Gå til hovedinnhold

"Felleserklæringen" - et par kommentarer


Det er flere ting som er bra med «Felleserklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» som nylig er blitt presentert. Både det å understreke bekjennelsen av Bibelen som Guds ord, å anerkjenne noen biologiske realiteter og det å uttrykke respekt for barnets rettigheter, er alle sentrale perspektiver i den kristne samlivsdebatten. Erklæringen skjelner likevel ikke tydelig nok mellom det vi kan kalle «debatten om kjønn» og «debatten om legning». Her hadde jeg forventet en større årvåkenhet.

Blander sammen to debatter

Dette er to debatter som ikke bør blandes sammen på en ukvalifisert måte. For selv om de har berøringspunkter, er de ikke identiske. Mens debatten om homofil legning og samliv langt på vei er over i det offentlige rom i vår del av verden og langt inn i kristne kirker både hjemme og ute, pågår debatten om kjønn på alle flater og preges av en ideologisert kulturkrig som både er uoversiktlig og krevende.

I likhet med felleserklæringen tenker jeg at det er legitimt å uttrykke bekymring for radikale kjønnsideologier og for påstander om at kjønn bare er en subjektiv følelse eller en sosial konstruksjon. Samtidig er det legitimt å forsvare betydningen av forpliktende likekjønnede relasjoner og arbeide for at frikirkenes eksisterende samlivslære beveges i en mer inkluderende retning. Det innebærer også å kunne ha moralsk mot til å ta et kritisk oppgjør med de holdninger som historisk har preget synet på samkjønnede.

Betydningen av trofasthet

Så hevder felleserklæringen at samkjønnethet er uttrykk for et «seksualitetsmangfold», «uansett graden av trofasthet eller varighet». Dette er en problematisk påstand i en tid der nettopp trofasthetsverdiene er under press og utgjør en moralsk krise av dimensjoner. Det er dessuten en beskrivelse som kristne med en avklart samkjønnet identitet ikke kjenner seg igjen i. Det rammer alle som kjemper for at ingen kirker skal gjøre forskjell på noen ut fra sivilstand, kjønn eller seksuell legning.

Vi er mange som er opptatt av at en sterkere trofasthetskultur får vokse fram hos alle som går inn i forpliktende kjærlighetsrelasjoner. Det er en sølvtråd i den kristne samlivsetikken. Å snakke ned verdien av trofasthet er noe som vil hefte ved de kirker og organisasjoner som har underskrevet erklæringen, noe som svekker dem som moralske autoriteter.  

Evnen til å skjelne tydelig

Å utøve den teologiske skjelningskompetansen jeg her er opptatt av (Fil 1,9), handler om hva som er innenfor rekkevidden og horisonten for de relevante bibeltekstene. Gode tolkninger kjennetegnes av at vi ikke foretar ukvalifiserte koblinger mellom kontekster som ikke er kompatible med hverandre. I samlivsetikken handler det for eksempel om å skjelne tydelig mellom det tøylesløse livet som Paulus omtaler i Romerbrevet 1 og den virkelighet som trofaste samkjønnede parforhold representerer.

Det som Bibelen defineres som synd, er det usømmelige, troløse og uforpliktende. Den som er en disippel av Jesus, preges derimot av andre verdier og holdninger enn det som kommer til uttrykk i de nytestamentlige lastekatalogene. 

Respekt, verdighet og integritet

Å sikre en god integrering av homofile i kirkene, handler om å vise respekt for enkeltindividers grunnleggende verdighet og integritet. Alle skal kjenne seg trygge i sin gudstro. Den som tror og er døpt, er nådens barn i Kristus og «en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,22). Dette må få konsekvenser for hvordan vi teologisk og etisk utvikler samlivsetikken i tiden som kommer.

Publisert 28. oktober 2024