkeligheten med lave skuldre. Men det kan vi klare, så sant vi ikke
kompromisser med de bærende etiske og teologiske verdiene som Bibelen og den
kristne tradisjonen alltid har forsøkt å formidle.
Å stå sammen
I årene som
kommer kan kanskje heterofile og den del av den homofile befolkningen som
kirken og menighetsledere har et særlig ansvar for, stå sammen om å forsvare
verdien av det trofaste samlivet. Kirkene trenger å gjenvinne den språklige
frimodigheten i samlivsetikken. Uten den, fremmer vi bare den indre
sekulariseringen av kirkene.
I stedet for å
ha et ensidig fokus på homoflagg, Pride og skeive teorier, kan vi øve oss på å
tenke at homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det vokser
fram en trofasthetskultur, ikke er tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men
på et kristent liv.
Samtalene
framover
Dersom kirkene
ikke jobber grundig nok med teologien rundt samlivsetikken i lys av nye
innsikter og erkjennelser, er det naturlig at resultatet blir at «vi må holde
fast på det vi alltid har ment». Noe annet vil være uansvarlig og ensbetydende
med at det er samtidskulturen som legger de tyngste premissene for kirkelig
tenkning og praksis. Det er uholdbart.
I samtalene
framover kan kirkene ha i tankene at noen av deres egne barn og tenåringer i
framtiden vil ha en legning som trekker dem mot samme kjønn. De skal i
framtiden slippe å bære på sin hemmelighet alene, men bevares i et miljø der de
kjenner seg ivaretatt.
Å gjenkjenne
Ånden
Å sikre en god
integrering av homofile i kirkene, handler om å vise respekt for
enkeltindividers grunnleggende verdighet og integritet. Alle homofile skal
kjenne seg trygge i sin gudstro. Monogame relasjoner fortjener så gode rammer
som mulig, og alle trenger vår omsorg, støtte og forbønn.
Bibelen sier at Guds folk i verden er Kristi kropp og Åndens tempel. Det gjør at det blir påtrengende at vi – uavhengig av identitet – gjenkjenner Åndens liv hos alle som tror.
Juni 2024,
publisert i Vårt Land og Dagen 27. juni 2024