Det er flere ting som er bra med «Felleserklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» som nylig er blitt presentert. Både det å understreke bekjennelsen av Bibelen som Guds ord, å anerkjenne noen biologiske realiteter og det å uttrykke respekt for barnets rettigheter, er alle sentrale perspektiver i den kristne samlivsdebatten. Erklæringen skjelner likevel ikke tydelig nok mellom det vi kan kalle «debatten om kjønn» og «debatten om legning». Her hadde jeg forventet en større årvåkenhet.
Blander sammen
to debatter
Dette er to debatter
som ikke bør blandes sammen på en ukvalifisert måte. For selv om de har
berøringspunkter, er de ikke identiske. Mens debatten om homofil legning og samliv
langt på vei er over i det offentlige rom i vår del av verden og langt inn i
kristne kirker både hjemme og ute, pågår debatten om kjønn på alle flater og
preges av en ideologisert kulturkrig som både er uoversiktlig og krevende.
I likhet med
felleserklæringen tenker jeg at det er legitimt å uttrykke bekymring for radikale kjønnsideologier
og for påstander om at kjønn bare er en subjektiv følelse
eller en sosial konstruksjon. Samtidig er det legitimt å forsvare betydningen av forpliktende
likekjønnede relasjoner og arbeide for at frikirkenes eksisterende samlivslære beveges i en mer
inkluderende retning. Det innebærer også å kunne ha moralsk mot til å ta
et kritisk oppgjør med de holdninger som historisk har preget synet på
samkjønnede.
Betydningen av
trofasthet
Så hevder felleserklæringen
at samkjønnethet er uttrykk for et «seksualitetsmangfold», «uansett graden av
trofasthet eller varighet». Dette er en problematisk påstand i en tid der
nettopp trofasthetsverdiene er under press og der fraværet av disse verdiene utgjør en moralsk krise av
dimensjoner. Det er dessuten en beskrivelse som kristne med en avklart
samkjønnet identitet ikke kjenner seg igjen i. Det rammer alle som kjemper for at ingen kirker skal gjøre forskjell på noen ut fra
sivilstand, kjønn eller seksuell legning.
Vi er mange som er opptatt av at en sterkere trofasthetskultur får vokse fram
hos alle som går inn i forpliktende kjærlighetsrelasjoner. Det er en sølvtråd i
den kristne samlivsetikken. Å snakke ned verdien av trofasthet er noe som vil hefte
ved de kirker og organisasjoner som har underskrevet erklæringen, noe som svekker
dem som moralske autoriteter.
Evnen til å skjelne tydelig
Å utøve den teologiske skjelningskompetansen jeg her er opptatt av (Fil
1,9), handler om hva som er innenfor rekkevidden og horisonten for de
relevante bibeltekstene. Gode tolkninger kjennetegnes av at vi ikke foretar
ukvalifiserte koblinger mellom kontekster som ikke er kompatible med
hverandre. I samlivsetikken
handler det for eksempel om å skjelne tydelig mellom det tøylesløse livet som
Paulus omtaler i Romerbrevet 1 og den virkelighet som trofaste samkjønnede
parforhold representerer.
Det som Bibelen
defineres som synd, er det usømmelige, troløse og uforpliktende. Den som er en disippel av Jesus, preges derimot
av andre verdier og holdninger enn det som kommer til uttrykk i de nytestamentlige
lastekatalogene.
Respekt, verdighet og integritet
Å sikre en god integrering av homofile i kirkene, handler om å vise
respekt for enkeltindividers grunnleggende verdighet og integritet. Alle skal
kjenne seg trygge i sin gudstro. Den som tror og er døpt, er nådens barn i
Kristus og «en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,22). Dette må få konsekvenser for
hvordan vi teologisk og etisk utvikler samlivsetikken i tiden som kommer.
Publisert 28. oktober 2024.
Publisert av Vårt Land 31. oktober 2024